Kommentar

«Schade», altså «synd», forkynner plakaten som en klimaaktivist viser frem under en «Fridays for Future»-protest på flyplassen i Stuttgart den 26. juli 2019. Klimasaken handler mye om fordømmelse av andre synder. Flyskamme seg skulle de. Foto: Andreas Gebert / Reuters / Scanpix.

For den som ikke lever som en eremitt, er det blitt nesten plent umulig å unnslippe det voldsomme propagandatrykket i «klimasaken», som den senere tiden har antatt nesten absurde proporsjoner.

FNs klimapanel har denne uken lagt frem en rapport der det heter at landbruket står for nærmere en tredjedel av verdens utslipp av drivhusgasser, og at verden må redusere kjøttforbruket drastisk for å få disse utslippene ned. Alt som kommer fra FN, er som kjent hellig, og klimaet er det aller helligste sammen med migrasjon og fordømmelse av Israel.

MDGs førstekandidat i Gamle Oslo ved høstens kommunevalg, Teodor Bruu, som også er talsmann (kan jeg skrive det?) for Grønn Ungdom, sier til Dagbladet i forbindelse med rapporten at det er bra å føle kjøttskam:

– Jeg tror skam kan være fruktbart, hvis det fører til politisk endring. Politikk handler i bunn og grunn om moral og der er skam et sentralt begrep. Skam er følelsen av å ha gjort noe galt. Den frustrasjonen, skammen, den må politikerne ta på alvor.

Denne forståelsen av hva politikken handler om forklarer langt på vei den steile, humørløse nidkjærheten som ungdommene på koko-venstresiden legger for dagen hele tiden: Den som er sikker på å ha rett, har mandat til å moralisere over den onde motparten. Det som var den edruelige venstresiden har for lengst gitt etter, og mesteparten av høyresiden med.

Enhver som måtte ha trodd at behovet for åndelighet og religiøsitet var blitt borte i vår visstnok så opplyste tid, må tro om igjen.

Den grønne vekkelsen burde først og fremst ha vært et tema for psykologer og teologer, for den handler utvilsomt om å gi mening til livet i en tid hvor tingene som pleide å gi mening til folks liv, er gått av moten – først og fremst tilhørighet til familie, arbeidsplass, nærmiljø, nasjon, sedvaner og kristen tradisjon.

Ingen fornuftige mennesker er imot miljø- eller naturvern, men det som kjennetegner den vekkelsesgrønne klimabevegelsen, er en form for puritanisme som ikke er rasjonelt begrunnet, ledsaget av en tendens til å vise frem sin egen prektighet.

Oslos «bykonge» Raymond Johansen (Ap) gir fredag et eksempel på fenomenet. Byrådet vil nå gjøre Oslo til «verdens første utslippsfrie storby», skriver NTB:

Målet er at klimagassutslippene skal kuttes med 95 prosent innen 2030.

Blant tiltakene vil være å redusere trafikken i Oslo og at alle kjøretøy skal være uten klimautslipp. Byen skal fase ut all bruk av fossil diesel på bygge- og anleggsplasser, samt legge til rette for mer klimavennlig forbruk, mindre avfall og utslippsfri avfallsforbrenning.

– Dette er den mest ambisiøse klimastrategien for noen storby i verden. Sammen med Oslos innbyggere og næringsliv vil vi i de neste 11 årene jobbe for å fjerne de gjenværende kildene til klimagassutslipp i byen. Sånn gjør vi Oslo til en enda bedre by å bo, jobbe, leve og investere i, sier byrådsleder Raymond Johansen (Ap).

Det er en absolutisme i dette med å «fjerne de gjenværende kildene» som bringer tankene hen på Maos lille røde, hvor det ble presisert at hele småborgerskapet måtte elimineres, for der hvor man ikke fikk børstet vekk alt med kosten, ville uhumskhetene igjen vokse og trives, og sånn kunne man jo ikke ha det.

Luften i Oslo er som kjent mye renere nå enn før, mye takket være bedre teknologi i bensinbiler, slik at hovedstadsluften nå ikke utgjør noen nevneverdig trussel mot folkehelsen. Det er da også knekkende likegyldig for organismen om utslippene av drivhusgasser lokalt i Oslo går ytterligere ned.

I den grad man er bekymret for konsentrasjonen i CO2 i atmosfæren, så er det den globale situasjonen man burde være opptatt av, ikke den lokale.

