Meningsatletene visste ikke sin arme råd under en politisk sending på CNN etter intervjuet hvor Donald Trump uttalte at «islam hater oss». Det springende punkt var følgende: Den aspirerende presidentkandidaten måtte da forstå at det er visse ting man bare ikke sier.

Intervjuet og etterspillet føyer seg inn i et mønster vi har sett en stund. Det reageres harmdirrende på noe Trump har sagt, og det gjøres forsøk på vekselvis å piske opp allmenn bestyrtelse og å få ham til å gå tilbake på det han sier. Men indignasjonen er tilsynelatende stort sett begrenset til samfunnets beskyttede kaste, og Trump er generelt lite villig til å fire. Journalistene fikser ikke dette. Det er vant til å skalte og valte med politikere som de vil.

Men det å hevde at visse ting ikke sømmer seg for en presidentkandidat å si, tar valgkampen over fra det politiske til det moralske domenet. Det er som om mediokrater med visse politikere på slep anser seg selv som et slags overhus med mandat til å dele politikken inn i spiselige og uspiselige.

ANNONSE

Er det nå så sikkert at det bare er Iran som har et vokterråd?

Forsøket på å påtvinge Trump en slags god, politisk korrekt tone er på mange måter i strid med det fineste i den vestlige politiske tradisjonen: det frie ord. Ikke bare er ytringsfriheten i USA garantert ved første grunnlovstillegg, men det ligger også i den anglo-amerikanske politiske tradisjonen at takhøyden er stor for ytringer. En representant som taler i Storbritannias parlament, kan ikke rettsforfølges for sine uttalelser. Og slik bør det være.

For hvordan skal man overhodet begynne å løse vanskelig problemer hvis det ikke er mulig å snakke fritt og utvungent om dem? Er det ikke nettopp denne manglende utvungenheten som gjør at gruppetenkningen og bunkermentaliteten befester seg blant statslederes politiske rådgivere?

Trump gjorde lite annet enn å ytre den konklusjonen som mange har trukket i sitt stille sinn etter 9/11, Boston maraton, San Bernardino, samt andre større og mindre episoder i Amerika og ellers i den engelsktalende og vestlige verden. I USA ser de hva islam gjør med Europa. John Kerry kan si at migrasjonen representerer en eksistensiell trussel for Europa, og det er på grunn av islam at dette problemet er mye større enn USAs Latin-Amerika-problemer.

Man må anta at Trumps syn på islam vil innvirke på hvordan han eventuelt vil utøve sitt politiske virke. Skulle det ikke være relevant å si fra?

Nå er riktignok islamspørsmålet neppe avgjørende for hvem de fleste amerikanske velgere til syvende og sist stemmer på. Mot en viss islam er de beskyttet av to verdenshav, en uendelig mye gunstigere demografi og solid etterretning, og det er kun 8 % som oppgir terrorismen som sin største bekymring. De fleste er opptatt av økonomien.

Men det kan for mange være avgjørende hva slags karakter en presidentkandidat viser. På det punktet kan islamuttalelsen gå i Trumps favør.

For det sømmer seg ikke for en maktperson, eller for en som aspirerer etter makten, å gå på gummisåler. En maktperson må fortelle hvem han eller hun er og hva vedkommende står for. Diplomati er bra, men diplomati er ikke alt. Og slett ikke når det teller.

I den amerikanske presidentvalgkampen kan man spørre seg: Hvem er egentlig de andre? Står de for noenting? Det å besvare et slikt spørsmål med styrke gjør en ikke til noen ny Hitler, selv om enkelte har hoppet ut av det politiske vinduet med å stemple Trump som fascist.

De som har levd en stund, husker godt en amerikansk president som under sin embedsperiode ikke var redd for å ta stilling. Mot slutten av den kalde krigen, som ble vunnet mindre enn ett år etter hans avgang, omtalte Ronald Reagan Sovjetunionen som «an empire of evil» – en frittalenhet som ikke var vesensforskjellig fra den Trump i dag viser når han snakker om islam.

trump-reagan

Slutten på den kalde krigen bar med seg en moralsk relativisme. Begge var liksom like ille, slik Åge Aleksandersen sang om det i «Levva livet». Med «make America great again» tar Trump stilling. Han sier ikke som Obama at han synes Amerika er eksepsjonelt slik en greker sier det samme om sitt hjemland (hvilket forøvrig er usant). Trump er ikke relativistisk, han er ubetinget og helhjertet, og han ser ikke på verden som en sosiolog, slik Obama gjør. Han deltar i livet, han begrenser seg ikke til bare å analysere det.

