Norske myndigheter, (og de allierte) gjorde en imponerende innsats etter krigen for å skrive historien slik at freden ble komplett. Det vet vi som var unge på den tiden. Vi fikk helter vi hadde nesegrus beundring for. Vi marsjerte i 17.mai toget og senket flaggene våre da vi passerte minnebautaen for de falne. Vi sang fedrelandssangen fra hjertene våre, og vi avskydde tyskerne, slik vi skulle. Norge har aldri vært så forent som nasjon, verken før, eller siden. 60 års hemmelighold godtok vi uten å mukke. At Oliver Langelands bøker ble forbudt, var bare rett og rimelig. Historien om at etterkrigs- oppgjøret foregikk etter lov og orden, trodde vi fullt og fast på. Det var aldri spørsmål om annet enn at de som hadde stått i ledtog med nazistene, eller de som var (stripete) mistenkt for det, skulle straffes. Vi hadde ikke internett, og derfor fikk vi heller ikke vite at historien ikke var helt slik som den ble fremstilt. Vi visste for eksempel ikke at Kongen ble nødt til å bruke sitt veto for å stoppe regjeringen vår fra å inngå avtale med Hitler. Vi visste ikke at angrepet på Norge ikke var en overraskelse, slik det ble fremstilt som. Vi visste ikke at norsk lov ble omgått for å straffe tyskerjentene. Vi visste ikke at flere samfunnstopper som hadde samarbeidet med tyskerne gikk fri. Vi visste ikke at det var norsk politi som arresterte jødene og tvang dem ombord i MS Donau. Vi visste ikke at vårt eget Storting i fullt alvor diskuterte å deportere 10 tusen tyskerbarn til Australia. Vi visste ikke at Norge hadde rasehygienelover lenge før Hitler angrep. Det var enormt mye vi ikke fikk vite som lå i arkivene som ble vedtatt hemmeligholdt i 60 år.
Men nå vet vi, vi som er gamle. Og jeg tar det for gitt at jeg ikke er alene om å bære på en etterpåklokskaps-skam for at jeg var en del av et bedrag som rammet så mange uskyldige.
Årsaken til at det ble slik, er åpenbar. Sannheten ble bannlyst, fryktet, undertrykt. Det var gjort med gode hensikter, men allikevel så vanskelig å tilgi. Og dessverre med null hensyn og empati for alle som ble ofret på det gode hensikts alter: De tause som endte opp i psykiatrien, i alkoholen, i altfor tidlige graver, eller som søkte tilflukt på andre steder og måter. Tro meg. Jeg har kjent mange av dem, og fulgt mange av dem til graven. Mennesker som aldri hadde gjort annet galt enn å ha tysk far, vært dobbeltagenter med pålagt taushetsplikt fra myndighetene, som var raseurene, tvangs-sterliserte, regnet som kommunister, eller som nektet å være med på å mishandle tyskerjenter. Historiene er mange flere og fullstendig hjerteskjærende. Paradokset er at ikke en eneste av dem var tyskervennlige.
I dag står vi i en ny og helt annerledes krig. Klok av skade prøvde regjeringen å få til hundre års hemmelighold for å være sikre på at dere som er unge i dag er trygt anbrakt under torva når sannheten kommer for en dag. Men regjeringen har et annet og nytt problem som heter internett, som truer med å få sannheten ut i lyset i sanntid. Og du og du som de jobber og sliter med å undertrykke informasjon.
Nøyaktig hvem som har angrepet oss denne gangen er ikke så lett å få øye på som 9. April 1940. Kandidatene er flere. Men det vi kan slå fast med sikkerhet er at regjeringene våre, uavhengig av valør, har inngått avtale med fienden og at Kongen har unnlatt å bruke vetoet sitt.
Derfor er vi underkastet makter som dikterer når vi kan gå på jobb, at vi må bruke masker som er uvirksomme mot luftbårne virus, og som kan innføre tvangsmidler for å få oss til å ta en eksperimentell vaksine som i hundretusener, kanskje millioner av tilfeller, har vist seg å være en fare for liv og helse. Samtidig opplever vi en rask og betydelig nedadgående spiral i livskvalitet i form av svekket økonomi og åpenbare splitt og hersk, skremsels- strategier som ødelegger samfunnet og får oss til å skule på våre egne landsmenn, og endatil medlemmer i egen familie.
Jeg er en av dem som blir skulet på. Årsaken er at jeg har usvikelig tro på at sannheten er det beste. Uansett hvor ubehagelig den er, eller hvor vond den kan være. Tenk bare på hvor mye bedre verden kunne ha vært hvis vi istedet for å forby sannheten i etterkrigstiden hadde brettet den ut, tatt lærdom av den og brukt den til å hindre nye grusomheter.
Vi gjorde ikke det, og derfor har nye narsissister med grandiose, selvforherligende utopier som overgår både Hitler og Stalin, entret scenen, inntatt podiet og forført lettlurte, naive, ryggsleikende, korrupte politikere nok en gang. Slik Hitler gjorde på tredvetallet, da statslederne måtte stille seg på venteliste for å få audiens i Berlin.
Jeg vet vel egentlig at jeg roper i skogen uten å få svar. Men jeg har et lite håp om at internett skal sørge for at sannheten skriver historien denne gangen. Ikke creepy Joe, Støre som kryper for crooked Hillary, hundre-års-hemmelighold-Erna som brøt restriksjonene hun hadde pålagt undersåttene, Jens som følger ordre fra FN og WEF, eller noen som helst av alle de andre ideologisk forblindede, – kan jeg kalle dem despoter? Ja, det kan jeg. Jeg kjenner i hele meg at det er hva de er. Hele jævla fascist- gjengen.
Det kommer ingen prins på en hvit hest og redder oss. Det er vår utopi som mange klynger seg til. Sannheten er det som skal til for å hindre seierherrene i å skrive historien. Sannheten er grusom. Den er vond og stygg og alt mulig, men den avgjør fremtiden til alle de vi er glad i som kommer etter oss.
– Bestemor
