Sakset/Fra hofta

Som med all litteratur, er det stor forskjell på god og dårlig barnelitteratur. God litteratur, også gode barnelitteratur, kan like gjerne leses av voksne som for barn.

Så er da også tilfelle med Roald Dahls litterære univers: den tørrvittige kynismen, det høyst ambivalente forhold som mange av de voksne litterære skikkelsene har til barna, og den uimotståelige fryd som ungene kan kjenne på når de lurer dumme og slemme voksne, engasjerer både liten og stor. Og, kan man føye til, Dahls forfatterskap er mange sjumilsteg unna det tamme etterkrigsuniverset til Anne Cath Vestly og Thorbjørn Egner.

Hvorfor maktet den litt norske Dahl å komme opp med verdenslitteratur, mens de helnorske Vestly og Egner kun presterte litteratur egnet til å vinne kretsmesterskapet? Kan det ha å gjøre med at Dahl rett og slett levde mer og i større utstrekning ble eksponert for livets kompleksitet?

dahl.roald

Dahl ble født i 1916 i Cardiff, Wales, av norske immigrantforeldre. Faren hadde bosatt seg i Cardiff allerede på 1880-tallet, mens moren, Sofie Hesselberg, flyttet fra Sarpsborg og giftet seg med den self-made entrepenøren Harald Dahl i 1911. I 1920 døde Roald Dahls syvårige søster Astri, og noen uker senere døde hans 57-årige far av lungebetennelse etter en fisketur i ødemarka. Mens familien i Norge ønsket at enken og barna Alfhild, Else og Roald, sistnevnte oppkalt etter Roald Amundsen, skulle komme hjem til Norge, ville Sofie forbli i Storbritannia fordi hennes avdøde ektemann hadde ønsket at hans barn skulle få gå på engelske kostskoler. Dahl hadde ment de var verden beste.

Først gikk Roald Dahl på katedralskolen i Cardiff. Der utgjorde han en viktig del av en gjeng på fem som hadde et elsk-hat forhold til den lokale godtebutikken som var drevet av den gamle Mrs Pratchett, hun elsket penger, men hatet gutter. Særlig små godtersugne gutter. I det som guttene døpte the Great Mouse plot of 1924 plasserte de en død mus i ett av godteglassene i butikken. For dette ble Thwaites, en av gjengens medlemmer, straffet med pryl av katedralskolens rektor.

Fra det store, møblerte hjemmet i Cardiff ble så lille Roald sendt ut i den engelske kostskoleverden. Først var det et liv preget av ensomhet og hjemlengsel, med en del rektorer og lærere som så på barn som et nødvendig onde. Senere et liv preget av stadig mer tilhørighet og selvhevdelse. Dahl viste seg å være en durabelig idrettsmann, og ble kaptein både for skolens squash og fives lag, en ikke ubetydelig ære, og en av grunnene til at han senere ble valgt ut som jagerpilot av RAF. Dahl var ikke noe mindre eventyrlysten enn den Roald han var oppkalt etter, og da skolegang var over, dro Dahl til Øst-Afrika i 1936, som ansatt i britiske Shell Petroleum Co.

”Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjør hva du vil”. Torbjørn Egner fikk inspirasjon til Folk og røver i Kardemomme by etter en reise til Marokko. Men det kan ikke være kulturen i landet som inspirerte ham; da Nordic Black Theater satte opp Kardemomme by i Marokko nå nylig, reagerte marokkanerne med bestyrtelse på den fremmedartete holdningen i skuespillet; devisen om at man kan gjøre hva man vil, så lenge man ikke gjør noe galt, er mer uttrykk for provinsiell norsk mentalitet enn arabisk virkelighet – marokkanerne vil mest av alt mene at kan du gjøre som du vil, vil du ufravikelig ende opp med å gjøre noe som vil plage andre.

De mannlige skikkelsene i skuespillet er svake og utydelige. De kriminelle røverne representerer det eneste gløttet av mørke vi får se, men det er snart borte da de helteforklares etter å ha slukket en brann. Politimester Bastian har mest av alt ikke lyst til å arrestere noen som helst. Det slipper han da også unna med fordi han bor i en norsk etterkrigsby.
Den eneste sterke skikkelsen i Kardemomme by er Tante Sofie, hun er tilgjengjeld et ordentlig rivjern med støv på hjernen – en slags reaksjonær feminist i en sosialdemokratisk idyll. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, uten Sofie ville Kardemomme by vært ubeboelig, selv for barn. Såpass skjønte da Egner.

