Kultur

Ved tre av våre viktigste kunstinstitusjoner er det nå ansatt ledere/direktører som viser tydelige tegn på å endre den kunstfaglige kursen i retning av underholdningsbransjens publikumsfrieri. Munchmuseet har holdt på lenge, det samme har Henie Onstad kunstsenter, mens Nasjonalmuseets nye direktør Karin Hindsbo har med seg i sekken fra Kode 1 i Bergen en helt fersk popularitetsrekord i kjendisstyrt kunstfaglighet.

Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg ha trodd at disse tre sjefene prøver å vri sine kunstinstitusjoner i pakt med tidens høyrepopulistiske stemninger. For nå skal folket underholdes og gis spektakulære opplevelser. Ja, helst dopes ned slik at de ikke merker hva som blir servert av hjernetomme sanseinntrykk. Kunstens verdier og kvaliteter kommer nå i annen rekke, hvis den i det hele tatt blir fremhevet. Jakten på popularitet, presseoppslag og publikum i strie strømmer er det eneste som teller. Den toneangivende kunstformidlingen blir nå diktert av en tivolifilosofi.

Hvis noen ikke skjønner hva jeg mener, så ta en tur til Henie Onstads Kunstsenter, som for tiden er omdøpt til Henie Onstad Sanatorium, der man kan se med egne øyne at kunstsenteret er forvandlet til et tivolisenter. Kunsten i de 19 installasjonene til den belgiske kunstneren Carsten Höller, må man lete lenge etter. Derimot er tivolikarakteren både påtrengende og kunstnerisk intetsigende. Men som på et tivoli kan man også her delta, installasjonene er nemlig laget for at folk skal kunne oppleve kunsten på kroppen.

Hva med å rutsje ned en sklie, flyte rundt i en væskefylt tank (Giant Psycho Tank), sveve i en fly-konstruksjon, eller overnatte i senger som beveger seg om natten? Poenget er, ifølge direktør Tone Hansen, at publikum skal kunne oppleve kunstens forvandlende kraft på nye måter og i sanatoriske omgivelser. Jeg registrerer tivolimetodene, men skjønner ikke helt hvor det sanatoriske perspektivet kommer inn. Det hele virker som et banalt salgstriks, en billig markedsføring av et kunstprosjekt som er helt uten faglig tyngde og mening. Men tivolieffekten vil trolig trekke mye folk, slik at Kunstsenterets omsetning av plumpe opplevelser også denne gang kan stige.

Uten tvil er direktør Tone Hansen en dyktig salgs-strateg, men slett i det kunstfaglige, selv om hun er utdannet kunstner. Dessuten er hun driftig som en sulten gründer. De siste årene, under Hansens kreative regime, kan Henie Onstad Kunstsenter vise til stigende publikumsbesøk og god pressedekning. Direktøren tenker ukonvensjonelt og er åpen for uvanlige utstillingsprosjekter som trekker mye folk. Kunstfeltet trenger slike fagfolk, og det blir lagt merke til. Det hadde også Norsk Kulturråd, da hun i fjor ble oppnevnt som leder for rådet, uten at hun dermed måtte fratre sin stilling som direktør for Henie Onstad Kunstsenter.

En interessant og dubiøs jobbkombinasjon. Og sikkert tidkrevende. Hansens kunstkompetanse må gå på høygir, om hun da ikke feier over potensielle utstillingskandidater med harelabb. Carsten Höllers tivoliinstallasjoner på Hennie Onstad Kunstsenter kan neppe ha gått igjennom en faglig seriøs kunstvurdering. Her har nok Tone Hansen og HOK slukt kunstnerens internasjonale status uten å mobilisere institusjonens kunstkompetanse og dømmekraft. Trolig har de bare falt for Höllers kunstnernavn, tivolieffekter og publikumsappell. Men det er ikke noe godt kjøp for en seriøs kunstinstitusjon, som alltid gir inntrykk av å satse på kunstnerisk kvalitet.

Så hva er det kunstneren Carsten Höller egentlig har å rutte med. Jo, han selger et prosjekt som 1. består av kunstfaglig hjernevask og 2. forlanger at fagstaben må underkaste seg et språkteoretisk hegemoni. Kunstsenterets fagfolk må vaske bort alle historiske referanser, og betrakte kunsten som en språklig, mental konstruksjon, slik at de kan åpne seg for det nye og overskridende. Når Carsten Höller kaller sine tivoliklisjeer for kunst, så er det kunst. For det er ordet som skaper kunsten. Det er faktisk noe bibelsk over perspektivet, omtrent som da Vårherre skapte himmelen og jorden. -Bli lys, sa han, og det ble lys.
I kunstens verden, og da tenker jeg på samtidskunsten, så gjør Carsten Höller som Vårherre. Han kan faktisk få hva som helst til å bli kunst. I alle fall slik at gallerier og kunstmuseer tror det. Publikum også, men de må kjenne det på kroppen, i sklia, i vanntanken eller i luftige svev, for kun i denne prosessen kan de oppleve «kunstens forvandlende kraft». Men kunstens forvandlende kraft befinner seg selvsagt bare i kunstnerens hode, som en teoretisk overbygning Kunstsenteret kan bruke får å få publikum på kroken. Dermed kan hjernevasken og kunstsvindelen fortsette, mens den kunstfaglige kompetansen ved HOK forfaller i takt med institusjonens bruk av tivoliklisjeer og underholdningstriks.

Henie Onstad Kunstsenter har kjørt dette løpet i flere år, og fremstår nå som den mest faglig inkompetente kunstinstitusjonen her i landet. Bare det å la seg dupere av en kunstnerisk sjarlatan som Carsten Höller tyder ikke på nevneverdig kunstfaglig dømmekraft. Det hjelper ikke at han har et verdenskjent kunstnernavn, når det han presenterer er blottet for estetiske elementer og kunstneriske kvaliteter.

Denne kunstfaglige forflatingen og oppgraderingen av underholdningsverdiene, sprer seg mer og mer i det institusjonelle hierarkiet. Men den er neppe høyrevridd, selv om den er folkelig, snarere handler det om en akseptert normløshet som i et progressivt perspektiv prøver å omstøte alle kunstneriske verdier. For nå er all kunst like verdifull, enten det er søppel eller sublime verker. Vi må bare tenke som Tone Hansen, direktør ved Hennie Onstad Kunstsenter og Norsk kulturråd, at kunsten har en forvandlende kraft. Men i kraft av hva? Det får vi aldri vite, hverken av henne, eller andre kunstfaglige direktører.

 

Henie Onstad Kunstsenter:
Carsten Höller, installasjoner
Varer fra 12/5 til 10/9, 2017