Men man vil aldri få høre et kvekk fra Raymond Johansen eller andre klimafrelste om at kinesere, indere og russere også må iverksette radikale tiltak for å kutte klimagassutslippene med 95 prosent – noe som forøvrig ville være ensbetydende med massedød av mennesker. Befolkningsveksten i Afrika og migrasjonen fra Afrika til Europa ser heller ikke ut til å være noe problem, selv om det skaper voldsomt mye større CO2-utslipp.

Ei heller vil de samme bry seg om at utbygging av vindkraft på den skalaen som er nødvendig for å erstatte energi fra fossile brensler, eller omlegging til el-biler krever et voldsomt forbruk av naturressurser.

Mark P. Mills skrev mandag i Wall Street Journal:

A single electric-car battery weighs about 1,000 pounds. Fabricating one requires digging up, moving and processing more than 500,000 pounds of raw materials somewhere on the planet. The alternative? Use gasoline and extract one-tenth as much total tonnage to deliver the same number of vehicle-miles over the battery’s seven-year life.

Bak den klimaprektige fasaden finnes det altså en virkelighet som er alt annet enn prektig. Sannsynligvis resulterer det vanvittige «grønne skiftet» i økte utslipp av CO2 og økt forbruk av naturressurser.

Men hva gjør vel det? Dette trenger vi jo ikke å snakke så høyt om. Nordmenn har trening i å late som om alt er i sin skjønneste orden selv om den skjulte råttenskapen er massiv, et fenomen Ibsen illustrerte i flere av sine dramaer. Man kan preke seksuell avholdenhet i det ene øyeblikket, og se gjennom fingrene med samme fenomen i det neste – eller selv knulle i vei: «Klimainfluenser» Herman Dahl (17) flyr verden rundt mens han håver inn på klimaskryt for Oslo kommune, som Espen Teigen nylig skrev i Nettavisen.

Den grønne puritanismen har altså hykleriet til felles med den religiøse puritanismen som gjorde seg gjeldende tidligere i historien.

Det finnes imidlertid en stor forskjell i tidsperspektivet. Der den religiøse puritanismen hadde som formål å unngå at folk måtte tilbringe livet etter døden i helvete for sine synder på alkoholens eller seksualitetens område, advarer klimapuritanismen om at vi vil bli stekt i et jordisk helvete før vi dør.

I et geologisk tidsperspektiv er klimabevegelsens syn på temperatursvingninger veldig her-og-nå. Voldsomme endringer fant sted lenge før menneskets aktiviteter fikk et omfang som var målbart i noen planetarisk sammenheng:

Illustrasjon: Glen Fergus / Wikimedia Commons.

Med tanke på at våre biologiske forfedre satte sine føtter på jorden for noen titalls millioner år siden, da verden såvidt man har kunnet regne seg frem til må ha vært mye varmere enn i dag, burde vi ikke være i stand til å takle noe tilsvarende med de nokså imponerende instrumentene som menneskeheten besitter i dag?

Troen på menneskeheten er åpenbart ikke særlig stor hos de klimafrelste. Den vil ikke takle litt annerledes livsbetingelser, og må derfor tøyles i sin klimatiske synd. Fortrøstningsfullhet, tillit og håp er ikke klimareligionens greie.

Noen mangel på predikanter er det da heller ikke. Greta Thunberg er et innlysende eksempel. Men de andre morske unge kvinnene utgjør snart en hel samfunnsklasse. 19 år gamle Hulda Holtvedt (MDG) skjelte i vår ut Stortinget for sin passivitet på klimafeltet.

Den kristne puritanismen hadde en mangel på livsglede som den grønne puritanismen ikke står noe tilbake for. Men den grønne puritanismen har ingen av den tradisjonelle religionens fordeler.

For det tradisjonelt kristne og konservative livssynet var også preget av en takknemlighet over å ha arvet en verden som tross alt er så full av vakre og gode ting.

Hvem skal de grønne puritanerne takke? Neppe Gud. Det er forresten ingenting å takke for. Deres eneste alternativ er å kjefte på synderne, som kan få tilgivelse hvis de sitter i mørket hjemme og fryser mens de spiser kortreiste insekter før de sykler på glattholka til jobb.

Og siden den grønne vekkelsen ikke er noe lavkirkelig fenomen, men snarere drives frem av mediene og makten, virker kjeftingen. Under et besøk ved det lokale biblioteket forleden overhørte jeg en samtale mellom to avislesere som var rørende enige om at Greta Thunberg har langt større innsikt enn de voksne.

Som alle andre tilfeller av moralpanikk og ideologiske overdrivelser, vil også dette tøvet gå over. I mellomtiden må enhver forsøke å beskytte sitt eget vett mot massesuggesjonen.

 

Forhåndbestill Sir Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!