Kommentar

Bildet: Når makten må kaste masken og vise at kun naken vold står tilbake, har den tapt. Nicolas Maduro forvalter arven etter Hugo  Chavez og det er et konkursbo. Landet som har verdens nest største oljereserver kan ikke brødfø egen befolkning. Chavez kjøpte de fattige med subsidierte matvarer og drivstoff. Nå er butikkhyllene tomme. Det er en grunn til at særlig NRK, men også andre medier, ikke forteller hvilken grusom lærepenge dette er: NRK har identifsert seg med venstrefløyen i Latinamerika, med Fidel og Chavez. Det er også deres hus som brenner. Foto: Carlos Garcia Rawlins/Reuters/Scanpix

Demokratiet kan være irriterende: Selv om man har grandiose planer, må man ta hensyn både til velgerne, opposisjonen, nasjonalforsamlingen og andre demokratiske elementer som ødelegger for store planer og gjennomføring av egen politikk. «Heldigvis» har også demokratiet endel innebygde svakheter som kan benyttes til nettopp å avvikle demokratiet – hvis man har ambisjon om å bli keiser, tsar, rikskansler eller sultan. Viktigste forutsetning er tålmodighet, for dette kan ta årevis, men her er oppskriften.

Når man er et overmenneske og sitter med alle løsningene, mens alle rundt deg er undermålere og skrotinger, da er demokratiet til heft og plunder. Det går altfor langsomt, og det er fullt av halvveisløsninger, kompromisser og papirarbeid. Det et land trenger er «den sterke mann» – en landsfader med visjoner som viser veien fremover og drar alle med seg inn i en lysende fremtid.  Men hvordan fjerner man det tungvinte demokratiet som står i veien for visjonen?

1:  Første forutsetning er lett: Helt naturlig menneskelig adferd

Menneskelig DNA og hvordan vi er skrudd sammen fra naturens side, bidrar i seg selv til å underminere demokratiet: Homo Sapiens er et flokkdyr, som fungerer best i gruppe, og trives best med å få anerkjennelse fra gruppen. En slik art kan ikke ha bare individualister og ledere, for da blir det ingen flokk. Derfor liker mennesker (rent statistisk) å bli ledet. De liker at noen forteller dem hva som er riktig, og hva som er feil. Hva de skal gjøre, og hva de ikke skal gjøre. Det skaper orden og trygget for de fleste.

Dette er grunnen til at våre samfunn er skrudd sammen hierarkisk som de er: Vi har foreldre, lærere og trenere som fungerer som sjefer når vi er små. Vi har konger, høvdinger og landsmodere når vi blir store. Vi oppsøker leger, psykologer, guruer eller bartendere når vi ønsker veiledning, og setter vår lit til kjendiser, journalister, kundekonsulenter og værmeldere for å finne veien frem, mens sjefer og «ledere» guider oss i arbeidslivet.

Det er vårt eget DNA som baner veien for diktatur, for vi liker at noen tar styring: En som vet bedre. En som fremstår som sikker og trygg. En som er klok og rettskaffen, og kan forsikre at han kan gi trygghet, rikdom og en god fremtid. Hvem vil ikke ha det? Dette er eneste måten å holde en gruppe sammen på – noen få må lede, mens de fleste må følge.

2: For å bli despot, må du ha de rette kvalitetene

Mennesker som ønsker å bli ledere, er alltid de som er minst egnet til det – men pussig nok er det nesten alltid de som blir ledere. (Og det har du kanskje merket fra jobben din?) Du ha ha et relativt stort selvbilde, og tonnevis av selvtillit eller egosentrisme. Men selv det ikke er nok for å bli en despot: Da må du også være skruppelløs med et stort maktbegjær, for det er alltid andre som vil ha makta. Politikken er stappfull av individer som mener seg kvalifisert til å lede, og konsolidering av makt gjennom renkespill, hestehandel og intriger er en daglig del av teateret vi kaller politikk.

Evnen til å tråkke på andre, og nådeløst eliminere fiender og utfordrere, helt uten samvittighetsnag, er nesten avgjørende for de som vil bli despoter, og de som er aller flinkest til dette spillet er sosiopater og psykopater. For å slå disse naturlige klatrerne må du enten være som dem, eller være verre enn dem.  (Oh dear…) Samtidig må du fremstå som en hyggelig person på overflaten. Det er altså ikke alle forunt å bli despot – men det er alltid mange i ethvert samfunn som gjerne skulle bli det, og demokratiet står i veien for dem.   

3:  Kaotiske tider er en forutsetning.

Demokratiet fungerer utmerket når alt er rikt, fritt, fredelig og stabilt. (Det er latterlig lett å være politiker i gode tider. Selv middelmådigheter kan klare det, noe EU er et tragisk bevis for) Dessverre hender det at uheldige omstendigheter ødelegger det fredelige og stabile: Naturkatastrofer kan inntreffe. Kriger og kaos i naboland kan smitte. Indre fiender kan vokse seg sterke.

