Kommentar

«Det var en trebarnsmor i slutten av 40-årene som omkom etter å ha fått en flaggstang i hodet utenfor Holmenkollen kapell i Oslo julaften. – Dypt tragisk og helt meningsløst, sier prosten.»

En nordmann reiste som turist til Iran. I flere uker turnerte han landet. Til sin store forbauselse ble han overstrømmende mottatt nær sagt overalt. Iranerne kunne liksom ikke få nok av denne blåøyde, lyshårete fremmede. Ikke en dag gikk uten at minst et par iraner inviterte ham hjem til seg eller i det minste ville påspandere ham noe. Han ble sjarmert i senk. Og jentene fniste frenetisk og kastet megetsigende blikk. Han ser ikke så verst ut.

Mens han var der, kom det en stor flom. Hus, biler, broer og noen folk forsvant i vannmassene. Det som overrasket ham mest, var hvor avslappet iranerne tok det hele. Ingen opphissete tv-reportere som dramatisk forteller om dramaet. Ingen jakt på de ansvarlige for den dårlige beredskapen, for den var under pari. En slags «jaja, sånt skjer»-holdning hersket.

Var dette et eksempel på uendelig toleranse eller sydlandsk passivitet?

Ja, hva er egentlig forskjellen?

Kristen realisme versus Social Gospel

Portrait of Reinhold Niebuhr by Ernest Hamlin Baker

Portrait of Reinhold Niebuhr by Ernest Hamlin Baker

Reinhold Niebuhr (1892 – 1971) var en amerikansk teolog og mannen bak det som kalles kristen realisme. Niebuhr hevdet at Guds rike ikke lar seg realisere på jorda på grunn av samfunnets iboende korrupte tendenser og individets uperfekte natur. Mennesket er derfor dømt til å kompromisse vekk drømmen om å virkeliggjøre Guds rike her og nå. Kristen realisme var en reaksjon på Social Gospel, en intellektuell kristen bevegelse som ble stor på 1900-tallet i Nord-Amerika. Bevegelsen anvendte kristen etikk på sosiale problem, så som økonomisk ulikhet, alkoholisme, fattigdom, rasisme, barnearbeid, arbeideres rettigheter og krig.

Det heter seg at teologisk prøvde Social Gospel – på norsk: den sosialetiske bevegelse – å virkeliggjøre Fader Vårs utsagn «La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen Det ikke uttalte premiss, er at Herrens gjenkomst ikke ville skje før menneskene har kvittet seg med sosial urettferdighet; det skal for de fleste samfunnsbevisste være mulig å se forbindelseslinjene mellom anarkisme, sosialisme, marxisme, marxistisk frigjøringsteologi, svart frigjøringsteologi og Social Gospel.

Social Gospel kategoriseres gjerne som post-millenarisme i det at man tror at Guds Rike vil komme som følge av at menneskene gjenoppretter en himmelsk harmoni på jorda. Islamistiske grupper kan for øvrig også kalles post-millenarister, da de gjerne tror at Mahdiens gjenkomst vil utløses av at Islam først gjenskaper de rettferdiges kalifat på jorda, uten synd og urettferdighet.

Den sosialetiske bevegelse var langt mer populær blant den kirkelige elite enn blant legfolk. I den norske kirkes biskoppelige møteværelser ligger den dag i dag restene av denne tenkning tjukk som sigarrøyk hos industrialistene i den viktorianske overklasse.

Det er teologen Tor Aukrust som her på berget har gjort mest for å popularisere tenkningen i de klerikale sirkler: «Det går ikke an å forstå dagens debatt om kirkens forståelse av forholdet mellom kirke og samfunn uten å vende tilbake til Tor Aukrusts Mennesket i samfunnet, sier Tor B. Jørgensen, nå biskop emeritus», skriver Vårt Land 30. desember 2015, og fortsetter, «I år er det 50 år siden første bind av Aukrusts sosialetikk kom ut. Jubileet har gått hen uten presseomtale. – Veldig mye av tankegodset lever videre gjennom dem som leste bøkene, som i dag sitter i kirkelige maktposisjoner. Men få husker navnet hans, sier prest Frode Lagset, som skriver doktorgrad om teologen ved Universitetet i Oslos teologiske fakultet (TF).»

Videre heter det, «Tor B. Jørgensen var én av dem som leste bøkene på slutten av 60-tallet. Sekstiåtteropprøret skylte inn over ­utdanningsinstitusjonene. Også kristne studenter engasjerte seg politisk mot krig, økonomisk urettferdighet og undertrykkelse i det som har blitt kjent som den sosialetiske vekkelsen.– Aukrust ble en slags onkel for den, sier Frode Lagset og får støtte fra Jørgensen: – De to bøkene ble for mange av oss det teologiske grunnlaget for et oppgjør med hovedtenkningen om forholdet mellom kirke og samfunn. Det mener jeg er et epokegjørende, jeg vil nesten si paradigmesettende bidrag som Aukrust har gitt kirken.»

Et grunnleggende trekk ved den sosialetiske bevegelse i kirka er at skillet mellom stat og kirke, to-regimentslæra til Luther, nå blir forsøkt underminert – av deler av kirka selv. Samt at man ønsket å anlegge et perspektiv på mennesket som et sosialdeterminert vesen som kunne rettferdiggjøre en slik politisert dreining av det religiøse liv.

«– Det var noe helt nytt», sier Dag Thorkildsen, professor ved TF til Vårt Land, og fortsetter, «Aukrust fastholder at evangeliet ikke er et privat, åndelig rom ved siden av den konkrete virkeligheten. – Kirken kan vise dette ved å ta stilling til konkrete spørsmål med politisk tilsnitt. Det kan vi, fordi Aukrust ga oss mulighet til det, samtykker Frode Lagset», skriver den kristne dagsavisa, og fortsetter med å si at det, «løper en rød tråd fra Mennesket i samfunnet til Bispemøtet som kritiserer oljeleting i Lofoten, som har en mening om flyktningspørsmålet og Kirkemøtet som oppfordrer til å drikke rettferdig kaffe, mener han.»

