Sakset/Fra hofta

Vi ble introdusert for det glade budskap for fire uker siden, da Aften­pos­tens Olga Stokke tegnet og fortalte om diverse muslimske lederes bekymring for nettopp ekstremisme og radikalisering i det muslimske miljøet.

Denne gangen er det VGs Nilas Johnsen og Morten Hopperstad som bringer gledesbudskapet til torgs: Ekstremister kan bli enda farligere av å få krigserfaring fra Syria, advarer muslimsk leder.

Den aktuelle muslimske lederen er imidlertid forstander Basim Ghozlan i Rabita-moskeen, og alle med et minimum av kjennskap til mannens vanlige verbale akrobatikk, ville nok tatt seg tid til en nærmere sjekk. Ikke så med Johnsen og Hopperstad, som har dette å meddele sitt lesende publikum:

– Vi har advart sterkt mot å dra til Syria. Det syriske folk trenger ikke utenlandske personer til å krige mot regimet, men vi oppfordrer til å hjelpe på andre måter, sier forstander Basim Ghozlan i den arabiske Rabita-moskeen i Oslo.

Å ja, men det var da bra! Når advarte han forresten mot det?

25. oktober i fjor, kanskje? Da advarte Ghozlan ualminnelig kraftig mot å dra til Syria – i en Morgenblad-artikkel med det høyst misvisende navnet: – Vi må kjempe mot Assad:

– Justisminister Grete Faremo sier at norske borgere som deltar i det hun kaller terrorhandlinger i Syria, kan bli straffet i Norge. Overdramatiserer Faremo?

– Nei, mediene overdramatiserer. E-tjenesten snakker om syv, som også er mange, men innenfor rimelighetens grenser, mens avisene skriver at 20-30 norske muslimer skal befinne seg i landet. Jeg har også hørt enda høyere tall, og det er absurde overdrivelser. Men den store feilkoblingen i det bildet som er tegnet, er at man må være ekstrem for å reise til Syria. De som reiser, vil kjempe mot en overgriper, ikke for å få militær kamptrening.

Og han la kjempeadvarende til:

– I dag aksepterer jeg som venn enhver som kjemper mot Assad, sier Basim Ghozlan.

Samme dag var vår mann ute i Vårt Land med en lignende, meget kraftig advarsel mot å dra til Syria:

Men Ghozlan skulle også ønske at de ikke fikk for mye oppmerksomhet i media.

– Det gir dem gratisreklame. Det hadde vært bedre å overse dem. Dessuten må de ikke angripes på en urettferdig måte. De må for eksempel ikke kritiseres for at de vil sloss mot Assads styrker i Syria. Det er jo en bra sak, sier Basim Ghozlan.

Dette er for øvrig den samme Basim Ghoz­lan som i 2011 roste Ishaq Mohammad for «hans gode hensikter» da han i en debatt om utgi­velsen av Flemming Roses Taus­he­tens tyranni tok til orde for å bruke våpen som AK47 og M16 for å ødelegge “dem”.

Ghozlan advarte da også, han; mot å ta «snarveier» – til hva kan man jo bare lure på – og min­net om at flere av dem Mohammad uttrykte et ønske om å ødelegge, altså med nevnte AK47 og M16, tross alt kunne bli gode mus­li­mer hvis de fikk sjansen:

I løpet av en måned er vi altså blitt gjort oppmerksom på at knippe muslimske ekstremister i spissen for muslimske institusjoner nå er bekymret for konsekvensene av ekstremismen de selv sprer. Vi er blitt presentert for lan­dets største soma­liske moskés, Taw­fiiq Isla­mic Cen­ter, bekymring for rekruttering av unge mus­li­mer til jihad og eks­tre­misme, samtidig som de går inn for drap på homofile og steining av utro kvinner. Likeledes styre­le­der og for­stan­der i Jamaat-e-Ahl-e-Sunnat, Ghulam Sar­war, som for­sik­rer at radi­ka­li­se­ring ikke fore­kom­mer hos dem, samtidig som han mener at norske medier bare skri­ver nega­tivt om islam fordi de sty­res av jøder. Etter hans mening hadde Nazi-Tyskland gode grunner til å ta livet av sistnevnte. Vi har også blitt fortalt om den bekymrede imam Mehboob-ur-Rehman ved Isla­mic Cul­tural Centre, en moskè som har gitt Tali­bans tid­li­gere helse­mi­nis­ter, Abdul Rauf Mohammad, en taler­stol. Mohammad beskri­ves som en ledende figur i det radi­kale isla­mist­mil­jøet i Norge.

Sannsynligheten taler for at d`herrer i all hovedsak er bekymret fordi ekstremismen de har bidratt til begynner å bli i overkant synlig. Det liker man naturlig nok ikke, og følgelig lyver man så det renner.

Hvorfor journalister i landets største aviser velger å hjelpe dem med det, er det vanskeligere å svare på.