Kommentar


Bloggeren Sophie Elise Isachsen deltar i en demonstrasjon i regi av klimaktivistene i Extinction Rebellion i Arendal under Arendalsuka torsdag. Foto: Toril Fjørtoft Lohne / NTB scanpix

Klimahysteriet er det største massehysteriet som har rammet Norge siden Bjugn-saken, og kanskje det største politiske selvbedraget i historien. Trass 30 år med fullstendig gale dommedagsvarsler, ingen havstigning, ingen oppvarming siden 1997 og sommeris på 85 grader nord som stoppet Norges mest moderne forsknings-isbryter, så er det likevel ikke tegn til tvil hos de klimafrelste. Ingenting synker inn. Tvert om faktisk: De blir stadig mer fundamentale og krever «tiltak», trass alle pengene som sløses bort. Men hva foregår i hodet på en som er 100% klimafrelst? Hvordan tenker de?

«Verden går til helvete»

I oktober i fjor publiserte NRK en kronikk av forfatteren Johan Mjønes, hvor han utbroderer hvor lei han er av «sitt eget og venners selvbedrag». Dette leserinnlegget er interessant ut fra et sosialantropologisk synspunkt: Vi «klimaskeptikere» (som jo er naturlig skeptiske til alle grandiose påstander med penger og makt involvert, slik normale voksne folk skal være) treffer nemlig sjelden fullfrelste klimahysterikere – av den enkle grunn at disse fundamentalistene ikke menger seg med folk som ikke støtter deres  religion – slik religiøse mennesker ofte foretrekker. Det er best blant sine egne.

Det finnes ingen balanserte klimadebatter i mainstream media som kan opplyse folk, og derfor splitter spørsmålet venner, kollegaer og naboer gjennom ensidig propaganda, akkurat som innvandring og islam gjør. Så betent er det – og det er betent, fordi the «establishment» også er 100% klimafrelst, og vil ikke høre noen innsigelser som kan undergrave deres autoritet. Bare se på Arendalsuka: Den er i praksis et klima-kirkemøte uten fnugg av ekte debatt.

Klimahysterikere har ingen kritisk sans. Derfor er de heller ikke selvkritiske

Innlegget fra Johan Mjønes er ytterst uvanlig, fordi han retter øynene mot seg selv og sine. Han stiller kritiske spørsmål fordi han forstår at «noe» er galt, men hva? Han klarer naturligvis ikke å finne feilen, (Psst: Det finnes ingen klimakrise, og CO2 er ikke et problem.) men det han skriver gir et sjeldent innblikk i hvordan denne sekten fungerer.

Jeg bruker religiøse betegnelser som sekt og menighet, for klimahysteriet forlot vitenskapen for 20 år siden, og gikk over i religionens sfære, hvor synd, skam, bot, offer, presteskap, dommedag og et kommende paradis er sentrale begreper, og drivere for hele troen. En hovedårsak til denne merkverdige utviklingen, er at mennesket har religiøse tendenser skrevet i sitt DNA. Når religion er fjernet fra samfunnet som maktfaktor, finner mennesker i stedet opp nye proxy-religioner, og omfavner dem i stedet – alt for å få noe høyere, bedre og viktigere som kan gi et formål her i livet – og gjerne føle seg litt mer opphøyd og opplyst enn andre.

For å tydeliggjøre hva jeg mener, vil jeg presentere innlegget til Mjønes, med litt analyse underveis. Det vil avsløre det voldsomme religiøse engasjementet som rører seg i klimakretser – helt uten at de selv forstår at de er medlemmer av en fundamental religiøs sekt. Det gjør sektmedlemmer nemlig aldri. De er helt clueless, og blir rasende hvis noen påstår noe sånt. Here goes:

Verden går til helvete

Og mine venner er med på det

Mine venner er hyklere.

Mine venner er blinde, dumme, ignoranter.

Mine venner later som om de bryr seg, men gir faen, alle som en.

Det går til helvete.

På grunn av mine venner.

Mine venner bruker handlenett av økologisk bomull for å redde miljøet.

Mine venner tror på Gud og Allah og biodynamisk landbruk.

Mine venner flyr rundt i Europa og sprer kunnskap om biodynamisk landbruk, for å redde klimaet.

