Solfrid Helene Steinskog, «Ut fra Kirkesundet». Akryl på plate. 40×30 cm.

Jeg synes ofte at ordet kunst ikke har en god klang. Det er så mye som inngår i dette begrepet. I tillegg er det ofte uangripelig, fordi det meste som inngår i ordet kunst, er opphøyd på en måte der det ikke skal kritiseres. Selv om mye moderne kunst også kan være interessant, er det oftest det meningsløse, vulgære, provoserende, groteske og bisarre som får oppmerksomhet. Ja, søppel og avføring skal visst også kunne gå inn under dette begrepet. Akseptert av kunsteliten. Finansiert av staten.

Abstrakt kunst er noe alle kan få til. Ja, de aller første malestrøkene barn gjør er abstrakte. For en mor og en far, kan det være verdens vakreste bilde. Det forstår jeg veldig godt. Men i kunstverdenen er det mye tull som kamuflerer seg bak det abstrakte. Et abstrakt maleri kan ikke vurderes på samme måte som figurative, forståelig nok. Det må tolkes. Ofte får man hjelp av kunstneren selv til å tolke maleriet. Kanskje maleriet skal formidle energier, ja til og med fra universet selv. Å måtte tillegge et maleri kosmisk energi og andre mystiske egenskaper, er lureri. Når en kunstner sier at han/hun formidler slike energier, blir «kunstverket» uangripelig. Da er det ikke lett å stille gode spørsmål om det. Maleriet taler ikke for seg selv, og da må andre gjøre det. Jeg synes at et maleri skal tale for seg selv. Hvis det ikke kan det, er det ikke kunst. Alle kan skrible og rable, til og med apekatter.

Kunst er så mye. Malerkunst, musikk, sang, lyrikk, skuespill og mye mer. Det som ofte gjenkjenner god kunst, er at det treffer en «nerve», og gir en følelse som sier at dette er bra. I musikk er det lett å gjenkjenne falske toner, og rene toner. Man kan høre at tonene passer sammen, og gir en klang som er godt å høre på. Det samme kan sees i et maleri. Fargeklang er det noe som heter. Fargene gir en harmoni, og utfyller hverandre, på en måte som er behagelig. Det gjelder også ordkunst. Ellers er det både komposisjonen og utførelsen som spiller inn. Det å få til å skape denne «nerven», er det ikke mulig å lære på en skole. De aller beste musikerne, malerne, lyrikerne og forfatterne opp gjennom historien, har ikke studert i ordinære undervisningsinstitusjoner. Det er en evne som kommer innenfra, og som ikke kan læres utenfra. Som støtte i arbeidet kan det være en fordel å lære fagene innen de forskjellige kunstformene, for lettere å kunne formidle og lage kunsten. Men man må ha det grunnleggende talentet for å beherske dette, så eventuell utdanning kommer med som et pluss- ofte, men ikke alltid. Mange kunstnere blir ødelagt gjennom enkelte kunstutdannelser. De eneste som virkelig trenger vekttallene er de som skal lære andre igjen, kunstfag eller være kunstkritiker.

Det som har blitt en trend for forståsegpåere innen kunsten, er at jo mer vulgært, provoserende, bisarr, meningsløst, perverst kunsten og/eller kunstneren er, jo bedre kunst er det. Ofte er det også kunstneren selv som er fokuset, og ikke kunsten som skapes. Kunstnere skaper seg til, noe som gir oppmerksomhet til kunsten. Kunst skal visst provosere nå for tiden, og det er en del av pensumet i dag på forskjellige kunstinstitusjoner. Det kan man jo si at mange har lyktes med. Det er en enkel måte å få oppmerksomhet på. All offentlig sløsing som inngår i kunstbudsjettet provoserer mange, også de som prøver å legge godviljen til. Når en ikke lyktes i å frembringe andre følelser en provokasjon, er det da kunst? Oppmerksomhet er stikkordet. To tidligere kulturministre har banet vei for at kunst skal være provokativ.

Tidligere kulturminister Hadia Tajik «ønsket seg mer støtende og provoserende kunst» (Dagbladet, 20.06.2013). Trine Skei Grande «håper at vi skal ha kunst og kultur som skaper debatt, provoserer og utfordrer. Det mener jeg er litt av poenget med kunsten» (Dagbladet, 16.03.2019). Disse har kanskje vært provoserende nok i enkelte andre sammenhenger, men når de i tillegg snakker om kunst… Det er noe ustemt i det.

Kjendiser og andre opphøyde personer, kan fort bli gode kunstnere. Karismatiske personer som gjerne innehar spesielle evner, etter eget utsagn, har også gode muligheter. For det handler først og fremst om å bli sett. Oppmerksomhet er igjen stikkordet.

Det er mye søppel blant det som kalles kunst. Det er jo ikke en fasit, som forteller hva som er kunst og ikke. Men det kan hjelpe at kunstinstitusjoner, kommuner, staten eller media, går god for den. Enten de som jobber der er uavhengige til kunstneren eller ikke. Hvilken kunst de fremmer, vil ha betydning for hvilken kunst som blir «opphøyd», og hvilken som skal gå i glemmeboken.

Er en strek på et ark kunst? Er en klatt på et ark kunst? Hvis den har en fin farge, kanskje? Er keiserens nye klær vakre? Ja, mange synes nok det. For egne meninger kan være «feil».

Jeg synes ikke at ett strek er kunst, heller ikke om det har en fin farge. Jeg synes heller ikke to eller flere streker i ulike retninger er kunst, heller ikke det når det er i ulike farger. Heller ikke hvis strekene får selskap av diverse klatter og alt smøres sammen til en underlig smørje. Hvis kunstneren forteller en utrolig historie om disse strekene/flekkene, vekker det heller ingen begeistring. Jeg ser på det som at bildet må forklares. Det snakker ikke for seg selv. For de som ønsker å tolke kunst, kan nok det meste gi mening hvis en stirrer lenge nok. Men rabbel blir ikke kunst, selv om det serveres med en god historie. Det blir heller ikke god kunst om man serverer den med alkoholholdig drikke. Mange kunstnere serverer kunsten sin med alkohol på salgsutstillinger, for da kommer champagnebrillene på.

Jeg er ikke imot all moderne kunst, og har heller ikke noe imot kunst som ikke er naturalisme, som jeg selv maler. Absolutt ikke. Det kan være mye flott innen mange av sjangrene. Men jeg ser alt søppelet som gjemmer seg bak disse begrepene, som enkelte opphøyer til å være noe det ikke er. Verden vil bedras, er et uttrykk. Det passer i alle fall i kunstverdenen.

Ja, jeg har nok mange fordommer mot kunst, men jeg har inntrykk av at jeg ikke er alene. Jeg har også en følelse av at jeg tramper litt i klaveret når jeg skriver dette her. Siden jeg selv maler naturalistisk. Men så lenge jeg står for de tonene som kommer ut, så får det være. Og dette har faktisk ikke noe med hva jeg gjør, eller ikke gjør. Disse tankene hadde jeg lenge før jeg begynte å male.

Dette er mine synspunkter og fasiten på hva god kunst er, sitter heller ikke jeg på.

 

Kjøp Paul Grøtvedts bok!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.