Eller som i dagens Europa: En salig blanding av av historieløse, dumme, veike, viljeløse, naive, middelmådige og ideologisk blinde godværs-politikere og samfunnsledere, kortslutter kollektivt og bestemmer seg for at eget land ikke lenger er nok: Nå skal hele verden frelses og bli som dem! Ut fra ren skjødesløshet er de i ferd med å avvikle historisk, religiøst og kulturelt samhold i egne land, fordi de slipper inn  horder av fremmede med konfliktkultur fra udemokratiske land. Og når udemokratiske kulturer blir invitert inn i demokratier, så ber man om kaos, og kaoset har bare såvidt startet. Kaos er imidlertid et perfekt miljø for å gripe makten og avvikle hele demokratiet.

4:  Forsterk demokratiets svakheter

Selv om demokrati fungerer som system, så har det noen innebygde svakheter som er vanskelige å eliminere:  For det første er politikk såpass komplisert at velgere ikke alltid forstår valgene og prioriteringene som må gjøres, eller de rett og slett gidder ikke forholde seg til det. Derfor er «Hjemmesitterne» det største partiet i alle valg.

For det andre er demokratiet utrolig treigt: Maktfordelingsprinsippet, parlamentarismen og papirarbeidet gjør at ting tar tid. Når alvorlige hendelser truer med å underminere samfunnet, kan det bli vanskelig å enes om at noe må gjøres, hva som må gjøres, og hvem som skal gjøre det. Og mens man debatterer blir bare problemet større og større, noe som igjen skaper enda fler debatter og handlingslammelse.

Despoter kommer til makten gjennom å forsterke & utnytte denne handlingslammelsen og tregheten i demokratiet. Når er rask forandring er nødvendig, kan man påpeke demokratiets treghet, og hevde at det er årsaken til problemet. Med litt dyktig gjennomført propaganda, er det relativt lett å selge inn budskapet for velgere som i stadig større grad ønsker at noen gjør noe med problemene, og det fort! Få vekk demokratiet, så skal JEG rydde opp fort og godt. Hurra!

Hitler overtok ikke makta ved å være en sterk lederfigur. Han var også resultatet av en triviell bingoeffekt: Samfunnet han opererte i var et maktvakuum fylt av viljeløse, vimrende lederskikkelser som hverken hadde løsninger, lederskap, svar eller handlekraft. At noen klarte å gripe makten i dette vakuumet var uunngåelig. Det samme skjedde i Kina: Mao hadde ingen kvaliteter utover maktbegjær,  narsissisme og total mangel på empati. Ei heller Saddam Hussein eller Pol Pot. Historien er full av opportunister som får makten rett i hendene gjennom flaks, timing og hensynsløshet. Dette gjelder også Erdogan: Han får ikke makt gjennom å bare være dyktig. Han får makt gjennom andres handlingslammelse og udyktighet, og folkets manglende evne til å forstå hva han egentlig er.

5:  Ta kontroll over media.

Den femte statsmakt er despotenes verste fiende. Media og en fri presse er demokratiets vaktbikkje, og selve vaksinen mot diktatur – for diktaturets propaganda kan ikke overleve en presse som snakker sant. Folk flest hører på pressen, og pressen har makt til å skape opprør i folket. Det finnes et tillitsforhold mellom presse og publikum, som er kritisk viktig for demokratiets stabilitet. Hvis den tilliten uthules, vil spillerommet for propaganda blir større og større, og samfunnet splittes i fraksjoner.

Hva som skjer når pressen unisont begynner å lyve, fordekke, og fordumme, og løper løgnens ærend på vegne av makt og myndigheter ser vi i dagens Sverige: Folket går frivillig med på å avvikle sin egen kultur, og gir bort sitt eget land – i bytte for en innbilt medalje i humanisme. Og folket elsker det: Det er fortsatt flertall i Sverige for å fortsette dødsspiralen. Samtidig blir motstandere av denne galskapen hetset, hånet og marginalisert, mens alternative media blir svartmalt som høyreekstremt. Svensker vet rett og slett ikke hva som er i ferd med å skje. Huset brenner, men alarmen har ikke gått. De kjenner ikke annen varme enn fra den hete diskusjon om det brenner eller ikke, og om de som hevder det brenner er onde folk som vil spre panikk. Hva skal man tro?

Nettopp denne umenneskeliggjøringen av politiske motstandere er en rød signalrakett: I gode,  fungerende demokrati blir opposisjon og meningsforskjeller behandlet med respekt. Uenighet er akseptert og omfavnet. Man opptrer sivilisert overfor meningsmotstandere, og kan omgåes dem utenfor den politiske «bokseringen» som venner. I syke demokrati forsvinner denne rausheten. Pressen blir en del av avviklingen, gjennom å hetse meningsmotstandere. Media som fortsatt er kritiske, blir fratatt støtte, eller stengt som vi ser i Russland og Tyrkia.