Mine venner er arkitekter og ingeniører og tegner en flyplasssom skal være miljøvennlig. Legg ned arbeidet. La flyene stå. Idioter!

Allerede her vil de fleste normale mennesker reagere og si: «Hva slags venner er det du har? Og hvorfor gidder du å ha dem hvis deres adferd plager deg sånn?» For hvordan oppstår et sånt monumentalt hykleri blant venner, uten at noen reagerer på det? Vi som har sett religiøse miljøer fra innsiden, har imidlertid sett det før: Det sosiale presset blir større enn ærlighet, og slik ender alle med å bli moralens vokter overfor hverandre, og ingenting blir bra nok – noe som igjen gjør at alle må ty til hykleri.

Politisk korrekthet gjennomsyrer hele samfunnet vårt nå, og alle vet hva prisen er for å være ærlig rundt innvandring, islam, nasjonale verdier eller klima. Skal man beholde jobb, karriere, status, venner, husfred og nattesøvn må man pent bare jatte med – dermed er det slett ikke sikkert at vennene til Johan Mjønes faktisk tror på klimasurret, slik Mjønes selv gjør. Mest sannsynlig er det mange av dem som enten lyver eller gir blanke blaffen og bare spiller med, fordi prisen for å ikke gjøre det er for høy og ubehagelig – og mot slutten av teksten sier jo forfatteren også det i klartekst: De som ikke bøyer seg, vil bli utstøtt. Men vi går videre:

Mine venner kjøper plater og bøker og klær og duppeditter på Amazon og eBay, som blir sendt fra Taiwan og Australia og Hawaii og blir gledelig overrasket over at det fortsatt er så billig, at det lander i postkassen deres, at det går an å få det helt hit uten å tenke på frakt. Det må være magi, tenker mine venner.

Mine venner kan diskutere globalisering og arbeidsmiljø og rasisme og utnytting, iført klær sydd av slaver, av unger, av mennesker som aldri vil få mulighet til å diskutere utnytting og rasisme og arbeidsmiljø og globalisering.

Her ser vi at forfatteren omgir seg altså med folk som har en helt normal adferd i Norge anno 2019, og som få reagerer over. Men innenfor religiøse miljøer er ofte normal adferd regnet som syndig, og dette han beskriver så beskt, er et godt gammeldags syndefall: Vennene spiser av det «forbudte treet» og nyter godt av «forbuden frukt».

Billige varer fra utlandet representerer altså uimotståelige fristelser, og hans svake venner klarer ikke stå imot fristelsene, selv om de vet det er galt. Resultatet av slik høyst menneskelig adferd (eller svakhet om du vil) er et trussel mot hele menneskeheten, fordi det vil føre til guds grusomme straff, og guden her er Gaia, eller Jordkloden og dens lunefulle, lidende natur. Derfor trenger vi i Vesten  grønn frelse – ikke minst fordi vi har blitt så rike og fornøyde:

Mine venner flyr, og beklager seg over at de må fly, for de har jo sommerhus i Spania, må vite, og hytte som det ikke går å komme til med toget. Og så er det jo så ofte buss for tog. Og det er det ingen av mine venner som gidder.

Mine venner har jobber som gjør at de må til Asia på konferanse, eller Florida, eller Canada. Det er jobbtur. Greit å legge inn noen ekstra dager i New York, da. Mine venner elsker New York. Og det er jo ikke så langt dit, fra Ottawa, er det jo nesten på veien hjem.

Her ser vi et interessant trekk som er typisk for oljesmurte Saudi-Norge. Den ubegripelige rikdommen mange folk vasser i, helt uten å forstå hvor uvanlig dette er. Det finnes veldig mange fra norsk arbeiderklasse som sitter og måper over disse setningene, for hvem er det vel som har tid og råd til å oppføre seg sånn?

Vel: Folk i elfenbenstårn som har litt for godt betalt, og litt for få ekte bekymringer. Dekadente mennesker oppfører seg sånn. Folk som mangler alt unntatt penger, og ikke har ansvar for noe annet enn seg selv – slik som Petter Stordalen og Gunhild som flyr verden rundt og babler sitt klimareligiøse budskap, samtidig som de forbruker mer enn noen andre. Normale mennesker forakter slikt hykleri – men på innsiden av sekten er hykleriet nødvendig for å holde religionen sammen.