Det var derfor noe forfriskende over Nationaltheatrets nytolkning av Dyrene i Hakkebakkeskogen her før jul. Slik lyder omtalen av plottet, nettstedet Minerva skriver:

”Hakkebakke, en stund etter Bamses 50-årslag. Bamse har blitt opphøyet til en nærmest monarkisk rolle som bamsemester, en rolle han utøver på et nokså sedat vis. Under ham står Morten Skogmus, Sjefsmusa, og styrer Hakkebakkeskogen etter Hakkebakkeloven slik den i sin tid ble vedtatt: 1. Alle dyrene i skogen må være venner. 2. Ingen får lov til å spise hverandre. 3. Den som er doven og ikke finner mat selv, må ikke ta mat fra andre.

Utenfor skogen bor Mikkel Rev, Pinnsvinet og Ugla. De er rovdyr og stemte naturlig nok imot loven. De er skrubbsultne og stadig på jakt etter kjøtt, men finner aldri noe. Sikkerhets- og godhetsveldet til Sjefsmusa når sitt bristepunkt når han innfører en fjerde lov: «Ingen skal vinne.» Rovdyrene har fått nok, og de bestemmer seg for å gjøre opprør: «Vi vil rokke bamseveldet / Det er det vi vil. / Vi vil krakke Hakkebakke / Om vi får det til. / Vi har ingenting å miste / Ender likevel i kiste / Rovdyr er som rovdyr / Til det siste.»”

I Dahls univers, derimot, trengs ingen nytolkning, også barneskikkelsene kan være noen ufordragelig beist, et godt utgangspunkt for å gjenskape litt av den friksjonen man finner i det virkelige livet.
I Charlie og sjokoladefabrikken er barna Violet Beauregarde, Veruca Salt, Augustus Gloop og Mike Teve som en studie av de syv dødssyndene – det går heldigvis dårlig med dem alle: Den bortskjemte frøken Salt, som et eksempel, krever å få et ekorn fra fabrikkens Nøtterom, med ender opp med å bli angrepet av ekornene – de finner ut at hun er en råtten nøtt – og hun blir kastet ned i en sjakt for nøtteavfall, med fare for å bli brent i en avfallsovn. Det går ikke særlig bedre med de fire andre unge selvbeundrerne heller.

Den voksne Dahl lar altså sine barnlige litterære skikkelser få del i det grådige, det usjarmerende. Heldigvis, kan vi vel si, hvis ikke hadde Dahl gjerne blitt en barnelitteraturens Stieg Larsson eller Jan Guillou. Det er noe med å vokse på livets erfaringer, å ikke henge fast i krenkelsen fra oppvekst og barndom. Det kan bli bestselgere av ungdommelig autoritetsopprør, men ikke stor litteratur.
Det er nettopp dette som er styrken ved barnebokforfatteren Dahl: han fremstiller det uskjønne ved menneskenaturen som noe som er potensielt til stede også i barna. Dessverre er det en sterk tendens i det post-kristne, nysentimentale Europa til å se på barnet som et eksempel på det rene og ubesmittete som gradvis blir skitnet til av de voksne.
Ideen ble artikulert av Jean Jacques Rousseau i Emile. I sin oppdragelsesroman legger han grunnlaget for den progressive pedagogikken, intet mindre. Det er i barnet vi finner menneskets sanne vesen, ifølge Rousseau. Barnet er godt, og følgelig skal oppdragelsen ikke kue naturen, men være dens tjener.

Problemet er bare at fra naturens side er vi selvopptatte, kanskje har det noe med selvopprettholdelsesdrift å gjøre? Og lurer du på hvorfor norsk skole har forfalt de seneste tiår år? Look no further! Progressiv pedagogikk er problemet.

Roald Dahl trodde ikke på teorien om Tabula Rasa; ved å pakke det skumle inn i humor, muliggjør Dahl for barnet å forholde seg til det mørke og ødeleggende i livet. For det mørke finnes – både i og utenfor en selv.
”Finnes det engler?”, spurte en oppriktig seksåring her om dagen. Det var etter å ha fått opplest juleevangeliet, Lukas 2, 1-20. Hva svarer man da?
Engelen finnes på glansbilder, men ikke som en mulighet i statskirka. Jeg kan ikke huske en prest omtale engler som reelt eksisterende skikkelser, reelle sendebud fra den allmektige Gud som de fleste prestene enda tror på. Eller kanskje en skytsengel, en som passer på deg? Ikke tør man å spørre om det heller, i frykt for å flaue ut seg selv eller presten (i ortodoksien, til sammenligning, finnes ingen tvil, der i gården skiller de til og med mellom serafer og kjeruber.)

