Kommentar

Like før jul i fjor kom den tidligere redaksjonssjefen i VG, Arve Arefjord, ut med boken «Jihad mot Vesten: Med Norge som fiende». Med unntak av en kort notis her på document.no kan jeg ikke se at boken har blitt anmeldt noe sted. Det er påfallende, særlig i lys av de siste ukers nærmest daglige nyhetsbombardement om jihadistiske grusomheter, verden over. Kan det være slik at Arefjord har skrevet en brysom bok?

Jeg regner meg ikke som ekspert på noe som helst, men som gammel arabist, journalist og hjelpearbeider har jeg naturlig nok lest noen hyllemeter med bøker og artikler om emnet «jihad». Slik sett forventet jeg ikke å finne så mye nytt i denne boken.

Faktaorientert

VG ansatte: Arve Arefjord

Når sant skal sies gjorde jeg heller ikke det. Men, den gamle VG-journalisten – VG Senior i 2010 – kjent som en slugger fra sin på nyhetsdesken i VG, der det alltid har handlet om å skrive kort og med store bokstaver, har endelig fått tid og plass til å sammenstille myriader av fakta. Fra Google gjenkalles vissheten om at Arefjord og en av hans VG-kolleger ble drapstruet av et medlem av B-gjengen i 2001, en sak som endte med at Høyesterett skjerpet straffen fra 45 til 75 dagers fengsel. Formodentlig var det en opplevelse Arefjord har hatt høyt oppe i bevisstheten under skrivingen av denne boken.

Boken er spekket med sitater – uthevet med større skrift i egne tekstbokser – hovedsakelig av norske aktører. Det aller første er av Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG: «Islamistene ser ikke enkeltmennesker, de ser grupper. De hevder de forfekter den eneste sannheten. Noen av dem er villige til å bruke vold, eller trusler om vold, for å nå sine mål. Den ekstreme islamismen er vår tids fascisme.» (VG, 21.01.12).

Dette layout-grepet, klassisk VG, fungerer godt også på boksidene, på mer enn en måte. Selv om enkelte dato- og stedsreferanser har forsvunnet under trykkingen, øker sitatene lesbarheten ved å bryte opp teksten. Noen ganger, ikke alltid, er de så svært så relevante til teksten rundt, men vel så viktig, og snedig, er det at sitatene synes brukt som en erstatter for Arefjords egne meninger. Noen ganger direkte, som her:

«Enhver kritikk av ekstremistene, og du er en del av en pariakaste. Strippet for legitimitet og pondus som muslim Derfor har norske muslimer, stort sett holdt tyst mot ekstremistene. Hvem vil av fri vilje kaste seg foran det muslimske pøbelveldet?»

(Journalist Shazia Sarwar, innlegg i VG, 20. august, 2014)

Et fåtall ganger henter Arefjord opp igjen sitater som fungerer nærmest motsatt, og kanskje en smule ubehagelig for den opprinnelige ytrer?

«Radikal islam er ikke er problem i Norge i dag. All retorikk som kobler muslim med fare, vold og terror må vi slå ned på, vi må ikke stigmatisere folk ut fra hvilken religion mennesket har.»

(Utenriksminister Jonas Gahr Støre til NRK 18. august 2009)

Formodentlig var det sist sommers grusomheter i IS-regi i Syria og Irak, som ga støtet til Arefjords bok. Arefjord problematiserer ikke den i utgangspunktet like grusomme, men nesten glemte krigen i Syria. Dette kan selvsagt kritiseres, men fremfor spekulasjoner kamuflert som analyse velger Arefjord å fokusere på kalde og skremmende fakta om jihadistenes gjøren og laden, med særlig fokus på de i og rundt vår egen hage. Der Lars Akerhaug – i sin bok «Norsk Jihad» – kommer tettere på norske jihadister og åpenbart har større (akademisk) kunnskap om så vel jihadistene som deres islamske teorier, opplever jeg at Arefjord favner bredere, om enn altså grunnere. Det er ingen ulempe for lesbarheten, snarere tvert imot.