Denne enorme dekadensen er som hentet ut fra historien om den indiske fyrsten Siddharta Gautama – bedre kjent som Buddha. Siddharta Gautama var sønn av kong Suddhodana i Sakyadynastiets hovedstad Kapilavastu, og som ung levde han et bekymringsløst liv i luksus – akkurat som forfatteren. En plutselig erkjennelse fremkalte en åndelig krise, og det fikk ham til å søke etter svar. Igjen som forfatteren. Men som vil skal se, har ikke forfatteren lagt ut på veien mot streng askese ennå. Kanskje fordi han vet han vil bli like skuffet som Buddha selv ble?

Mine venner lager for mye mat til middag.

Og glemmer restene.

Det er ikke så godt dagen etter.

I alle fall ikke to, tre, fire, dager etter.

Oi, det er jo ikke spiselig lenger!

Mine venner går på jakt. Se! Det er klimariktig mat. Synd bare at det er så langt til brukbart jaktterreng.

Mine venner fisker laks i Orkla, og på Finnmarksvidda, og i Alaska.

Mine venner har ett, to, tre, fire barn som skal forbruke, som skal ha samme levestandard, som skal ha høyere levestandard.

Her ser vi hvordan den klassiske religiøse skamfullheten trer frem, samtidig som man befinner seg i en et absurd mentalt landskap av nær endeløs rikdom, som igjen skaper en livsstil som fremstår som uutholdelig lettvint…og da er det ikke rart at man føler et behov for å skamme seg – hvertfall utad. Sånn sett blir Johan Mjønes en klassisk refsende penge-predikant mot verdens dekadens og synd.

Legg merke til at også i denne religionen fremstilles barn som noe feil og suspekt. Dette er et trekk man finner igjen i andre sekter og klostre hvor man er opptatt av totalt lydighet, renhet, renselse og det kommende paradis: Man skal tenke på guden, og alt annet som tar fokus vekk fra den smale sti, er en syndig distraksjon. Men likevel lengter vennene i klimasekten etter mer veiledning:

Mine venner sier; vi trenger Jesus, vi trenger Marx, vi trenger Tyler Durden!

Mine venner ser at vi trenger en forandring, men flyr til Seattle for å besøke perifere slektninger, og svinger en tur innom San Francisco. Har man først flydd så langt …

Mine venner er kommunepolitikere som stemmer ja til innendørs skianlegg på Lørenskog. Idioter!

Mine venner synes det er for lite snø om vinteren, og koker kloden enda litt hardere for å lage kunstig snø. Om sommeren.

Her ser vi hvordan miljøet forfatteren beveger seg i, savner en profet som kan gi dem frelse, forandring, revolusjon og renselse. En Jesus som kan vise dem veien. De forstår at de er syndige og samfunnet er korrupt, og leter etter profeter som kan lede dem på rett vei, dempe uroen som evig hykleri skaper, og starte revolusjonen – noe som igjen forklarer den nesegruse omfavnelsen av barnet Gretha Tunberg. Det måtte komme.

Men det de strekker seg etter og drømmer om, går ikke i oppfyllelse. De strekker ikke til. De er ikke verdige.  I stedet begår de stadig dumheter og synd, som igjen vil føre til at vi snart koker i et varmt helvete:

Mine venner tar en langhelg i Roma, med koret.

Mine venner drar til Nord-Korea, fordi de vil se Nord-Korea.

Mine venner drar til Kina, i høstferien.

Mine venner drar til Tokyo, i høstferien, for det var så billige billetter.

Mine venner drar til Barcelona og Nice og Praha og Lisboa.

Innen religion, er distraksjoner noe av det verste og farligste. Distraksjoner og fristelser leder menneskene vekk fra guds vei, og slik kan ikke paradis på jord oppnås. Johan Mjønes river seg i håret over sin menighet, som aldri gjør som de sier og bør. Og her et et merkverdig paradoks:

Selv har jeg aldri vært i Roma, Nord-Korea, Kina, Tokyo, Barcelona, Praha eller Lisboa, og føler vel ikke verdens største behov for det. Likevel vil altså ikke forfatteren være venner med meg, for jeg tilhører nemlig det verste av alt: Ikke troende. Frp-politiker. Nesten som Satan selv. En frafallen fra den rette tro, og dermed en fiende. Bare se hva han skriver:

Mine venner synes Trump er en idiot.

