Kommentar

Hvorfor blir ikke kunnskap forstått? Man skulle tro at Finansavisens avsløring av innvandringsregnskapet ville blitt en kioskvelter. Men så har ikke skjedd. Fakta er registrert, men ikke mottatt.

Det finnes mange grader av forståelse.

Kanskje det også finnes forskjell på å vite og å forstå. Medier og politikere registrerer hva som sies. Men det går ikke inn. De er faktaresistente. Kunnskapen passer ikke inn. Den truer deres verdensbilde.

Der mennesker står overfor premisser som kullkaster deres egne, er de tilbøyelig til å ignorere og fortrenge ubehagelig kunnskap. Man skulle tro at spørsmål som på grunnleggende vis berører samfunnets fremtid, ville få den fornødne oppmerksomhet. Men det er ingen direkte kobling mellom samfunnets interesser og elitens. Kanskje eliten først og fremst er opptatt av å forsvare sine egne.

Kullsviertroen på at man har felles interesser er en tilsnikelse og et blendverk. Mediene og politikerne liker å gi inntrykk av at vi alle representerer Det store vi. Men som Steinar Mediaas sa i diskusjonen om Norwegian og bruk av asiatisk kabinpersonell: Det er ikke sikkert at det som er godt for Norwegian, er godt for Norge.

Det samme gjelder i høy grad arbeidsinnvandringen. Noen løftes av bølgen og blir mer velstående, andre har nok med å klare seg i verdens dyreste samfunn, og stadig flere blir avhengig av hjelp.

Asylindustrien har nådd et nivå hvor den må tåle å bli målt med økonomiske indikatorer. Finansavisen har som den første demonstrert hvor enorme tall det er snakk om. De danner en overgripende forståelsesramme: Opplysninger om at stadig flere kommuner sier nei til bosetting av flyktninger, føyer seg inn i denne rammen. De har rett og slett ikke råd. Skien kommune varslet at det kan bli aktuelt å si opp 100 ansatte. Man forstår at dette vil gå ut over servicetilbudet til innbyggerne. Det blir et spørsmål om prioritering. Hvor lang tid vil det ta før borgerne forstår at deres egne behov stilles bak de store behov som analfabeter og enslige mindreårige har?

Det var en fallitterklæring da statssekretær Hilde Singsaas svarte at Norge ikke tok imot flyktninger av økonomiske grunner. Det er altså for å være god. Men hvis solidariteten skal utstrekkes til Somalia, vil velferdsstaten sprekke.

Man gjenkjenner argumentasjonen fra romsaken. Her har Erna Solberg politisk nese: Norge kan ikke løse fattigdomsproblemene i Romania. I Norge. Jan Bøhler og Arbeiderpartiet tigger om samarbeid som kan være et fikenblad for manglende beslutningsvilje. SV gjør det til en dyd å velge saker som folk er imot. Rom-saken er i ferd med å bli en tapersak.

Den illustrerer i kjerneform hva som er feil ved innvandringspolitikken, og det er nærmest ufattelig hvor «dumme» pladderhumanistene, som danskene kaller dem, er. Deres utømmelige godvilje er i virkeligheten en krisemaksimering som får folk til å åpne øynene.

Grunnen til at de holder stø kurs mot avgrunnen, er en psykologisk gåte, men de klarer ikke annet. De klarer ikke hoppe over sin egen skygge.

Men det ligner et slags pokerspill med stadig større innsats. Hvordan tør de det? Vet de ikke at de er avhengig av velgere, og at medier trenger lesere?

Hva er da forklaringen på at de ikke ser ut til å være realitetsorientert?

Nina Witoszek var inne på noe viktig i en artikkel i Dagbladet lørdag. Witoszek har vokst opp under kommunismen. Hun har kjent George Orwells nytale på kroppen.

Doublethink betyr «en evne til å holde to motstridende oppfatninger i ens sinn samtidig, og å akseptere begge». Du vet og vet ikke. Du er overbevist om din sannferdighet mens du forteller nøye konstruerte løgner. Du har to oppfatninger som slår hverandre i hjel samtidig – og du vet at de er motstridende, og likevel tror du på dem begge. Du glemmer det som er nødvendig å glemme, og så trekker du det glemte stoffet tilbake inn i minnet igjen i det øyeblikket det er nødvendig – for deretter straks å glemme det igjen.

Doublethink er både en overlevelsesstrategi for de undertrykte i diktaturer og gjennomkorrumperte land, og en effektiv måte å kamuflere moralsk djevelskap i den frie verden. Til og med i Norge – et eksemplarisk demokrati som tilhører de minst korrupte samfunn på kloden – blomstrer doublethink som aldri før. Jeg skal ikke gå inn i norsk «doublethinkologi» som helhet. Jeg er spesielt interessert i fenomenet «skatteparadiser», som er et frapperende tilfelle av det moderne demokratiets økende mentale og moralske kramper.