Ubehagelig

Med utgangspunkt i den såkalte islamske statens grufulle fremferd i Syria og Irak, vender Arefjord blikket mot «våre» hjemlige jihadister. Her er gardisten som ble våpeninstruktør for Al-Shabaab, før han oppnådde «martyrdøden» i 2011, her er korte oppsummeringer om nylig «hjemkomne» Arfan Bhatti og flere av de andre kjenningene fra «Profetens Ummah», som for eksempel Ubaydullah Hussain, Mohyeldeen Mohammad og Omar Cheblal.

dhuhulow-westgate-somalia

Han tar for seg drapsorgien på Westgate-senteret i Nairobi, der den «norske» Hassan Abdi Dhuhulow (bildet) hadde en sentral rolle. For de mange norske lesere – undertegnede innbefattet – som ikke orket å lese alt den gang, henter Arefjord for eksempel frem dette sitatet fra VG:

«- De har fjernet testikler, øyne, ører og neser. De tar hånden din og spisser den som en blyant før de ber deg skrive navnet ditt i blod. De kjører kniver inn i kroppen på barn. Hvis du ser på alle likene, så ser du at fingre og neser er kuttet med tang, sier legen til avisen.»

De nordafrikanske jihadistenes terrorangrep på Statoils anlegg i In Amenas, Algerie – der fem nordmenn var blant de 40 som ble drept – er selvsagt med. Det virker som en evighet siden i dag, men det er altså ikke mer enn to år siden.

Yamine.Bouhrama.Khaled Serai

I forbindelse med nettopp denne saken henter Arefjord frem nyheter fra 2004, da italiensk sikkerhetspoliti tipset norske PST om to de algerierne Yamine Bouhrama og Khaled Serai, som ankom Oslo på falske ID-papirer den sommeren. At disse hadde forbindelser til den antatte hovedmannen bak In Amenas-aksjonen, Mokhtar Belmokhtar, hadde i hvert fall jeg glemt.

Listen over jihadistaksjoner vokser nærmest ukentlig i Europa, og selv om Arefjord ikke har fått med seg alle, har han funnet plass til Stockholms-bomberen, Tysklands største terrorsak etter Røde Brigader, Major Nidal Malik Hassan som drepte 12 medsoldater ved Fort Hood i Texas (2009) etter først å ha ropt «Allahu akbar» (arbeidsulykke hevdet amerikanske myndigheter), blodbadet i Madrid (2004), bombeangrepene i London (2005), Afghanistan-veteranen Lee Rigby som ble slaktet på åpen gate i London (2013), Vollsmose-jihadistene som ville sprenge Jyllandsposten (2006), Glasvej-saken (2007), de mange attentatplanene – også fra Norge – mot karikaturtegner Kurt Westergaard og attentatet på ytringsfrihetsaktivisten Lars Hedegaard, forbindelselinjene derfra til massakren i Mumbai, og mange, mange flere. For gamle lesere av document.no er nok de fleste hendelsene kjent, men den gamle VG-journalisten har nok hatt et bredere publikum i tankene.

Forsiktig

I kapitlet om karikatur-terroren viser Arefjord ansatser til å bevege seg fra en rent deskriptiv, faktaorientert stil og inn på det mer kritiserende. Han er uhyre forsiktig med direkte kritikk, men tekstboksen med et Vårt Land-sitat fra Biskop Gunnar Stålsett: «Jeg har ikke tillit til at Magazinet og dets redaktør har gjort dette ut fra hensynet til trykkefriheten. Det er snarere et uttrykk for hets mot islam.» satt opp mot hans påpekning av at både Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Dagbladet og tre-fire andre norske aviser også trykket tegningene, kan vanskelig tolkes som noe annet enn kritikk. Han navngir ikke adressatene, men de fleste som har fulgt og følger med vet nok hvem han har hatt i tankene. Kanskje dette også er årsaken til at ingen medier så langt har kommet med noen anmeldelse av boken?