Mine venner stemmer Rødt og SV og Krf og Venstre og Høyre og Ap og Senterpartiet.

Mine venner stemmer MDG.

Ingen av mine venner stemmer Frp.

Det hadde tatt seg ut.

De bare oppfører seg som om de stemmer Frp.

Mine venner lever blått og stemmer rødt.

Leve rødt og stemme blått? Ha!

Ingen gjør det, med et mulig unntak for Kåre Willoch, jeg vet ikke, han er ikke en av mine venner.

Det er her vi ser hva som skjer med «venner» som dropper hykleriet og falskheten, og heller forteller sannheten: De blir utstøtt. Kastet ut av sekten og plassert blant idiotene som er grepet av Satan. Dette er grunnen til at så få forlater sekter – ikke minst den største av dem alle: Islam:  Å være en del av et hyklerisk fellesskap fremstår som bedre enn å stå ærlig og utskjelt alene. Vi er tross alt bare mennesker.

Alle religioner har fiender og er omgitt av «de onde»: De som står på utsiden av sekten, og ikke deler «verdisynet» på innsiden. Selv om jeg logisk sett burde vært idealvennen Mjønes ønsker seg, (fordi jeg spiser restene, flyr ikke, er dønn ærlig uansett hva det koster, og attpå til er forfatter som har skrevet en roman om hvor dumt det er å gå på jakt i Afrika!) så vil jeg aldri oppnå en slik vennestatus, fordi forakten for oss «vantro»» er for sterk – selv om den er 100% basert på fordommer hos Mjønes. Religiøse blir ofte svært militante i sitt syn på sort og hvitt. Det gir lite spillerom for nyanser av grått, som han jo avslutter med.

Mine venner tror at om man skriver, diskuterer og debatterer problemene, så løser de seg selv.

Se, jeg har skrevet en samfunnskritisk tekst! Co2-regnskapet er reddet! Nå kan jeg fly rundt på festivaler og lese teksten min, og så kan jeg fly enda mer!

Ingen av mine venner er klimafornektere.

Så dumme er de ikke.

De bare lever som om de er det.

Heldigvis er ikke jeg som mine venner.

Når jeg flyr, er det fordi jeg, faktisk, må.

Når jeg flyr.

Når jeg flyr, er det med et ørlite snev av dårlig samvittighet.

Jeg må da være bedre enn mine venner.

Jeg gjør bare som mine venner.

Det går til helvete.

På grunn av mine venner.

Og meg.

Og slik avslutter predikanten med å konstatere at han ikke er bedre enn de andre. Han er også en elendig synder, og et dårlig menneske, med det samme svakheter og hykleriet som alle andre. Denne systematiske svakheten setter en stopper for det kommende «grønne paradis på jord», og det finnes bare en god løsning på denslags for religiøse sekter: Bli enda mer fundamentale. Forme en ny type kollektivt menneske. Omfavne alt og alle. Litt som islam.

Og her har den grønne sekten en stor fordel: Folk flest forstår ikke at klimahysteriet er en absurd religion som bare fortjener latter. Den sniker seg inn i sinnet med grønne løgner, og derfor favner den et stadig større publikum. Også litt som Islam gjør i samfunnet vårt. Det viser setningen om at «vennene» kan reise rundt på festivaler for å preke sine tekster. Hvis vi skeptikere forsøkte noe sånt, ville blitt kjeppjagd fra festivalene, for ingen der vil  høre sannheten:

Klimahysteriet er bygget på ren fiksjon. Det finnes ingen klimakrise, og CO2 er ikke forurensing.

Denne mentale innavlen er årsaken til at klima-religionen vokser,  blir stadig mer ekstrem, samtidig som den blir mer absurd. Ingen har kontroll eller bremser, og derfor blir alt en konkurranse om hvem som er mest og best troende. Dette sosiale presset skaper fenomen som Extinction Rebellion og Greta Thunberg-sirkuset, som drar alle med seg mot enda mer ekstremisme.

Dette gjør igjen det religiøse klimahysteriet til en like stor trussel mot europeisk og nasjonal økonomi som innvandringen og islam – om ikke farligere.

 

 

 

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.