Kommentar

Det er to motsatt rettede spørsmål jeg ønsker å spinne rundt i dag, ingen av dem av det lette slaget. Det ene er hvordan vi dypest sett skal forstå verden rundt oss, den delen av virkeligheten som så definitivt ikke er blitt til gjennom vår mellomkomst, mens det andre har å gjøre med hvor omfattende og innfløkte våre egne forsøk på skaperverk, som enkeltmennesker og i samfunn, bør være. Temaene er med hensikt formulert en smule ullent, men de har altså med forholdet mellom det enkle og det komplekse å gjøre. Tittelen vil gi mening etterhvert.

Vi erfarer rundt oss en mangslungen verden. Det gjorde selvsagt også de gamle naturfilosofene som levde øst i Middelhavet for to og et halvt tusen år siden, da de stilte det kloke spørsmålet: Er heterogeniteten vi observerer reell eller ligger det en fundamental enhet under den? Mange av dem var monister, det vil si de mente at bare ett urstoff fantes, og forslagene var mange til hvilket dette var. Noen mente luft, andre ild og så videre, mens atter andre beskrev det mest grunnleggende elementet i mer abstrakte termer. Forklaringene var nesten like frodig overraskende som den observerte variasjonen er massiv, og vi kan i dag bare nikke beundrende til deres første famlende skritt mot en fysisk fundert, altså ikke-mytologisk, forståelse av virkeligheten.

 

Hvorfor mente de at forestillingen om bare ett grunnstoff var bedre enn å akseptere mangfoldet slik det fortoner seg for oss? Jeg er jo så definitivt enig med dem – monisme er mer fristende enn pluralisme når forklaringer søkes – men dypest sett vet jeg egentlig ikke hvorfor. Tenkende folk har strevd med spørsmålet til alle tider, og best ble konklusjonen formulert i det 14. århundre av den engelske fransiskanermunken William av Ockham i det som er kjent som Ockhams barberkniv eller parsimoniprinsippet: ”Mangfold bør ikke anslå nødvendighet” eller, litt mer praktisk formulert: ”Forklaringer bør være så enkle som mulig”. Syttenhundretallsfilosofen Rousseau vinklet svaret i etisk retning: ”Falskheten er mangfoldig, sannheten er én”.

Et springende punkt i Ockhams formulering er selvsagt ”som mulig”. For det er ingen nødvendighet i at verden skal være enkel og prinsipielt forståelig (mange mener tvert imot at selve begripeligheten representerer det aller største underet), men som en første tilnærming prøver vi oss altså med den enkleste forklaringen. Paradeeksempelet er Kopernikus’ heliosentriske system som etter en stund jekket ut Ptolemaios’ sirkelbaserte geosentriske modell med alle sine episykler som forklaring på hvordan planetene, vandrerne, fulgte sine baner. Den sistnevnte modellen beskrev observasjonene på en utmerket måte, endog til å begynne med mer presist enn solen-i-midten teorien, men det enkle vant fram endog før gravitasjonen ble ”forstått” av Newton et århundre senere. Likevel ligger det hele tiden i bakhodet at det KAN være slik at deler av virkeligheten er mer kompleks enn estetikerne vil ha det til, gitt at logikken ikke krever at det enkleste nødvendigvis er det mest sanne.

Dagens arvtagere etter naturfilosofene sliter med tematikken på sitt vis når de søker etter TOE, ”the theory of everything”. Sist jeg sjekket opererte den beste modellen med 11 dimensjoner og en rekke annet smågodt inklusive avansert matematikk som lar meg igjen i grøftekanten med god margin. Men det viktige i sammenhengen er som følger: Man ønsker forklaringer som forutsetter minst mulig (tittelen!) heterogenitet, også på det aller mest fundamentale nivået. Her glir estetikk og fysikk over i hverandre på en måte som gjør oss andektige.

Går vi til den andre store forklaringstradisjonen for alt det underlige menneskene står overfor, den religiøse, så finner vi også der en tendens i retning av ”minst mulig”. Med det mener jeg at tidlige tiders polyteisme stort sett er erstattet med monoteisme på ”det religiøse markedet”, i særdeleshet i og med suksessen til de to nyeste og misjonerende store Midtøsten-religionene. Følelsen av at ”det enkle er oftest det beste” ser ut til å virke like godt her som på vitenskapens område.

Et ofte brukt begrep som tar opp i seg ”minst mulig”-tenkningen, er ”minimalisme”. Ordet brukes på så mange områder fra politikk til kunst, og jeg vil nevne noen av dem.

Mensjevikene (den tapende fraksjonen i 1917 års politiske partikamp i Russland) omtales iblant som minimalister i motsetning til de maksimalistiske bolsjevikene som ønsket komplett omveltning, total maktovertagelse (mensje betyr mindre mens bolsje betyr mer på russisk). De sistnevnte vant fram, som kjent, og man må ha lov å si (minimalistisk språkbruk!) at sluttresultatet ikke ble mer enn en betinget suksess, iallfall om man ser på antallet ofre for sovjeteksperimentet.