Artikkelen i Vårt Land har fått tittelen «Boken som endret kirken, Ap og KrF». For også Arbeiderpartiet har blitt sterkt påvirket av Aukrust. Og motsatt. Ja, han nærmest bidro til en forsoning mellom de to.

Kaj Skagen skriver i siste Dag og Tid at den sosialetiske bevegelse søker å temme samfunnskreftene. Men det er et marxistisk prosjekt. Den sosialetiske bevegelse representerer en uttynning av marxisme. Ifølge den samme Skagen oppnådde den å svekke den klassiske marxismen i Arbeiderpartiet, men den svekket også kristendommen i kirka.

Noen hevder at det går an å være tilhenger av den sosialetiske bevegelse uten å være sosialist, og nevner Kjell Magne Bondevik som eksempel. For meg representerer Bondevik mye sosialistisk tankegods, om enn noe forvansket.

Sinnsrobønnen

Jeg har lenge vært observant på den såkalte sinnsrobønnen eller Serenity Prayer. Lenge trodde jeg det var Frans av Assisi som var opphavet, men så viste det seg at det var den godeste Niebuhr.

I kortform lyder den:

Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,

mot til å forandre de ting jeg kan,

og forstand til å se forskjellen. 

Bønnen er rett og slett en liten perle. Den er en simpelthen en forstandig bønn – og det er det slettes ikke alle bønner som er. Dette er ikke herlighetsteologiens «Oh, God won`t you give me a Mercedes Benz», ei heller den sosialetiske bevegelses bønn om en anti-septisk verden. Her er egoets behov nedtonet, for ikke å si ignorert. Gud er ikke lengre egoets tjener, nei, det er jeg´et– i egenrådig form – som er Guds anti-tese.

Altså, bønnen har som premiss at noen eller mange forhold i livet ikke lar seg styre av den menneskelige vilje, da verden har en egenvilje som går på tvers av vår. Vi ber derfor om styrke til å være overbærende til det som oppleves som motbør. Noen forhold, derimot, lar seg endre, og vi ber om mot til å endre dette. Ja, for det kan trenge mye mot å gå imot både vrangforestillingene, vanen og omgivelsene.

Siste linje er avgjørende, og kanskje den som mange i den kristne kulturkrets ikke intuitivt forstår: «og forstand til å se forskjellen». Det fortsettes at det kreves forstand til å se hvilke steiner som lar seg rikke og hvilke som er urikkelig. Den gode vilje, sinnelagsetikken, er ikke tilstrekkelig. Det er derfor fryktelig viktig å se forskjellen, slik at en ikke ender opp med å øke lidelsen i verden, når målsetningen tvert i mot var å redusere den. Sovjetunionen, for eksempel, kan ses på som et forsøk på å rikke urikkelige steiner. Med uendelig lidelse som resultat. Den steinen skulle aldri vært rørt.

Kristendommen er en dogmatisk religion. Dogmene, altså (språklige) påstander om guddommelige forhold, gis stor plass. Sier du deg enig, er du innenfor. Har du innsigelser eller blir du anklaget for å ikke være lojal nok mot dogmene, er du tradisjonelt satt utenfor. Da oppstår den paradoksale situasjon at en åndelig og moralsk moden person kan erklæres ugudelig, mens en hel hurv av mennesker med sinn som ligger i mørke, er innenfor. Og dermed på Guds parti. Mye rart kan komme av det.

Kristen eksegese fremholder gjerne behovet for å gjøre gode gjerninger, men problematiserer sjelden at en forutsetning for å handle godt, er at man er tilstrekkelig opplyst. Den uopplyste som vil gjøre godt, kan fort ende opp med å forvolde skade. Mange av oss vil peke på kristne fru Merkels ekstravagante kristelig-humanistiske frislipp siste høst som eksempel. Hennes politiske makt viste seg å være større enn hennes klarsyn. Er ikke det også historien om mennesket?

Den gode gjerning er derfor ikke så rent sjelden å la være å handle, men heller live and let live – det er også en handling.

Dette fanger Niebuhr opp, når han ber om forstand til å skille snørr og bart. Et klart øye gitt som en nåde av Gud.

Resten av Niebuhrs bønn lyder:

 

Leve en dag om gangen, nyte ett øyeblikk om gangen. 

Akseptere vanskeligheter som en sti til fred. 

Ta, som Jesus gjorde,

denne syndige verden som den er, 

ikke som jeg ønsker den skal være. 

 

Stole på at du Gud vil gjøre alle ting rett 

hvis jeg overgir meg til din vilje; 

slik at jeg kan bli rimelig lykkelig i dette livet

og fullkomment lykkelig sammen med deg i evigheten.

Amen

 

Mens Nieburhs perspektiv i beste fall kan medføre romslighet – en erkjennelse av at man ikke kan legge inn bestillinger på hvordan livet skal bli (dog kan man komme med ønsker), så medfører den sosialetiske bevegelses perspektiv at verden er til for å danse etter det menneskelige egos vilje. Når så ikke skjer, kommer forvirringen, desperasjonen, sinnet. Det later derfor til å være en vesentlig avstand mellom Niebuhr og prost Bakkevig.

Hvis Gud vil gi oss et klart øye og en kropp fylt av lys, kan vi få forstand til å gjenkjenne og flytte på de steiner som lar seg rikke, samtidig som vi tolerere de som ligger fast. Det er viktig, om ikke lett.