Et annet eksempel på hans indirekte men desto ikke mindre velrettede kritikk kommer i innledningen av boken:

«I nesten enhver norsk debatt etter 22. juli 2011, der det ble satt kritisk søkelys på islamistisk terror, dukket kontradiktoriske argumenter opp: Terroristen Anders Behring Breivik har drept 76 nordmenn på norsk jord, men ingen jihadister har drept nordmenn i Norge» «Rasistiske og fascistiske organisasjoner i Norge og Europa er på fremmarsj, alle terroranslag i Norge etter krigen er begått av politiske høyreekstremister og rasister på høyre fløy»

Det var uangripelige fakta. Men påminnelsene ble også avsporende i en diskurs om islamsk-inspirert kriminalitet.» (s. 24)

Arefjord finner også frem til andre som har turt å henge bjella på katten:

«Rajas ord ble lagt merke til:

Maktkampene i Norge pågår mellom moderate og ekstreme grupper. Det pågår en kamp om muslimenes «hearts and minds». De ekstremes innflytelse har vokst på bekostning av det mer moderate Islamsk Råd. Denne utviklingen bør bekymre oss alle.» (s. 267)

 

Brysom

Selvsagt har Arefjord også viet et eget kapittel til den han så treffende kaller «et politiske gnagsår», Mullah Krekar, som kom til Norge som kvoteflyktning 30. november 1991 og som altså snart kan feire 25 års-jubileum i Norge. I grell kontrast til dagens presse som har gjort hele Krekar-saken til et sirkus om Fremskrittspartiets og den sittende regjeringens ubehjelpelighet og manglende evne til å få ham ut av landet, er Arefjord mer opptatt av hva Krekar faktisk har gjort. Som for eksempel at mullahen, etter bare et halvt år som flyktning i Norge, i mai 1992 dro tilbake til irakisk Kurdistan, dit han noe senere også hentet resten av familien, og hvor de forble helt frem til våren 1993. Han minner også om at Krekar ba Osama bin Laden om økonomisk støtte allerede i 1988, og ikke minst om hva Krekar faktisk måtte sone for i Kongsvinger hjelpefengsel: «Erna Solberg sier, kast ut Mullah Krekar til døden, hun skal betale prisen for det. Hun skal betale prisen for det av eget liv (ånd). Hvem som tar livet hennes vet jeg ikke, Al-Qaida, Ansar Al-Islam, mine slektninger, barna mine, jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvem. Men hun skal betale prisen sin.» (s. 273)

Arefjord henter også frem et annet sitat fra mannen han også refererer til som norske jihadisters fyrtårn. Sitatet burde få mange til å tenke etter hva jihadismen vil og hvordan den truer vårt samfunn. Sitatet er fra en tale Mulla Krekar som ble lagt ut på nettstedet paltalk.com 24. mars 2012. Etter først å ha snakket om hvor virkningsløst det er (for muslimer) å demonstrere i europeiske gater, kommer han inn på hvor mye mer virkningsfullt det er å ha og å si at 10 martyraksjonister (selvmordsbombere) har kommet seg inn i Europa:

«…det å ha 10 martyraksjonister her i Europa får alle landene inn i en økonomisk utmattelseskrig…. …Jeg sverger på at det som har skjedd i Storbritannia kommer til å gjenta seg i alle de andre landene som blir redde når de hører at 10 martyraksjonister har klart å komme seg inn i Europa… Disse kostnadene vil ødelegge deres økonomi.» (s. 275)

De siste ukene har til fulle vist at flere enn document.nos lesere burde vite bedre enn å dra på smilebåndet av Krekar. Ironisk, nei, tragisk nok, viser tredjeprisvinneren i Aftenpostens Si ;Ds skrivekonkurranse for unge lesere om ytringsfrihet, Kamilla Sadol, hvor mye som skal til før alle forstår:

“Ord kan treffe like hardt som et skudd. Forskjellen er bare at vedkommende ikke holder et våpen i hånden, men en penn. En penn som skyter ord som dreper.”

Jihadister foretrekker sverd og andre våpen som lemlester. Det viser Arefjords bok til fulle. Slik sett er hans valg av anførselstegn rundt siste kapitteloverskrift – «Islam er fredelig» – en meget treffende slutt på en ubehagelig og uhyggelig samling av fakta om jihadistenes virkemidler og mål.

Siste kapittel er ikke skrevet, men Arefjord har skrevet en brysom bok. Den burde bry flere!

omslag.arefjord

 

Arve Arefjord: Jihad mot Vesten: MED NORGE SOM FIENDE

Licentia forlag

288 sider

ISBN 975 82 8258 1615
NOK 280,-