Bøker

Grenfell Tower, London. 72 mennesker døde her i 2017. Asle Toje skriver i sin nye bok: «Etter tragedien skrev den venstreliberale avisen The Guardian at «sammensetningen av de døde viser hvor mangfoldig, åpen og tolerant Storbritannia har blitt de siste 30 årene». Bare sju av ofrene var hvite briter. Blokka står tilbake som et tomt skall.» Foto: Frank Augstein / AP / NTB.

Asle Tojes nye bok, «Gullbrikkespillet», som utkommer disse dager, er den tredje og siste i hans fortelling om Europa. Inspirert av britiske Patrick Leigh Fermors reiseskildringer oppsøker han steder og personer som kan bidra til å belyse Europas vei fra storslagenhet til skrøpelighet. I boken, som fint kan leses helt uavhengig de to foregående i trilogien, re-definerer Toje de europeiske samfunnsklassene og ser nærmere på hva det er som har gått tapt i kjølvannet av den ideologiske krisen Europa befinner seg i. Økonomi og identitet er viktige stikkord. 

Styreformen som lovet mer enn den kunne holde

Kontinentets eliter er i ferd med å miste selvtilliten bak sitt eget prosjekt. De jubler ikke lenger over situasjonen, skriver Toje, og tilføyer at de samme menneskene nå omfavner svekkelse som skjebne, samtidig som de oppmuntrer folk til å innse at oppløsning er uunngåelig. Når viljen svekkes, vender tanken seg uvegerlig mot døden. Forfatteren antyder at det er i sentimentaliteten at europeere først og fremst finner sammen i dag. 

Flere av personene som Toje snakker med gjennom bokens vel 300 sider forteller på ulike måter hvordan det liberale demokratiet lover mer enn det klarer å holde. Denne merkelige europeiske miksen av styreform og ideologi, der det kanskje kan hevdes at ideologien etter hvert går på bekostning av styreformen, har vært selve garantisten for stor økonomisk vekst, bedre levevilkår, utjevning av forskjeller og økt frihet for enkeltindividet. Slik virker det ikke lenger. Resultatene svarer ikke til forventningene. At den økonomiske veksten i landene i eurosonen går ned, er en påpekning Toje gjør både innledningsvis og avslutningsvis i sin bok. Europa er i ferd med å bli som et Italia i stor skala; forgjeldet og overregulert. I tillegg sørger migrasjonen for økt kamp om arbeidsplasser og velferdsgoder, og gir dermed også dårligere utsikt til økt levestandard for mange. 

Gjennom metropolen London og dens forsteder tas leseren med på reise i noen av de negative konsekvensene av EUs utvidelse. Det handler ikke bare om nye muligheter for folk, men også om at enkelte land faktisk ender opp som andre og mer velstående lands tilgang på billig arbeidskraft. En femtedel av hele den rumenske arbeidsstokken er i utlendighet, skriver Toje, og viser til en Eurostat-undersøkelse fra 2017. 

Endringene er ikke bare av økonomisk art, men også kulturelle. Europa har utviklet områder der grupper lever intellektuelt adskilt. I Ilford opplever forfatteren at alt som minner om England, med unntak av formen på husene, er blitt borte. Her er man borger i juridisk forstand, men ikke kulturelt og sosialt. Når fellesskapet forvitrer, blir mistenksomheten dominerende.

Det vil kunne innvendes mot bokens reisebrev-form at den ikke gir anledning til å gå ordentlig i dybden på problemstillingene. Toje kunne for eksempel med fordel ha tatt med hvordan den nye befolkningssammensetningen også berører en annen av det liberale demokratiets garantier: friheten. Samfunnsmedlemmer uten tillit til hverandre må overvåkes kontinuerlig og eventuelt følges opp dersom det avdekkes adferd som kan skade den overordnede samfunnsharmonien. Et estimat avisen Financial Times gjorde fra London i 2019, tilsa at byen hadde 420.000 overvåkningskameraer, hvilket gjør den til den nest mest overvåkede byen etter Beijing.

Selv om omfanget av name dropping i boka er stort og de intellektuelle referansene mange, er «Gullbrikkespillet» først og fremst preget av en likefrem og forfriskende rett-på-sak-realisme. Tojes uærbødige omgang med fasadepusserne kan minne om forfatteren Tor Jonsson. Jonsson angrep etterkrigstidens naive romantiske forestillinger om livet på bygda og erklærte at «meininga mi med å skrive om lusa og lorten er å ta glansen av det gamle bondeparadiset». 

Toje har heller ingen betenkeligheter med å avsløre hesligheten i forfallet, noe som kanskje best illustreres ved hans beskrivelse av tragedien Grenfell Tower i London, og hvor vi får vite hvordan enkelte helst konsentrerer seg om å sørge over tapet av den stygge og farlige betongblokken.

Europas nye klasser

Et typisk kjennetegn ved vår tids eliter er at de ikke anser seg for å være en elite. De tror helst de er som folk flest. Boken tar til orde for at vi må oppdatere vår felles forståelse av hvem som utgjør bunnen og toppen av samfunnshierarkiet. Toje begynner i bunnen og deler Europas nye arbeiderklasse inn i tre: Migranter, den tradisjonelle arbeiderklassen og en relativt ny gruppe – prekariatet (sammensatt av begrepene «proletariatet» og «prekær»). Prekariatet består typisk av universitetsutdannede frilansere som indentifiserer seg med en middelklasse de ligger langt etter økonomisk. De tar hva de finner av arbeid, men jobber gjerne på kortsiktige engasjementer uten de sosiale goder som arbeiderne oppnådde på 1900-tallet, som sykelønn, betalt ferie og pensjonssparing. 

