Kommentar

Julen kan kanskje være en passende anledning til å vurdere dette spørsmålet. Som vi skal se vil en religionsvitenskapelige analyse gi et noe mer differensiert svar enn folk flest forestiller seg.

Torsdag 24. nov 2011 holdt Oslosentret for fred og menneskerettigheter, i samarbeid FN-sambandet, et debattmøte i Tromsø om hvorvidt religioner virker konfliktsskapende. Bakteppet for denne debatt var prosjektet «Religion og utvikling», initiert av utviklingsminister Erik Solheim. Han ønsket å skape debatt om forholdet mellom religion og utviklingspolitikk.

Panelet besto blant annet av den kjente debattant Mohammad Usman Rana, biskop Per Kjølås, tidl redaktør i Nordlys og nå personlig sekretær hos statsministeren, Hans Kr Amundsen, 1.amanuensis i religionsvitenskap i Tromsø, Roald Kristiansen, og religionshistoriker Iselin Frydenlund.

Innleder fra Oslosentret var religionsviter Ingrid Vik. Hun mente at alle religioner er konfliktskapende; «de store verdensreligioner er komplekse sosiale systemer som gjennom historiens løp har gitt næring til samfunnsbygging, men også til vold og hat.» (Artikkel i Nordlys 24112011: «Konfliktfylte religioner».)

Kristendommen kom i denne sammenhengen ikke noe bedre ut enn islam og andre religioner, jfr korstogene, og det ble for enkelt å hevde at «Breiviks handlinger, terrorbombingen av abortklinikker i USA eller Ku Klux Klans brennende kors ikke har noe med kristendom å gjøre».

Videre kom hun inn på den etniske rensingen i det tidligere Jugoslavia hvor man «utnyttet kristen nasjonalarv med støtte fra religiøse ledere for å mobilisere til krig og etnisk rensing…» , jfr ovennevnte artikkel i Nordlys.

Både i artikkelen og i innledningen ble det bemerket at «Vi tyr lett til ytre årsaksforklaringer når ondskap skjer i kristendommens navn (!) mens vi like raskt slutter sirkelen mellom islam og terror når det skjer i islams navn».

Etter innledningen overtok møteleder, Håvard Kleppa, pressekontakt ved Oslosentret for fred. Han gikk rett til angrep mot Nordlys og tidl. redaktør Amundsen for at de hadde stått i bresjen for å stoppe Al-norsentrets planlagte signalmoske i Tromsø, finansiert av saudi-arabiske midler. Møtelederen mente Nordlys’ motiver for å innlede en slik kampanje vitnet om diskriminering
av de mange muslimer i Tromsø. Amundsen klarte på en overbevisende måte å svare på disse anklagene, noe møtelederen tydeligvis ikke var fornøyd med. Folk fra salen protesterte høylytt mot at møtelederen søkte å gjøre denne saken til noe tema, langt utenfor møtetema.

Møtelederen, som nå selv på en uheldig måte var kommet i sentrum, spurte deretter 1. amanuensis Roald Kristiansen om hans syn på hvorvidt religioner er konfliktskapende. Kristiansen, en av de store i norske religionsvitenskap, avviste spørsmålet som lite meningsfylt! Han forklarte at religion ikke er noe entydig begrep, innholdet av begrepet vil helt avhenge av i hvilken kontekst det benyttes i, og folk har ulike forståelser av hva religon står for.

For oss som studerer faget var dette en betimelig presisering, begrepet religion brukes vanligvis altfor ukritisk av media og kjente samfunnsdebattanter. Religion er ofte så sammenvevd med kultur, tradisjon og politikk at det gjerne ikke lar seg gjøre å fastslå når religionen eller politikken overtar føringen! Dette er blant annet viktig å huske vedrørende debatten om korstogene, og også den spanske erobringen av Amerika, eller vikingenes kristning av Norge med sverd!

Den uheldige møteleder ga seg imidlertid ikke med dette svaret, han gjentok spørsmålet. Det burde han ikke gjort. «Når du spør på nytt om dette, er det større grunn til å spørre om dine egne motiver med spørsmålet», svarte Roald Kristiansen kort.

Dermed var hele debatten egentlig kjørt, og det måtte også være flaut for innleder Ingrid Vik som åpenbart hadde brukt begrepet religion på en så ikke-vitenskapelig måte.

Er ingen religiioner konfliktskapende?

Ved noen konflikter kan selvsagt det religiøse aspekt stå i fokus, men dette lar seg først fastslå etter en inngående analyse av konteksten. Typisk i så henseende vil det være når Anders Behring Breivik kaller seg for kristen. Ut fra dette spinkle utsagn lar det seg selvsagt ikke gjøre å gi kristendommen skylden for terrorangrepet. Heller ikke i den kristne teologi er det hjemmel for et slikt terrorangrep.

Det er viktig å merke seg at kristendommen i sin politiske forståelse er pasifistisk. Dette bringer over i et annet spor – enkelte ideologier/religiøse retninger har klare voldsføringer, og blant verdens religioner kommer her islam i en særklasse, selv om heller ikke buddismen og hinduismen kan forherliges som spesielt ikke-voldelige, slik vi gjerne har en tendens til i Vesten. Dette var et tema som Iselin Frydenlynd fremhevet i sitt debattinnlegg.

Hun har tatt doktorgraden på sammenhengen mellom buddhisme og synet på vold i forbindelse med borgerkrigen på Sri Lanka mot de tamilske tigere. Selv om buddismen er ikkevoldelig støttet likevel munkene en militær løsning på konflikten.
Avhandlingen hennes viste at det ikke alltid er et direkte forhold mellom religiøs tradisjon og hvordan religiøse aktører forstår vold i en gitt situasjon. Buddhismen er tradisjonelt forbundet med politisk maktstrukturer.

Men hva angår islam kan det ikke skjules at selve dens bibel, Koranen, har et sterkt voldelig preg, og direkte oppfordrer til drap på de ikke-troende. Av totalt 6232 vers er hele 448 såkalte «sverdvers». I vitenskapens navn lar dette seg ikke underslå, og det blir feil når dette ikke omtales, ikke minst aktualisert gjennom kirkemassakren i julen på kristne i Nigeria. Vi må snakke om alle former for islamsk tro og praksis, ikke bare den vestlige moderate islam.
Skal vi forstå islam må vi kjenne til at praksisen av sverdversene blant radikale islamister har full støtte i Koranen. Disse sverdversene blir ofte ikke oversatt til norsk av muslimene, forståelig nok.

Ut fra islams historie og praksis er det riktig å si at islam er like mye en politisk bevegelse som en religiøs ideologi. Hvis muslimene selv hadde vært villig til å ta et entydig oppgjør med sin fortid- og med sverdversene i sin hellige bok, ville muslimene fremstått som mer troverdige i religionsdialogen.

Mens altså islam har 448 sverdvers, kan det i evangeliene bare finnes et utsagn fra Jesus som kan tolkes som voldsoppfordrende, nemlig Lukas 19,27: «Men disse mine fiender som ikke ville at jeg skulle være konge over dem, før dem hit og hugg dem ned for mine øyne!»

Hva snakket så biskop Kjølås om? Han redegjorde for den viktige religionsdialog som foregår mellom kristne og muslimer, en dialog som foregår i det stille, og som han mente var veldig viktig å fortsette, selv om han ble kalt for både djevelens sønn og sviker av enkelte. Sprogbruken her nord kan være nokså frisk til tider!