6:   Lov gull og grønne skoger, mens du svartmaler alt og alle

Når har avviklingen av demokratiet kommet så langt at opposisjonen ikke er i stand til å ta igjen mot de totalitære kreftene. Men siden den fortsatt finnes fornuftige mennesker i samfunnet, blir man nødt til å forlede mennesker enda mer med en foss av propaganda. Her inngår alt fra store symbolprosjekter i form av byggverk og monumenter som viser nasjonens (din) storhet, til velferdsprogram som viser statens (din) raushet. Mennesker flest svelger sånt rått. Det virker hver gang.

Samtidig kan du begynne å trakassere, skremme og fengsle opposisjon og dissidenter.  Her er ord som kontrarevolusjonære, kriminelle elementer, fiender av folket eller kakerlakker nyttige, samtidig som du blånekter for ethvert brudd på menneskerettighetene. Det er bare å påpeke at dette er «fake news» og komplott skapt av dine onde fiender. Du vil nemlig bare landet og folkets beste. De fleste mennesker svelger sånt også rått. Det virker også hver gang.

7:  Grip makten gjennom et enkelt valg.

Nå er landet såpass hjernevasket og media og opposisjonen såpass under kontroll, at det er på tide å arrangere et «valg». Et valg mellom kaos, nød og ydmykelser for hele landet, eller en strålede fremtid for land og folk. Valget trenger ikke være reelt, og om det er det, så trenger man ikke ha noen intensjoner om å følge voteringen. Hele poenget er å skape en plattform for de siste skrittene mot avvikling av demokratiet.

Slike valg blir ofte overvåket, men hva spiller det for noen rolle? Med makt over media er det lett å beskylde opposisjonen og «klassefiender» å stå bak disse ryktene om valgfusk.  Opposisjonene er tross alt sementert som «de onde» mens du som «landsfader» er den som vil alle vel, og ta landet til nye høyder. Ikke rart de er misunnelige og forsøker å ødelegge for deg. Ryktene om valgfusk viser bare hvor farlig opposisjonen er, og at du er redningen.   

8: Avvikle all opposisjon med makt.

Nå er samfunnet så godt kontrollert at man kan kaste masken. Du trenger ikke lenger late som om du opererer innenfor demokratiets spilleregler. Når Erdogan står med Brorskapets fire fingre mot kamera rett etter «valget» i Tyrkia, kunne han like gjerne vist langfingeren. Han har vunnet, og har fått mandat til å gjøre hva han vil. Det kommer han til å gjøre.

Det eneste som kan stoppe Erdogan nå, er våpenmakt. Tidligere har Tyrkias militære holdt tyrkiske politikere og islam i øra, og sørget for at ingen stikker av med makten, og forrykker maktbalansen så generalene ikke lenger har noe å si. Den maktfaktoren er også knust i Tyrkia etter et mislykket militærkupp som etterlater flere spørsmål enn svar. Det er en tragedie for Tyrkia og Europa at dette kuppet ikke lykkes. Hvis det noengang hadde muligheten?

9: Sett deg selv på sokkel, mens samfunnet kollapser.

Diktatur kan være stabile, i form at de er forutsigelige og langvarige. Men de er aldri gode, rettferdige, frie eller menneskevennlige. Det finnes knapt et eneste eksempel på et diktatur som har skapt fred og velferd, kombinert med frihet. Og i noen tilfeller er folk flest strålende fornøyd bare de får de to første – se på Saudi-Arabia og Kina. Så får det heller være at det finnes fangeleire og tortursentre. Pyttsann, vi får jo penger.

Deretter er det bare å bygge store monumenter av seg sjæl, og henge bildet sitt på alle husvegger så folk blir minnet på hvem som holder dem trygge og velfødde, selv om de er utrygge og sultne. NB: Husk å opprette et hemmelig politi, samt torturkamre og fangeleire til skrekk og advarsel. Bygg gjerne et palass også. Det er det minste du kan unne deg, etter å ha gjort så mye godt.

10: Memento mori.

Det er ikke alle despoter forunt å dø av alderdom. Både Gaddafi og Ceausescu gikk på en overraskende smell der. Sultan Erdogan I har også forregnet seg: Hans makt er bygget på islam som plattform i stedet for endeløst med cash, som Saudi-Arabia og Kina – og i dette ligger det en fare som Erdogan ikke ser ut til å forstå: (som akk så mange andre fromme troende)

Islam er autonom. Den er en selvdrevet, destabiliserende faktor, som skaper maktkamp og ufred i alle samfunn, og ingen klarer å temme beistet. Ingen kan egentlig kontrollere islam. Denne ideologien lever sitt eget liv gjennom spøkelset av sin grunnlegger, og ingen bestemmer over den, eller kan gi oppskriften på hvordan den kan tøyles. Det kan bli Erdogans og tyrkernes bane.

Mest lest