Men om en i dag betviler det angeliske kreftenes eksistens, så kan det virke som at en bestemt hendelse på en politisk ungdomsleir har børstet støvet av vissheten om at de demoniske kreftene finnes.
Svaret til seksåringen ble derfor noe sånt som at de onde kreftene finnes åpenbart, dermed må de gode også finnes som en motvekt. Og akkurat som at det onde noen ganger tar en synlig form, så gjør også det gode det.

I Matilda er Miss Agatha Trunchbull headmistress ved Crunchem Hall Academy. Hun er generelt sint og nærer en utilslørt forakt for barn og har en bemerkelsesverdig lav terskel for å ta ut sitt raseri. De fleste voksne som kjenner på den tidvis svært krevende oppgave det er å opprettholde en dannet fasade, vil kunne humre godt av Trunchbulls uapologetiske selvhevdelse, kanskje spesielt godt ler de som jobber som lærere: Som tidligere engelsk mester i slegge, kan hun dette med å slenge. Særlig dreis har Trunchbull på å kaste elever med fletter. De får hun ekstra godt tak i, og dryler dem således over gjerdet og ut i verden.

Hovedpersonen i stykket, Matilda Wormwood, er en ekstremt oppvakt jente med helt spesielt stupide og ondskapsfulle foreldre. En herlig kombinasjon. Det er nødt til å bli lattervekkende.
For å kunne se Dahls humor, må du kunne se smilet i en dødningskalle, sies det.
Det er en episode som Roald Dahl forteller om i sin selvbiografi og som jeg har hengt meg opp i. Som jagerpilot i Egypt i begynnelsen av krigen, får han beskjed av en overordnet kaptein om å fly til en fremskutt flybase i ørkenen. Han setter av gårde, men finner ingen flyplass. Etter å ha flydd rundt på leit i stadig større sirkler, kræsjlander Dahl til slutt i ødemarka, tom for drivstoff. Det viser seg at han har landet i ingenmannsland mellom britiske og italienske styrker, men britene klarer å hente ut den maltrakterte piloten. I fem måneder blir han liggende på hospitalet i Alexandria. Først tror alle at han er permanent blind, at han vil bli en av krigens mange elendige krøplinger. Men han får synet tilbake, kjemper seg opp og frem og sitter noen måneder senere igjen i et jagerfly, denne gangen i Hellas da de blir overkjørt av en voldsom tysk overmakt. Her mister han gode venner i luftkamper der RAF står med ryggen mot veggen i det som forekommer alle som en kamp mot ufattelig overmakt.

Det jeg vil frem til, er at ikke noe sted i biografien omtaler Dahl med harde ord det som skjedde ham. Kapteinen som sendte ham ut til flybasen som senere viste seg å ha befunnet et helt annet sted, blir aldri til del en eneste krass kommentar. Og tanken slår en: dette er veldig utypisk sammenlignet med vår tid, den stadige jakt etter ofre og de man mener er ansvarlige for ofrenes skjebne. For kapteinen var jo ikke ond, kanskje heller ikke dum. Han handlet på bakgrunn av den informasjon han hadde, in the fog of war. Så ble det som det ble.

Først eventyrlysten, den hadde han både fra faren og navnefaren, så en evne til å la det livet hadde å by på, gli gjennom fingrene, holde på det som hadde verdi, la det andre fare; Dahl hadde kvaliteter som menneske, ikke kun som forfatter.
Jeg tror ikke uten videre at det er ønskelig å sende småunger bort og la dem bo i sovesaler hvor de risikerer å bli hundset med av større gutter. Men det kan også være at Roald Dahl vokste opp i et samfunnsklima som gjorde det lettere å godta livets fataliteter. Leve og la leve. En tid hvor overskuddet var mindre og sentimentaliteten tilsvarende, og som derfor var bedre egnet som bakgrunn for god litteratur som også mennesker i senere tider kan finne meningsfull.

Les også

-
-
-