Kommentar

Må man være kreftsyk eller utlending for å kunne si sannheten? Nina Witoszeks nye bok tar 68-generasjonen og dens etterkommere på kornet. Men det er mange måter å parere et angrep på.

Det vises stadig til at Nina Witoszek er polsk. Det brukes som unnskyldning og forklaring på at hun er spesiell. I realiteten er det en manøver anmelderen bruker for å slippe å gå inn på hennes argumenter. Stian Bromarks anmeldelse i Dagbladet er et skoleeksempel. Han overøser henne med komplimenter, men unngår omhyggelig å ta stilling til hennes oppgjør med horevenstre, som han selv representerer.

Mangel på seriøsitet

Bromark måtte vite at for Dagbladet er pamfletten en ekstra utfordring. Når dette ikke noe sted reflekteres i anmeldelsen, har både Bromark og avisen strøket. Det var dristig av Dagbladet å kjøre frem Witoszek: Folk kan faktisk lese. De ser at Dagbladet fortjener karakteristikken horevenstre. Dagblad-gutten kunne vært skiftet ut med Josef Fritzl.

Problemet er språk

Kulturlivets problem er mangel på språk. Ulf Andenæs’ anmeldelse i Aftenposten søndag var også en se-bort-attityde. Hvordan skal man starte en kritikk, når man ikke har felles språk? Den ene part anerkjenner ikke forestillingene.

Witoszeks ærend er dødsalvorlig, og har selvsagt å gjøre med hennes polske bakgrunn.

For den dvaske radikal-liberale eliten er Witoszeks formuleringer rampete og morsomme. Hun setter også opp et Woody Allen-smil som kan forlede en til å tro at hun spiller rollen som hoffnarr.

Den som har lest polske intellektuelle, en Czeslaw Milosz, Herbert eller Zagajewski, vet at Polen er et kulturland. Kultur har en pris. Uttrykket om at kunstnere som lider skaper bedre kunst, rommer en kjerne av sannhet.

Polakkene har vært heroiske. De har kjempet mot overmakten, mot historien. Derfor heter det i nasjonalsangen at «alt er ikke tapt». Polakkene red i døden, de hadde ikke noe valg.

De stiftet Solidarnosc og tente lunten som sprengte Sovjet-imperiet. Polakkene vet noe om makt og undertrykkelse.

Derfor er Witoszek på sitt mest lysende når hun karakteriserer 68-ernes flørt med totalitære regimer.

De norske radikalerne har hatt to vidunderlige liv. I sitt første liv gjorde de alle feilene, i det andre profitterte de på dem. I dag er de gode kapitalister, redaktører, partiledere og akademikere overbevist om at deres ungdom handlet om Det Store Eventyret, og ikke Den Store Løgnen. Den mest dogmatiske kjernetroppen – «Führerne» – beundret alle moderne tyranner fra Stalin til Kim Il Sung, muligens med unntak av Hitler. Disse har gått i borgerlig dekning.

68-erne har sine etterkommere. Witoszek kaller dem pampersgenerasjonen:

Deres farlige ætlinger tilhører en ny formasjon som kan kalles Pampersgenerasjonen. De er barna til Barnerompene. De er det nye, virtuelle popvenstre, som driver med underholdende parasittisme. Berøvet for fantasi eller egne visjoner, er Pampersgenerasjonen fascinert av søppel, avføring og billige effekter. De adopterer slagord fra forlatte utopier, blander Hitler, Mao og Derrida og bidrar til vårt århundres generelle hukommelsestap.

Filosofi-tidsskriftet Arr har feiret jubileum med å avholde et seminar. Her forklarte professor i kulturhistorie Anne Eriksen hvorfor Erling Fossen måtte bringes til taushet etter hans angrep på norsk motstandsbevegelse. Ble Fossen brakt til taushet? Han ble møtt av noen harde motangrep. Men dette blir i Eriksens utlegning til usaklige angrep:

– Hvordan kan man æreskjelle noen så kraftig som Sønsteby og andre gjorde uten å måtte forklare eller dokumentere sin påstander, spurte Eriksen.

..

– Okkupasjonshistorien er vårt verdigrunnlag. Hele kunnskapstradisjonen om krigen er mytisk fordi den er så sann, så nedsyltet av sannheter. Den er verdigrunnlaget det moderne Norge er bygget på, den er fortellingen om hva det vil si å være norsk, sa Eriksen.

Det høres ut som Thomas Hylland Eriksens forsøk på å dekonstruere den norske majoritet.

Utrolig nok fikk Eriksen støtte av Trond Berg Eriksen, hvis Peter Raaums referat er korrekt.

Når priviligerte akademikere går til angrep på flertallets verdier som er vunnet gjennom kamp i en krig og kaller det myter, bruker man sin posisjon til å sabotere fellesskapet. Fellesskapet kan tåle noen fehoder, men ikke mange.

Den Store Løgnen Witoszek nevner er i høy grad levende også i dag. Den er mer omfattende enn den var i 70-årene, og derfor vanskeligere å få øye på.


Arven etter 68-erne

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også