Kommentar

Fra Angelico (ca. 1395–1455), «Bergprekenen» (1437-45), freske i Museo Nazionale di San Marco, Firenze. Etter Matteus 5–7, der en av Jesu formaninger lyder: «Vokt dere for de falske profeter!». Foto: Wikimedia Commons.

Det er påfallende hvor samstemte venstresiden og høyresiden er i tenkningen om det nasjonale og globale. Begge politiske posisjoner påberoper seg et moralsk ansvar for å styre det norske samfunnet og dets innbyggere inn i en tryggere fremtid. Utsiktene fremover er nemlig så dystre og katastrofiske på verdensbasis, at vi må utarbeide en forpliktende, overnasjonal solidaritet. Utviklingen hittil har gått så skjevt og hatt så fatale konsekvenser, at vi må omstille oss til en mer bærekraftig livsform.

Det er ut fra dette dystre perspektivet de politiske partiene nå forenes i en defensiv strategi for å redde kloden fra undergangen. Defensiv i den forstand at det ikke tenkes og jobbes ut fra en positiv bestemmelse av fremtiden, for den kommer jo uansett, men fordi man på sikt heller prøver å utjevne alle sosiale og kulturelle forskjeller eller motsetninger. Dette utjevnings­perspektivet har i mange tiår vært velkjent tankegods i venstreradikale kretser, men på et nasjonalt plan. I dag er det blitt et mainstream-premiss, som har satt seg i bakhodet til politikere, mediefolk, intellektuelle og kulturmennesker.

En solidaritet med alle mennesker og folkeslag, og ikke bare det norske folk, høres ut som en grei holdning. Men hvordan vise solidaritet, og på hvilket grunnlag? Er det god solidaritet om vi utvisker og nedbygger vår nasjonale, kulturelle egenart og vår sosiale velferd? Når vi årlig donerer milliarder av kroner til stater med stor fattigdom og korrupte ledere, så trigger det sikkert solidaritetsomsorgen hos gavmilde politikere, som i all sin hjertevarme drømmer om fredelig sameksistens for alle folkeslag.

Denne globale solidariteten med sitt konstruerte utjevnings­perspektiv springer ut av tidens undergangs­visjoner. For å hindre en global katastrofe må vi gi avkall på vår velferd og kultur, som om det skulle være en nødvendig konsekvens av den globale oppvarmingen. For på det punkt handler det jo om en solidaritet med kloden og dens naturgitte orden. I den sammenheng er mennesket et skadedyr i skaperverket, som bør fjernes. Den norske filosofen Peter Wessel Zapffe gjorde seg sine tanker om det problemet, og konkluderte med at arten burde avvikle seg selv.

Peter Wessel Zapffe (1899–1990). Foto: Bookshop Magazine News / Facebook.

Mennesket var på en måte feilkonstruert, hevdet Zapffe, og dermed ikke tilpasset den naturgitte orden. I hans menneske­oppfatning fantes det ingen overordnet instans, et guddommelig vesen med tilordnet verdihierarki. Dette til tross for at arten er høyt utviklet, men dessverre pines og plages av et overutviklet intellekt. Filosofen Zapffe var en metafysisk pessimist, hvis tenkning ikke fant noen bærekraftig mening innenfor rammen av et naturalistisk verdensbilde. Det var en ramme han selv hadde skapt, trolig fordi han var pessimist av natur. I dag gjenfinner vi den samme pessimismen, men nå av prinsipp, hos dem som med flid og ufornuft konstruerer de globale undergangs­visjonene.

I klartekst dreier det seg om en matlei verdinihilisme, som hverken kan begrunne sannheten i den overnasjonale solidariteten, eller realiteten i den globale oppvarmingen. Begge deler er ideologiske konstruksjoner, der solidaritets­perspektivet underslår det enkelte menneskes individualitet og historiske mening. Solidariteten er en kollektivistisk ide, klekket ut av marxister og sosialister for å styre og kontrollere arbeider­bevegelsen, og etter hvert hjernevaske befolkningen i land etter land. Når den venstreradikale solidariteten blir et globalt prosjekt, sikter den seg inn på en ny og ubrukt beitemark, der dens totalitære ambisjoner kan vokse seg fete og farlige. Selv om den er parfymert med hjertevarme og giverglede, lukter det autoritær svette lang vei.

I slike kretser finnes det ingen forståelse for at mennesket er et individ, et unikt og verdifullt vesen, som er satt inn i skaperverket med en bestemt historisk mening. For da handler det om menneskesyn og individets særegne evner og verdiskapende behov. Solidaritets­kravet har alltid fornektet enkelt­mennesket og satt klare grenser for dets levemåte. Under Enver Hoxha i Albania ble det oppfattet som en borgerlig fordom når noen ønsket et annet skonummer enn det som var standard­størrelse. Og tenk på Mao-kineserne, som ble tvunget til å gå i en folkeuniform.

