Kommentar

Da jeg studerte filosofi på slutten av 60-tallet kom jeg i kontakt med Peter Wessel Zapffe og Sigmund Kvaløy, to økofilosofer som balet med å bevare viktige naturområder i fedrelandet. Vi var nokså samstemte i synet på friluftsliv og fjellklatring, og diskuterte ofte den økologiske tekningens muligheter for å begrunne fremtidens samfunnsplanlegging. Nå var ikke datiden særlig preget av verdensomspennende katastrofetenkning, men begge mente at økologien i fremtiden måtte være det overgripende idegrunnlaget for en bevaring av likevekten mellom menneske og natur.

Jeg skjønte jo nokså raskt at denne økotenkningen ville komme i konflikt med de politiske ideer om et liberalt demokrati, i den forstand at når naturtenkningen var overordnet staten og de politiske prosesser, måtte demokratiet bøye seg for økosofiens høyere innsikt, i prinsippet en økofascisme. Det ble mye diskusjon mellom oss tre om denne problematikken, men siden det ikke var noen akutt klimakrise rundt hjørnet, konsentrerte vi oss om de nære ting: å redde nord Europas høyeste foss i fritt fall, Mardalsfossen, fra utbygging (1970). Vi tapte kampen, men to år senere ble det opprettet et miljøverndepartement.

Etter å ha lest et opprop av 25 kulturpersonligheter i Aftenposten for et par dager siden, dukker nå den femti år gamle diskusjonen mellom Zapffe, Kvaløy og undertegnede opp igjen. Dagens kulturopprør er en radikalisert og forskrudd versjon av 70-tallets økotenkning, som nå fastslår at fremtiden om kort tid går under. Klimakrisen er nemlig akutt, og vi må ta i bruk uvanlig sterke tiltak for å redde kloden. Tiltakene er ikke bare uvanlig sterke, de krever faktisk at folket må gjøre opprør mot landets politiske ledelse, i den lovstridige hensikt å innsette et faglig overordnet råd som skal styre land og rike i rett kurs.

Dette er økofascisme i full dressur. Nå har omsider klimaet hardnet til i kulturfolkets hoder, skjønt det er høyst usikkert om det samme skjer i det globale miljøet. At naturen stadig er i opprør her og der, og har skapt store ødeleggelser både i fortid og nåtid kan bekreftes og utforskes vitenskapelig, men vi vet ikke hva som vil skje i fremtiden. Vitenskapelig sett kan vi ikke trekke sikre slutninger på vegner av fremtiden, men vi kan fremsette hypoteser og prognoser om en mulig utvikling. Det gir allikevel ikke noe mer enn systematiserte antagelser, men kan ikke kalles bevis eller sannhet.

Dette kan bare empirien en gang i fremtiden bekrefte eller avkrefte, først da kan vi avgjøre om noe er sant eller falskt. Nå er det ikke så mange profesjonelle naturvitere som har skrevet under på dette klimaoppropet. Det er hovedsakelig kulturelle kjendiser fra venstresiden, ispedd en og annen universitetsprofessor med dårlig politisk dømmekraft. Det forundrer meg at en professor i biovitenskap, Dag O. Hessen, har støttet dette oppropet. Han burde jo vite hva vitenskap er og skjønne at man ikke kan finne sannheten om fremtiden bare i skremselsprognoser.

Bevisene må være mer troverdige enn konstante påstander om skrekkscenarier. Allikevel står det på trykk: «Vi holder følgende for sant: Menneskeheten står overfor en trussel uten sidestykke i historien». De holder det for sant, som om denne sannheten var bevist og bekreftet av vitenskapen. Her dreier det seg ikke om at de tror noe er sant, og at de dermed kan legge bevisbyrden på høyere makter. Nei, sannheten om fremtidens undergang er dem gitt, trolig ved å ha tauet inn noen naturvitere som faglige gisler.

Jeg har sett mange slike opprop som har påberopt seg sannheten, men det har vært Guds sannhet. Malen har stort sett vært den samme, hvis du ikke følger den rette vei, så havner du i undergangen og en evig fortapelse. Vend derfor om i tide og følg troens vei mot Guds evige sannheter. Det slår meg at hele dette oppropet er en økosofisk trosbekjennelse og en reaksjonær tenkning med utilslørte maktambisjoner. I dette oppropet har endelig den grønne økofascismen blitt politisk synlig. Nå ser vi tydelig de totalitære, utenom- parlamentariske truslene komme til syne, sammen med et propagandaopplegg som prøver å skremme og hjernevaske alt fra skolebarn til pensjonister. Husk den grønne sannheten skal frelse dere.

Den massive økopropagandaen og nå dette kulturoppropet røper en mangeårig usikkerhet og angst for en nærmest førerløs samfunnsutvikling. Men hvorfor går det hele så skjevt og hvilke krefter har vært pådrivere? Om det hele ender i undergang vet vi ikke, så la oss sette dette punktet i en foreløpig parentes. Den forespeilede undergangen må selvsagt ha noe med mennesker å gjøre, derfor heter det jo også at klimakrisen er menneskeskapt. Som løsning på krisen foreslår økofascistene at de tar over den politiske makten og styringen av landet. Helst ved valg av egne politikere, men antyder også at det kan skje på andre måter hvis de ikke oppnår styringsflertall. Her lukter antidemokratiske baktanker lang vei.

Hvis de grønne overtar styre og stell, hvilken garanti har vi da for at disse politikerne er til å stole på? Vi har sett utallige slike opprørere som har lovet folket gull og grønne skoger, men bare kvittert med tvang og terror. Når kulturkameratene allerede i starten serverer oss en vitenskapelig tilsnikelse, en såkalt grønn løgn, for å øke troverdigheten og den moralske tyngden, så skjønner man at menneskedyret er på jakt etter makt. Siden alle rosenrøde utopier har forsvunnet fra politikken, og fremtiden ser svart ut, er det bare fortidens naturidyller som frister og forfører. Det er mot naturens store moderskjød man nå setter kursen, et regressivt tilbaketog for det myndige menneske, men en frigjøring for det kulturplagede menneskedyret.

Det var dette dyret Zapffe ville fjerne fra kloden. I sin livsfilosofi oppfattet han mennesket som et mistilpasset skadedyr naturen burde bli kvitt. Hans metode var ikke voldelig utryddelse av mennesker, men en langsom minimering av arten ved at hvert par bare fikk et barn. Matematikken forteller oss utfallet. Siden det er denne arten som har skapt klimakrisen og den kommende undergangen, er det ikke mer enn rimelig at man må eliminere synderne. En økofascist og terrorist på New Zeeland har allerede startet blodbadet. Det store spørsmålet er når de norske kulturkjendisene begynner å tenke i de baner. Oppropet sier ikke noe eksplisitt om vold, men det uttrykker en rekke antidemokratiske tanker, som raskt kan gå i retning av en grønn terrorisme.

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!