Synet på statens rolle i samfunnslivet kan også preges av en lignende todeling, selvsagt med glidende overganger mellom ekstremposisjonene, det skal jeg ikke stikke under stol. Maksimalister ønsker en stor og aktiv stat som griper inn mer og mer på flere og flere livsområder, mens minimalister ønsker statens innflytelse begrenset til primæroppgavene. Jeg røper ingen stor hemmelighet ved å tilkjennegi at min sympati også her ligger hos dem som forfekter ”minst mulig”-prinsippet.

Tilsvarende kunne man gå fra samfunnsområde til samfunnsområde i det aktuelle perspektivet; begrepet minimalisme brukes innen alt fra allmenn livsutfoldelse til jus til syntaksteori til programmering til arkeologi. Å svippe innom alt dette ville gå langt utover det som var min hensikt. Likevel vil jeg gjerne si litt om mye-versus-lite skillet i kunst og kultur.

For også her er minimalisme blitt et begrep på flere felter, sikkert FOR mange etterhvert som ordet fikk et visst motepreg. Innen formgivning og arkitektur brukes det som samlebegrep for en stilretning der gjenstanden eller huset er strippet for alt unødvendig og der de enkelte ting gjerne skal ha flere bruksområder. Påvirkningen fra tradisjonell japansk stil er betydelig – noen påstår til og med fra Zen-buddhismen med dens enkelhetsideal – men i alle fall er det sikkert at retningen skjøt fart etter første verdenskrig og fremover gjennom arbeidet til stilskapere som Ludwig Mies van der Rohe, Adolf Loos, Frank Lloyd Wright og flere. Slagord som ”less is more”, ”doing more with less” og ”less is better” viser grunnfilosofien; vi ligger åpenbart i ”minst mulig”-terreng.

Innen malerkunsten ser man slektskapet med bauhaus-stilen i blant annet geometriske abstraksjoner hos kunstnere som Kazimir Malevich og Piet Mondrian. Det er godt mulig deres kunst er både interessant og bra, historisk så vel som i seg selv, men meg gir den lite og jeg vil derfor ikke si mer om den.

I musikken vokste minimalistiske holdninger fram samtidig med tilsvarende utvikling i billedkunsten. Igjen er repetisjon av enkle temaer sentralt, uten unødig ornamentering. Dette vekker vesentlig mer gjenklang(!) hos meg enn kunstmalernes tilsvarende anstrengelser gjør det, et faktum som jeg er meget klar over har kun subjektiv verdi. Jeg har hatt glede av Mike Oldfields populære og Philip Glass’ mer klassiske musikalske variasjoner, men det er en annen komponist jeg ønsker å løfte fram spesielt som vel verdt å lytte til også i ”minst mulig”-konteksten, nemlig estlenderen Arvo Pärt. Han omtales som både neoromantisk og neokontemplativ (avanserte merkelapper er det aldri mangel på), men først og fremst som en representant for hellig eller mystisk minimalisme. Adjektivene refererer seg til forbindelsen bakover til østeuropeisk kirkemusikk (Pärt selv er russiskortodoks kristen). Men la meg heller representere hans musikk med et stykke som ikke trenger settes i en religiøs kontekst (selv om det definitivt passer svært godt inn der også), nemlig ”Spiegel im Spiegel” (speil i speil) fra 1999. Som seg hør og bør har jeg valgt en YouTube-snutt uten ledsagende bilder og vakre ord. Det blir ikke enklere og bedre enn dette.

Til sist noen få ord om litteraturen, den eneste kunstform jeg synes jeg har en viss egenerfaring med, og der minimalismen også har satt tydelige spor. I prosadiktningen dannet Ernest Hemingway skole. Korthugne setninger fulle av innhold og uten kruseduller preget fortellingen og var med å gjøre ham umåtelig populær i tiden etter annen verdenskrig. Etter mitt syn fortjente han sin Nobel-pris; det er alltid hyggelig når også elskede og leste forfattere beæres på denne måten. Noen av hans samtidige og mange etterfølgere etterlignet hans stilsikkerhet og skriftlige økonomi.

Men jeg vil knytte tråden tilbake til japansk tradisjonalisme og den uttalte sansen for det bevisst enkle man finner der. Den berømte Zen-hagen i Kyoto består av grus og stein; to videosnutter av den finnes her (alt vi ser er gartneren jevne og mønstre grusen) og her (vakker musikk og kloke ord ledsager bildene). Dessuten har man i japansk kultur det beste og mest renfremstilte eksempel jeg kjenner på poetisk minimalisme, nemlig Haiku-diktningen. Slik lyder en klassiker oversatt av Paal-Helge Haugen:

”Gammal dam
Ein frosk hoppar:
Lyden av vatn”

Et nytt og anonymt norsk bidrag går som følger:

”Blått og stille hav
Same farge innvortes
Snart kjem kvelden”

Sammenhengen mellom Det Vakre og Det Sanne har menneskene balet med så lenge vi har tenkt. At Det Enkle finnes et sted i skjæringspunktet mellom de to, føler vi dypt inne. Vi får fortsette å arbeide på hver vår daglige dont, samt rake grus i vår personlige Zen-hage, til svarene en dag kommer til oss.