Sakset/Fra hofta

Foto: Miljøpartiet

Blant ministerne i den nye svenske regjeringen vakte tildelingen av kultur- og demokrati-ministerposten masse rabalder. Den gikk uventet til Amanda Lind fra Miljøpartiet, et politisk ubeskrevet blad, som etter sigende heller ikke er kjent for sitt kulturpolitiske engasjement, bortsett fra at hun er gift med en performancekunstner. Intet minus hva kultur angår, skulle man tro, men hennes hippieklær og dreadlocksfrisyre har i alle fall ikke falt i smak hos den svenske eliten.

Under hennes forgjenger i ministerposten, Alice Bah Kuhnke, også fra Miljøpartiet, hadde ikke partiet noen kulturpolitikk. Trolig av den grunn kunne Kuhnke peise på for å politisere hele kulturfeltet. En rekke utspill fra hennes ideologisk innskrenkede ånd skapte heftig debatt i de svenske mediene. Kuhnkes demokratiprosjekt var å drive identitetspolitikk i kulturfeltet, med krav om at landets museer og kulturinstitusjoner nå skulle prioritere arbeidet med undertrykte grupper, som kvinner, seksuelle minoriteter og innvandrere. Alle undertrykte skulle få del i demokratiet og bli respektert for sin kulturelle egenart.

Om Amanda Lind vil fortsette i forgjengerens venstrevridde identitetspolitikk, og gjøre kulturfeltet til en ideologisk sumpmark, er for tidlig å si noe om. Men allerede dagen før ministerutnevnelsen sprengte hun en politisk bombe. Da sendte hun en hyllest til tidligere miljøpartiministere, her inkludert Mehmet Kaplan, som mistet jobben da det ble avslørt at han hadde hatt tette relasjoner til tyrkiske islamister og høyrenasjonalister. Starten ble altså et politisk mageplask, med en rystende tvil om Miljøpartiets fremtidige troverdighet og styringsdyktighet.

Det er naturligvis fort gjort å få riper i den politiske fernissen, men selv om de fleste politiske flauser går raskt i glemmeboken, setter noen av dem varige spor. Amanda Linds ukloke hyllest til islamistsympatisør Mehmet Kaplan føyer seg inn i Miljøpartiets omsorg for innvandrernes kultur og identitet. Man trenger derfor ikke å forvente noe mer demokrati og kulturell identitet for det svenske folket. Sveriges innbyggere har i mange tiår blitt utsatt for statsmaktens multikulturelle dekonstruksjon av de spesifikt svenske verdiene.

Søta bror har ikke lenger noen enhetlig kultur, derfor utnevnes det heller ikke en minister fra et kulturbærende parti, bare «skrullete kvinnfolk» som brenner for innvandrermiljøet og andre svakstilte avvikere. Her må man ikke glemme at Miljøpartiet også er et grønt parti og at den grønne fargen signaliserer en mer omfattende horisont enn det sosiale og menneskelige fellesskapet. I det perspektivet er alle arter og livsformer likestilte. Mennesket er ikke noe mer verd enn en maur eller en agurk, hvilket innebærer at førstnevnte må holdes i tømme og styres etter de globale naturlover.

Med et slikt filosofisk utgangspunkt blir det ikke lett å drive kulturpolitikk, eller politikk i det hele tatt. Staten kan selvsagt tvinge folk til å leve mer i samsvar med naturen, og kultur og demokratiministeren følge opp med krav om likhet og demokrati i kulturen. Kort sagt jevne ut alle forskjeller og verdier. Nå vet vel de fleste opplyste mennesker at det er forskjell på natur og kultur, og at sistnevnte felt må forståes på en annen måte enn det naturgitte. Det er faktisk kulturen og dens mange kunnskapsdisipliner som har gitt oss innsikter i den naturgitte orden, og ikke omvendt.

Kulturpolitikken er også en frukt av menneskelige tenkning, selv om den i dag har henfalt til grønt svermeri og negativ humanitet. Det globale miljøperspektivet, med sine undergangsvisjoner har konstruert en ny type utopi. Nei, den er ingen dystopi, for bak skremslene lokker en fremtidig naturtilstand, en jordisk idyll, der mennesker og dyr lever sammen i fred og fordragelighet. I den nye naturtilstanden gjelder en velkjent dialektikk: «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov», signert Karl Marx, skjønt det ble brukt første gang av Louis Blanc i 1839.

For Marx ville den nye samfunnstilstanden oppstå gjennom voldelig revolusjon. Dagens opprør mot kapitalmakt og andre makteliter går gjennom en stille revolusjon, i et globalt opprør mot den vestlige kulturen og sivilisasjonen. Nå må vi reversere den teknologiske utviklingen og legge et nytt grunnlag for en bærekraftig klode. Målet er en umulig utopi, ikke ulik de marxistiske, mens metoden er en massiv skremselspropaganda tuftet på feiltolkninger og forfalskninger av vitenskapelige data.

Det er ikke vanskelig å identifisere den politiske fargen på de mest ihuga dommedagsprofetene. Mesteparten befinner seg på venstresiden, tett fulgt av de grønne, som tenker like antikapitalistisk. På kulturens område, slik vi ser det i nabolandet, blir feltet politisert og preparert av miljøpartiet i retning av faglig nivellering. Kravet om demokratisering blir styrt av identitetspolitikkens likhetstyranni, som forutsetter verdinihilisme. Enhver stedegen kulturtradisjon oppfattes som antidemokratisk og reaksjonær.

Dette har vært svensk kulturpolitikk i fordekt versjon, men på Miljøpartiets premisser en åpenlys strategi. Overalt blir politikken grønn. Om befolkningen skulle ønske å bytte ut det svenske flagget, kan de bare blande den blå gule og fargen. Da får de et helgrønt flagg, med den fiffige fordel at de også blir kvitt det kristne korset.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!