Vi får en interessant observasjon når Toje peker på at det i den nye underklassen ligger begravet en dypere intern motsetning som også har betydning for gruppens evne til å få endret sin sosiale posisjon. Utad virker det ikke som om gruppene har noen felles interesser. De tradisjonelle arbeiderne misliker migrantene på grunn av konkurranse om arbeidsplasser og velferd. Prekariatet misliker de innfødte arbeiderne på grunn av deres holdninger, mens migrantene først og fremst konsentrerer seg om å utnytte de mulighetene som finnes. Uten et klart interessefellesskap ligger det heller ingen stor politisk gevinst i å omsette deres misnøye til praktisk politikk. De tre gruppene ender i stedet opp som rivaler om statens oppmerksomhet.

På toppen av pyramiden troner de som beveger verden, Davos-menneskene, fullstendig avsondret fra alle forstadsutfordringer, stadig fjernere fra sitt uttalte mål om å løse verdens problemer. Møtet i World Economic Forum var også omtalt i «Rødt, hvitt & Blått», men denne gang rapporterer forfatteren fra innsiden. De lattervekkende eksemplene er mange. Som når Toje skriver at den indonesiske paviljongen har valgt Brave New World 2019 som sitt slagord, ubesværet av at tittelen er lånt fra Aldous Huxleys dystopi.

Identitet über alles

Noe annet som gjør Tojes bok til interessant lesning, er at han også tar seg tid til å høre på mennesker som de tradisjonelle mediene har en tendens til å ignorere, enten fordi de representerer feil meninger eller fordi de på andre måter ikke passer til det samfunnsbildet som de selv ønsker å opprettholde. Et eksempel er den tyske aktivisten Götz Kubitschek, som, negative Wikipedia-karakteristikker til tross, øver stor innflytelse på den nasjonalkonservative høyresiden i Tyskland. Også han fremholder at Tyskland sliter med å finne seg selv igjen som nasjon.

Bare det å nevne ordene hvit og identitet i samme setning er i dag nok til å gjøre en forfatter suspekt i enkelte hoder. Toje går imidlertid rett til kjernen av dilemmaet og peker på misforholdet i at minoriteter gjerne oppmuntres til å drive aktiv identitetspolitikk samtidig som majoriteten blir bedt om å løsrive seg fra sine egne identitetsbånd, som religion, familie, lokalsamfunn og nasjon. Poenget er at det både er feil og farlig å tro at majoritetsbefolkningen stilltiende vil avstå fra å utnytte den makten som ligger i identitetspolitikken dersom trenden fortsetter. Det gjelder selv om «politisk mobilisering på grunnlag av gruppetilhørighet strider mot klassisk moderniseringsteori».

Tilbake fra Tyskland vender forfatteren blikket mot hjemligere trakter, og vi forstår at ruin-begrepet også er ment å fungere som metafor på det åndelige klimaet. Selv om tyskerne står i en særstilling når det gjelder å undertrykke alt som kan minne om nasjonalisme, går heller ikke nordmenn av veien for å ofre egen kultur og historie på identitetspolitikkens alter. Direktøren for Kulturhistorisk museum, Håkon Glørstad, trekkes frem som et eksempel på denne holdningen. I Klassekampen uttalte han at det var bedre at norske kulturskatter, som Kongshornet, forble på danske hender – som en betimelig påminnelse for Danmark om hvordan landet agerte som kolonimakt.

Behovet for mystikk

Det er ikke tilfeldig at boken avsluttes med et besøk i det som er siste rest av Bysants, den autonome klosterstaten på den makedonske halvøya Athos. Mens François, den kyniske hovedpersonen i Michel Houellebecqs «Underkastelse», gir opp forsøket på å finne livsmening i klosterlivets nøysomhet og gudstjeneste, er forfatteren Toje langt mer positiv til det samme. Grunnen kan være at det nettopp er der, på Athos, at han finner igjen noe av det viktige som europeerne har mistet. Munkene der er ikke fremmed for sin egen kultur og historie, og de har heller ikke kastet vrak på sin metafysiske tradisjon. Behovet for mystikk blir ikke nødvendigvis borte. Uten religion får politikken et kvasireligiøst preg, hevder han.

Tittelen har Toje hentet fra diktet «Våluspå», som er en av våre hovedkilder til middelalderens norrøne mytologi. Her styrer gudene verden med sitt mystiske spill, med brikker av gull. Gullet og brikkene blir stjålet, og i desperasjon bryter gudene eden sin og skaper dvergene, men de kan ikke stanse forfallet. Etter Ragnarok finner de overlevende gudene gullbrikkene igjen. Spillet kan begynne på ny. Europa gjenspeiles i dette diktet: Storslått, forunderlig og uforutsigbart. Skakkjørt, muligens. Men slett ikke håpløst. 

Tittel: GULLBRIKKE­SPILLET

ISBN: 9788282655415

Pris: Kr 323

Selges fra Dreyers forlag og i norske bokhandler.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Kjøp Halvor Foslis bok her!