Kultur

Mine erfaringer fra psykiatriske institusjoner er beskjedne, og begrenset bare til å besøke et par nære venner. Den ene hadde tunge depresjoner, den andre hadde mistet forstanden. Førstnevnte kom seg etter hvert og fikk humøret tilbake, mens sistnevnte ble gjenfødt som performance-kunstner – og utskrevet. Egentlig et følgeriktig forløp. Galskapen ble kanalisert i kunstneriske tablåer og jeg-eksponering, mens han i hverdagslivet oppførte seg helt normalt.

Da jeg forleden besøkte Henie Onstads kunstsenter for å se en stor mønstring av den jugoslaviske kunstneren Marina Abramovic, fikk jeg akutte minner om min kunstnervenn på galehuset. Ja, for Marina Abramovics bilder, installasjoner og videoer er som en marerittaktig vandring i et forskrudd sinn. Det første jeg registrerte på utstillingen, var stygge skrik fra et kvinnemenneske. Skrikene viste seg å komme fra en videofilm der en liggende kvinne med bakovervendt hode vrengte av seg skremmende skrik uten å stanse.

Det hele kunne minne om terapeutiske primalskrik, men kunstneren var visst ikke opptatt av å få fjernet barndommens traumer og nevrotiske spenninger, hun ville rett og slett frigjøre stemmen. Denne frigjøringen av stemmen inngår i et tredelt frigjøringsprosjekt som utgjør et sentralt tema i Abramovics kunstnerskap. De to andre er frigjøring av kroppen og frigjøring av minner. Strategien i dette frigjøringsprosjektet ligner langt på vei en dekonstruksjon av jeg’et eller subjektet.

Det eneste som mangler her, er en dekonstruksjon av fornuften, men den har hun tydeligvis satt i parentes, for ellers ville hun ikke kunnet lure folk og fagfolk trill rundt. Hvis ikke kunstneren hadde hatt fornuften intakt, om enn fordekt, ville hun ha blitt oppfattet som et alvorlig psykiatrisk tilfelle. Det er jo nettopp gjennom rasjonelle overveielser at Abramovic kan planlegge og selge sine mentale forstyrrelser som interessante kunstverk. På det punkt er hun ikke mentalt forskrudd, men en kunstner med et velutviklet næringsvett som vet at galskapen selger om man bruker de rette kanaler og kontakter i kunstfeltet.

En viktig del av denne markedsføringen er å fremstille seg som sjaman og åndelig veileder med overnaturlige evner. Eksemplarisk i så henseende er hennes performance i Museum of Modern Art (MoMa) i 2010. I et stort rom er det plassert et bord med to stoler. På den ene siden sitter Marina Abramovic. På den andre kan en tilfeldig publikummer sette seg. Ingen ting må sies, begge må sitte musestille, være tause og se hverandre i øynene. Hvor lenge den lydløse dialogen pågår, er opp til publikummeren, men siden hun/han har betalt fett for å se kunstneren i øynene, vil de nok trekke seansen i langdrag.

Ja, det er mange måter å tjene penger på for en kunstner, men klarte Abramovic å formidle telepatisk kontakt, som forespeilet? Dokumentasjon på det punkt finnes ikke, men det har ikke svekket kunstnerens renomme synderlig, snarere tvert imot. Minst ett hakk på prestisjestigen fikk hun trolig på tidligere norgesbesøk, da hun i et par performancer tok utgangspunkt i Edvard Munchs maleri «Skrik». Nå ville hun lære nordmenn å skrike. Det kunne neppe være for at folk skulle frigjøre seg fra stemmen. I så fall hadde hun ikke forstått så mye av maleriet, men pytt pytt, bare hun kan få snyltet på et kunstnerisk geni.

Derfor trommet hun sammen en masse folk på Ekeberghaugen, der Munch hadde funnet sitt motiv. I forkant hadde hun fått rekvirert en gullramme i passende størrelse. Da var tiden inne for en nyskapende performance. Seansen gikk ut på at publikum én etter én skulle stikke hodet inn i gullrammen og skrike det beste de kunne. Dermed skjønte de også hva Munch hadde ment med sitt maleri «Skrik». Performancen ble avsluttet med at Marina Abramovic stakk hodet inn i gullrammen og skrek, til publikums store fryd. Det skyldtes nok kunstneren frigjorte stemme, som i Edvard Munch nå endelig hadde funnet en like begavet sjelefrende.

Hvis vi skjærer bort all denne kunstnersvadaen, sitter vi igjen med et russestunt av banal karakter. Jeg mener å huske at kunsthistoriestudentene foreslo noe liknende for mange år siden, men det ble nedstemt. Det smakte for mye av pubertet. Men nå strømmer kunsthistorikere, kuratorer og andre estetisk forskrudde fagfolk til kunstsenteret for å oppleve en ærlig og frigjort kunstnersjel. Uten å skjønne at dette er iscenesatt svada fra et forskrudd kunstnersinn. Ikke noe av denne mønstring har kunstnerisk gehalt, bortsett fra noen få malerier fra ungdomstiden.
Det eneste jeg savner på denne utstillingen, og som ville ha gjort den til en perfekt dokumentasjon fra et galehus, er et frigjøringsprosjekt fra 70-tallet her hjemme. Den gang oppfordret ML-feministene sine medsøstre til å sole endetarmen slik at de kunne bli kvitt alle fortrengte og forstenede traumer i analåpningen. Noe som selvsagt skyldtes borgerskapets tvangsmessige pottetrening. Et slikt innslag ville uten tvil ha styrket Marina Abramovics kreative frigjøringsprosjekt. Tipset er gratis.

Henie Onstad kunstsenter:
Marina Abramovic, «The Cleaner», performans, installasjoner, video
Varer fra 2017 til 2018