Et tredjedels århundre er gått siden Reagan, men ettermælet hans er godt. Og folk drar kjensel på en leder, selv om de ikke har sett en på en stund.

Den livsfjerne professortypen som er USAs president i øyeblikket, er ingen leder. Det betyr ikke at alt han har gjort er dårlig. Han fikk f.eks. en finanskrise i fanget, og sørget for lovgivning med sikte på å unngå gjentagelser.

Men USAs president er den frie verdens leder. Det er verdens mektigste mann (eller kvinne). USAs president har mandat til å starte kriger, dvs. i praksis bestemme at mennesker skal dø i landets tjeneste.

Skal ikke en person som kan starte kriger, ha lov til å si sin hjertens mening om islam? At islam hater oss? Så hvem i all verden kan si det? Det faller på sin egen urimelighet at en mann som lovlig kan bruke atomvåpen ikke skal kunne bruke ord.

Det samme må kunne gjelde en kandidat til dette embedet.

Den såkalte elitens panikk skyldes at virkelighetsoppfatningen inne i den beskyttede boblen er i ferd med å miste sitt hegemoni. Ordet hegemoni er ikke overdrevet. Da Silvio Berlusconi etter 9/11 uttalte at den vestlige sivilisasjonen er islam overlegen, ble han filleristet over hele det politiske spekteret i mange land – til tross for at de fleste nok i sitt stille sinn tenkte presis det samme. Hvor mange lengter ikke tilbake til hans politikk med å tvinge migrantbåtene til å gjøre vendereis?

I Trump ser amerikanerne en mann som er villig til faktisk å utøve den makten som følger med presidentembedet. Utøvelse av makt er noe som foruroliger beskyttede mennesker. De tenker som kong Harald sier at den som er veldig sterk, må også være veldig snill.

Men det er like sant at den som er veldig snill, heller ikke alltid kan tillate seg å være svak. USA har vært svake på den internasjonale scenen under Obama. Det gagner ikke verden. You won’t like what comes after America. Det å ha makten er et eget fag, som romerne utviklet til perfeksjon, og flere amerikanske presidenter har gjort dem etter. En av det fagets lærdommer er at makten fra tid til annen rent faktisk må utøves. Og av og til må det tenkes nytt. Begge deler gjør vondt. Men det virkelige livet gjør vondt.

De beskyttede er dypest sett tilskuere til det virkelige livet. CNNs kommentatorer er like bortkomne som Harald Stanghelle. Donald Trump representerer livets aktører. Han er selv en. I en tid hvor amerikanerne for første gang tror at barna deres får det verre enn dem selv, er Trump en type som inngir håp – muligens illusorisk (noen næret ikke innfridde forhåpninger til Berlusconi).

John_Wayne - hondo

Foto: Speak softly and carry a big stick. Amerikanerne liker handlekraftige presidenter, men de må samtidig ha de riktige instinkter. De liker ikke trigger-happy presidenter, uansett hva europeerne måtte si.

Det finnes uansett appetitt på en John Wayne som rydder opp, om det så er en smule proteksjonisme som kreves. Det er et åpent spørsmål om den amerikanske middelklassen som klamrer seg til håpet om at fremtiden vil bli business as usual, er svekket nok til å gi Trump seieren i presidentvalget. Økonomien går bra på papiret, men forskjellene øker. Med Hillary blir det mer av det samme. Er det bra nok?

Før presidentvalget i 1980 var det en vanlig oppfatning i Europa at Reagan hadde få sjanser mot Carter. Han ble avskrevet som en klovn, en avdanket skuespiller man ikke helt kunne ta på alvor, og en svak leder som ikke ville ha Carters tyngde på den internasjonale scenen. Slikt tankegods fant også veien til VGs lederplass. Med gisselsaken i Iran ble det klart at Reagan hadde en tyngde Carter aldri var i nærheten av.

Den pågående valgkampen lyder litt som et ekko av 1979-80. Og det er langt fra utelukket at det Nixon i sin tid kalte «det tause flertall» gjør seg gjeldende på ny, slik Trump selv postulerte overfor en journalist fra Washington Post for flere måneder siden.

Det må ellers bemerkes at det er noe misunnelsesverdig med politiske kandidater som i forbindelse med knallharde debatter står ved siden av hverandre og synger nasjonalsangen med hånden på hjertet, og er rause nok til å applaudere hverandre. Det mer enn veier opp for ymse vulgariteter. De er landsmenn, når alt kommer til alt. Et ritual, javel, men de deltar i det minste. Vi trenger ritualer også.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629