Det demokratiske Europa befinner seg nå i den ganske absurde situasjon at den pågående folkevandringen til verdensdelen skjer bortimot uhindret, til tross for at denne voldsomme migrasjonen er i strid med folkeviljen.

Ett av resultatene er at den tause, resignerte avmakten har overlatt offentligheten til en overfladisk eller utenpåklistret entusiasme, som mange må begrense eksponeringen for hvis de ikke skal bli sprø. Også fordi selve språket er gjenstand for et kupp: Ordet «flyktninger» brukes om personer som i det overveiende ikke er flyktninger.

En mann som Wall Street Journal har snakket med, illustrerer fenomenet:

“This is a golden opportunity,” said Osama Ahmed, 27 years old, who lined up Sunday at Baghdad International Airport, heading for Greece via Turkey with five friends. “It’s totally nonsense to stay in Iraq when there is a chance to go.”

“We got many phone calls and emails from friends already abroad telling us to leave Iraq now—immediately—since the European authorities are being easy on migrants,” said Mr. Ahmed

ANNONSE

Vi merker stadig at folk trekker seg unna den oppriktige politiske samtalen. De slutter å skrive eller snakke om ting som man kunne forvente ville oppta dem, de forlater sosiale medier, de rømmer inn i arbeidet, i fysisk trening, nytelsessyke eller i eksentriske hobbyer, og de hengir seg til mer fasadeaktig samtale.

Hva hver især tenker i sitt lønnkammer eller på helgetur til Praha, er ikke godt å si. Neppe på omstendighetene som hindrer dem i å «gå inn i sin tid». Adferden har endel til felles med personer som nekter å innse at de er syke, men tviholder inntil det krampaktige på normaliteten, og nekter å forholde seg til sine egne kliniske data.

Noe av frustrasjonen kommer til uttrykk i en bloggpost som er videreformidlet av TV2. Artikkelforfatterinnen etterlyser i realiteten et fritt samfunn, hvor man kan være seg selv og snakke utvungent. Det må fortone seg som et fjernt minne for mange.

Virkelighetsflukten er dobbelt skadelig, for sjelden har det vært viktigere å forstå virkeligheten enn under denne revolusjonen i Europa, for å låne uttrykket Christopher Caldwell selv lånte av Edmund Burke. Det er nå det er om å gjøre å ta innover seg tingene som skjer, og sette ord på dem.

Ordet revolusjon brukes helst når regjeringer styrtes, men akkurat dét hører ikke til hverdagens orden i Europa, så hvorfor passer det å bruke ordet? Kanskje fordi situasjonen flere steder er omtrent som om regjeringer rent faktisk var styrtet, i alle fall hvis man tenker på en regjering som en institusjon med egen strategisk vilje, og evne til å få viljen sin – altså som noe annet enn et rent forretningsministerium.

Det betyr ikke at regjeringer er helt uten makt, men at den makten som utøves – kanskje sågar på hardhendt vis – for det meste tar sikte på å hanskes med en situasjon de mot sin vilje har fått i fanget. De staker ikke ut noen kurs.

For å forstå hvorfor det har gått så galt med demokratiet i Europa, holder det ikke bare å rette pekefingeren mot EU. Det er rett og riktig å gjøre det, men den fingeren bør også settes på akilleshælen. Og for å gjøre det, må vi minne oss på hva det er som kjennetegner et velfungerende demokrati.

Demokratier er konstitusjonelle rettsstater, hvilket betyr at de setter grenser for hva staten kan gjøre. Den som utøver makt, må gjøre det i samsvar med vedtatte regler, og regelbrudd skal ha konsekvenser. Statsmaktene skal altså kontrollere hverandre.

Amerikanerne, som har disse tingene mye klarere for seg enn europeerne, kaller dette for checks and balances. Til tross for at presidenten deres regnes som verdens mektigste mann, noe han i virkeligheten er i egenskap av øverstkommanderende for landets væpnede styrker, som ofte brukes utenlands, møter han støtt og stadig en skur av forsøk på å begrense den politiske makten han har innenlands. Det finnes knapt det initiativ som det ikke stikkes kjepper i hjulene for.

I velfungerende demokratier, som USA, utøves med andre ord makt i samsvar med et mandat som maktpersonen er gitt, et mandat vedkommende kan miste ved regelbrudd eller endt tjenesteperiode, og som er saklig begrenset til et område. Presidenten har en tjenesteperiode på maksimalt åtte år, og deltar ikke i det viktigste maktspillet etterpå.

Hvordan står det så til med disse tingene på vår side av Atlanterhavet?

For å holde seg til EU, så er det flere skrikende forskjeller: Fravær av checks and balances, utøvelse av makt uten mandat, vilkårlighet når det gjelder konsekvenser av regelbrudd, og maktpersoner som holder koken i tiår etter tiår.

Hvem i Europa er det fortsatt som har inntrykk av at regler er noe som fremfor alt gjelder maktpersoner og myndigheter fordi det er helt essensielt å unngå misbruk? Eller som tror at det får konsekvenser hvis maktpersoner eller myndigheter bryter dem?

Et eklatant eksempel på hvordan ting forholder seg, er at EUs revisjonsrett i snart en mannsalder har nektet å godkjenne unionens regnskaper. Konsekvensfritt. Det ville ha vært utenkelig i USA. Det ville ha vært utenkelig i en fungerende nasjonalstat.

Regler er i praksis noe som fremfor alt gjelder den disiplinerte og lovlydige delen av Europas opprinnelige befolkning. Ofte gjelder de hverken maktpersoner eller nyankomne til verdensdelen.

EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker, en mann som ikke er folkevalgt og som til stadighet tar politiske initiativer på områder hvor han ikke har noe mandat, tar nå til orde for å bøtelegge land som ikke tar imot «flyktninger» – som fremfor alt Tyskland og Sverige mener de har mandat til etterhvert å gi rett til å bosette seg i andre land i store antall, uten at disse andre landene er konsultert først.

Men hvem skal bøtelegges for ikke å ha forsvart EUs yttergrenser?

Slik EU fungerer for tiden, blir ansvar kun plassert og regler kun anvendt når det passer helt bestemte politiske agendaer. Resultatet er en vilkårlighet i maktutøvelsen som kunne ha vært en eneveldig keiser verdig – om enn en keiser verdt sitt salt aldri ville ha sluttet å vokte sitt keiserdømmes yttergrenser.

Juncker vil altså bestemme hvem som skal bo i de forskjellige EU-landene. Han har ikke noe slikt mandat. Han har tilranet seg det. Så selv om regler er til for å hindre maktmisbruk, misbrukes makt i dag over en lav sko. Og det er ingenting man kan gjøre. Det institusjonelle apparatet i EU er således mye mindre sunt enn i USA. Det er ganske enkelt ikke i stand til å hanskes ordentlig med kriser, men kan likevel gjøre skade med sin makt.

Som Lee Harris har skrevet, har vanlige mennesker – selv i USA, og desto mer i Europa – ofte ingen annen mulighet til å begrense fåmannsveldets makt enn ved å være trassige:

Når folk bestemmer seg for å prøve å styre seg selv vil deres første skritt i retning selvstyre være å kaste ut den gamle eliten. Riktignok kan folk simpelthen ende opp med å få en ny elite, men det er mager trøst for eliten som er blitt vraket. Derfor vil enhver herskende elite som ønsker å beholde sitt grep om makten lære å bruke denne makten innenfor forsvarlige grenser, og ikke gå for langt eller skape reaksjoner og farlig sinne blant folket. Denne formidable motvekten mot elitens makt kommer ikke fra spinkle konstitusjonelle garantier som alltid kan omgås, men fra den mistenksomme, sågar paranoide, trassen hos vanlige borgere, som er mye vanskeligere å utmanøvrere.

Det historien viser er enkelt og greit: Folk som er lette å styre mister sin frihet. Folk som er vanskelige å styre beholder sin. Det som utgjør forskjellen er ikke en ideologi, men en holdning. De som bærer i seg holdningen «Ikke tråkk på meg!» har beholdt sine friheter ganske enkelt fordi de er forberedt på å stå opp mot enhver som truer med å tråkke på dem. For en pragmatiker spiller det liten rolle hva slags ideer frie mennesker bruker til å rettferdiggjøre og rasjonalisere sin opprørske holdning. Det viktigste er ganske enkelt at denne holdningen opprettholdes hos et antall mennesker som er stort nok til å avskrekke de maktsyke.

Men opprør er ikke noe som faller naturlig for Nord-Europas disiplinerte og medgjørlige befolkninger. Det er faktisk disse tingene som gjør at de koloniseres så lett.

Om de vil unngå en slik skjebne, har de neppe noe annet valg enn å skrike «Ikke tråkk på meg!» til sine makthavere, for eksempel hvis disse har til hensikt å gjøre ens eget nabolag ugjenkjennelig.

Det sobre ordskiftet kan forklare hvorfor de skriker med rette, men det kan ikke erstatte skriket. Opplysningstid og alt annet til tross, politikken er aldri blitt fornuftsbasert. Den er skitten, og den er omtrent like skitten nå som under antikken, selv om den er mer demokratisk. Den blir dessuten stadig skitnere fordi de kulturelle og demografiske endringene i befolkningen gjør sitt til at stadig flere er lysår unna å forstå hva et demokrati er.

Man lærer ikke om demokratiet i hjem eller skole, og man har det ikke med i bagasjen fra Klanistan. Hvordan lære bort noe vi selv er i ferd med å glemme hva er? Faktum er at mange ikke lenger forstår grunnlaget for sitt eget samfunn. På en måte har de mistet kontakten med seg selv.

Politikken er også i følelsenes vold, særlig i de umodne demokratiene. Slik Tyskland bærer seg ad om dagen, fremstår det som et umodent demokrati. Et demokrati i romantikkens vold. Et demokrati hvor lederne med største fornøyelse tråkker både på egen og andres befolkning i tospann med EUs oligarker.

Det politiske brygget risikerer å bli veldig beskt.

Det er lettere å være optimistisk på vegne av land hvor man har et realistisk forhold til det at politikk er en form for kamp, en legitim og nødvendig kamp som tillater kraftige midler, men likevel holder seg til bestemte spilleregler. Som i Frankrike, hvor bøndene brenner bildekk for å skrike «Ikke tråkk på meg!». Eller som i USA og Storbritannia, hvor ordskiftet er friskt i begge retninger. Også i Italia finnes denne realismen, selv om kampen er noe mindre lojal.

I den unionen som det blir stadig mer sannsynlig at britene forlater, er politikken noe helt annet. Den utøves i en helt annen grad ovenfra og ned, på alle nivåer, og den benytter seg i en helt annen grad av et korporativt maskineri som den selv har kjøpt for borgernes penger. Det er dessverre ingen tvil om at vi i øyeblikket ligner mer på pseudo-keiserdømmet enn på øyriket.

I en slik virkelighet er den som skriker, et hår i suppen. Resultatet er den ibsenske tausheten. Et taust skrik. Men i skapet venter de politiske skjelettene.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629