Både solidaritets­tilhengerne og undergangs­profetene forlanger nå sterkere politiske virkemidler for å redde kloden. De krever at staten skal stanse oljeproduksjonen og endre bøndenes driftsprofil, begrense privat­bilismen og innskrenke antallet flyreiser. Det er særlig vanlige folks adferd og tenkemåter som skal korrigeres. De politiske og intellektuelle elitene lever uansett et fett liv og finner god mening i å tukte de uvitende. Nylig kom det et fantasi­fullt forslag fra det hold om begrenset produksjon og konsum av kjøtt. Dagsrasjonen for det arbeidende folk var bare 14 gram rødt kjøtt. Dagros må dø for å redde miljøet og klodens fremtid, hevder de røde og grønne dommedags­profetene, men da forsvinner også den næringsrike melken.

Flere tvangstiltak er underveis, der handlings­rommet for enkelt­mennesket skrumper inn, så også dets skapende muligheter. Utsiktene fremover er mindre og mindre frihet, en av de mest grunn­leggende verdiene i den vestlige sivilisasjon. Hvis solidaritets­forfekterne og dommedags­profetene skal bestemme samfunns­utviklingen fremover, vil vi få en autoritær maktelite som dikterer hva politikerne skal gjøre. Men de politiske institusjonene, mediene, utdannings­institusjonene og preste­skapet er allerede ferdig indoktrinert. De kan ikke tenke en selvstendig tanke eller gi en nøytral beskrivelse, uten at det blir filtrert gjennom solidariteten og undergangens dogmatiske rutenett.

Ja, det skjer lett og umerkelig, omtrent som åndedrettet, man puster inn og ut, og blir nærmest beåndet av å delta i det politisk korrekte kretsløpet. Da er man i pakt med tidsånden og dens holdningsløse nihilisme. Her er kulturen og den kritiske fornuft barbert ned til et minimum, i en negasjons­prosess som dikteres av naturen og et gudløst univers. Alt for å redde kloden. Urbildet på det gode liv er Edens have, før syndefallet, der menneskene levde i fred og fordragelighet i et naturdrevet paradis.

Den store synderen var kunnskapen, som i løpet av noen tusen år ga oss kultur og sivilisasjon. Skaperverket ble forbedret og utvidet, men prosessen ble stadig fordømt av dommedags­profeter i religiøse gevanter. Nå står vi ovenfor en nihilistisk variant, der dommedags­profetene påberoper seg vitenskap og logikk, kunnskaps­former som i et par hundre år har fått ramsalt kritikk for sin endimensjonale virkelighetsoppfatning. At dagens undergangs­visjoner, med sin skepsis og mistro til sivilisasjons­prosjektet, henter ammunisjon fra det hold, vitner om liten innsikt i tenkningens historiske prosesser.

Edvard Munch (1863–1944), portrett av Friedrich Nietzsche (1906), olje på lerret, 201 × 160 cm, Thielska Galleriet, Stockholm. Foto: Wikimedia Commons (utsnitt).

Det er tydelig at ingen av disse dommedags­profetene har lest Friedrich Nietzsche, en skarpskodd verdinihilist for hvem det moralske sammenbrudd og undergangen forutsatte Guds død. Logikken er upåklagelig, men gir ingen holdepunkter for å reversere sivilisasjons­prosjektet i rød/grønn retning. Særlig fordi forskningen på den globale oppvarmingen bare bygger på vilkårlige utvalg med usikre korrelasjoner uten kausal signifikans. Det gir heller ikke reverseringen av utpekte samfunns­prosesser noen troverdighet, når solidaritets­profetene tenker og planlegger ut fra en nasjonal­nihilisme som fornekter et lands kulturelle egenart.

Egentlig er det ganske uforståelig at den røde og grønne nihilismen har fått så stor oppslutning blant politikere, mediefolk og intellektuelle. I de kretser har vi forventet en viss nøytralitet og selvkritisk holdning til egen praksis, men ikke i dag. Nå er de blitt renspikka ideologer og pådrivere for et kulturelt og sivilisatorisk tilbaketog. I det perspektivet bryr man seg ikke om sannhet og moral. Den slags finner man jo ikke innenfor en naturalistisk horisont. I så henseende er det ikke fremtiden som gir dystre utsikter, men dagens moralske og nasjonale nihilisme. En sykdomstilstand som gjør elitene blinde og upålitelige.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!