Det ville vært en fordel om Witoszek sluttet å omtale Norge som et eksemplarisk demokrati. Hun gir selv et godt eksempel på det motsatte når hun nevner at Norge offisielt er imot skatteparadiser, men lar Oljefondet opprette en avdeling i Luxembourg. Denne dobbeltmoralen har pågått lenge. Men doublethink er evnen til å leve med motstridende oppfatninger og likevel være overbevist om at alt er i sin skjønneste orden. En usynlig hånd gjør at man henter frem de rette opplysninger til rett tid, og parkerer de andre. Dette er i strid med all fornuft og rasjonalitet. Men det fungerer. Hele Sovjet-imperiet var bygget på slike løgner. Det var et raffinert system. Mennesker er i stand til å leve med løgner på et høyt nivå.

Men dobbelttenkningen står ikke stille. Den undergraves både innenfra og utenfra. Det er et sårbart system.

Dobbelttenkningen gjelder ikke bare eliten. Den gjelder også folket.

Doublethink er forklaringen på at nordmenn i tyve år har stått som tilskuere til transformeringen av sitt eget land til en utflytende transitt-tilstand. Det nye Norge er ikke noe land, ikke en nasjon, det er en tilstand. Ved hvert eneste valg har folk funnet seg i at politikere og journalister snakker om alt annet enn det viktigste. De har godtatt omdannelsen av politikk og skole til en moralistisk speiderbevegelse.

Forklaringen er den psykiske mekanismen som lar deg beholde to motstridende oppfatninger i hodet samtidig. Og du tror på begge. Du greier å fortrenge det skjæringspunktet hvor de kolliderer, der som fornuften normalt skulle reagert. Dette er den tilstand som sovjetmenneskene og menneskene i Øst-Europa levde med fra 1917 og 1945 henholdsvis. Det ødelegger sjelen, det skader vår evne til å ta vare på oss selv og omgivelsene.

Resultatet er depresjon, taushet, tilbaketrekning. En spesiell type mennesker ser ut til å kunne leve med motsigelsene og strutter rundt på scenen, uanstrengt, mens de lirer av seg den ene løgnen etter den andre. De øvrige, det store flertall, er tause. Hva foregår i sinnets irrganger? Har de kontakt med seg selv?

Har vi noen indikasjoner på at det forholder seg slik? La oss tenke etter: Vi har nesten ikke hatt lekkasjer eller bekjennelser fra folk som har stått under press og «hoppet av» og fortalt om hvordan livet i det nye Norge egentlig er. Jeg tenker på lærere, leger, kommuneansatte, byråkrater, forskere, journalister, utleiere. Det kan være et tegn på at alt det jeg skriver her, er tull, og at statssekretæren i Integreringsdepartementet, Ahmad Ghanizadeh, hadde rett da han sa at «dersom du ser etter problemer, finner du problemer». Han sa dette til rådmann i Skien kommune, Knut Wille, på Dagsnytt Atten mandag, og man kunne høre – på radio – at Wille ble fornærmet. Statssekretæren sa at rådmannens klager var hans egen feil.

Min oppfatning er at det finnes tusenvis av slike historier der ute. Men de blir ikke fortalt, ganske enkelt fordi portvokterne ikke vil at de skal ut. Det har alle i førstelinjen for lengst fått med seg, og de overholder taushetsregelen.

Men tausheten er også internalisert. Den er blitt til en indre regel som gjør at man vet hvordan man oppfører seg. Og denne internaliseringen er det som holder spillet i gang. Når folk automatisk holder motstridende opplysninger samtidig og får det til å fungere, har man internalisert systemet.

Hva skal til for å velte spillet?

Motgiften er sannhet. Sannhet helt ned i den enkle hverdagen gjør mennesket helt igjen. Doublethink splitter. Det er ikke ditt liv, dine sannheter. Det var dette dissidentene i øst oppdaget. Folk som Vaclav Havel og Aleksander Solsjenitsyn. De fant ut at bare sannhet frigjorde. Derfor forsøkte de å leve livet i sannhet. Så enkelt, og så vanskelig. Begynner man å nøste for å finne frem til sin egen sannhet, støter man på hindringer og motstand. Sannhet koster, og kan ikke løsrives fra moral. Når sannheten får en høy pris, vil den automatisk kreve en moralsk innsats. Derfor er jeg egentlig ikke så pessimistisk, for de som tar et valg og gjør sannheten til sin, vil underveis høste moralske erfaringer. Trikset er å begynne å nøste.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også