Det norske ordskiftet har i løpet av flyktningkrisen blitt stadig mer som i Sverige. Det er ikke noe å debattere, det er et faktum. Jeg vet at enkelte vil vise til sin tro på ‘det frie ordskiftet’ som en forløsende ting. Slik er det ikke lenger, ikke for deg i det minste. Du vil naturligvis konsumere riksmediene, men i hemmelighet like ofte logge inn på nettsteder som Document.no og HRS for å finne ut hvilke deler av nyhetssaken som har blitt vinklet bort av de som var ment å formidle den.

– Hva, sier du? Er ikke dette i overkant paranoid? Dessverre ikke. Vi vet en hel del om hvordan Sverige har håndtert avgrunnen mellom en skeptisk opinion og masseinnvandring. Løsningen vil bli å vitende underrapportere problemene som oppstår gjennom å retusjere nyhetssaker som stiller innvandrere i et dårlig lys. Kritiske stemmer presses ut av ordskiftet – det krever kun et par statuerte eksempler før de intellektuelle villig går i indre eksil og deres plass overtas av norske inkarnasjoner av Sveriges Henrik Arnstad. Dette har alt skjedd. NRK klarer ikke lenger finne folk som er villig til å argumentere offentlig mot de som krever åpne grenser.

Norge har blitt så tolerant at vi ikke kan tolerere de som ikke er like tolerante som medie-eliten. Jeg haster å påpeke riksmediene ikke er skarpretteren. Alt de gjør, er å skape et klima hvor det fremstår som naturlig og samfunnsgagnlig å hundse opposisjonelle. Selve hundsingen vil venstreradikale ta seg av, de har inntatt rollen som liberalernes plageånder – en utvikling som ikke ville overrasket George Orwell – et passende endelikt for dette alltid forfeilede politiske prosjektet. De liberale journalistene vil synes det er oppriktig leit at dette tilstøtte deg og de kan ikke fatte og begripe hvorfor stadig færre vil stille opp og si hva mange tenker.

ANNONSE
Det er nye tider og det er bare å forholde seg til dem. For å hjelpe folk å unngå å skade seg selv har jeg sammenfattet noen råd til politikere, forskere, kommentatorer og vanlige borgere som føler trang til å ytre seg, eller blir ringt opp av en journalist som med smørr i stemmen uttrykker sin beundring for din ‘viktige stemme’. Dette er ikke en guide til folk som lenge har følt seg presset ut av ordskiftet – mange av dere med god grunn. Jeg skriver her for den utdannede borger som har meninger som utgjør selvfølgelige motstemmer i land som Danmark, Storbritannia, Nederland og Tyskland.1) Dersom ditt standpunkt er at Norge bør ta imot flere flyktninger og asylsøkere trenger du ikke å uroe deg. Du kan stille opp og komme med enhver påstand, sann eller usann – du vil ikke bli utfordret.

2) Dersom du har innvendinger mot tanken om storstilt innvandring ut av nasjonale, kulturelle, økonomiske, sikkerhetspolitiske eller velferdsstatsbegrunnelser, vit at alle disse kildene til kritikk vil bli behandlet som ytterst suspekte. Vær ekstremt nøye med fakta og stå rede til å gi kildehenvisninger på stående fot. Tro ikke at fakta vil redde deg. Det er forbausende vanskelig å forsvare seg mot «Hvordan kan du snakke om penger, dette handler om menneskeliv!?!» Du vil trolig tape debatten, men vil kunne si til deg selv at du i det minste prøvde.

3) Du er invitert til Marienlyst. Mitt råd er enkelt: Si nei. Vær ytterst forsiktig med riksmediene. I NRK vil du behandles med respekt, men du vil fylle rollen som ondskapens forsvarer mot godhetens bærere – som kan gi lave odds for å komme godt ut av det. NRK, Dagbladet, VG og Aftenposten kan ikke ventes å holde seg til journalistplakaten når det kommer til slike som deg. TV2, Vårt Land, BT, Fevennen, Adressa, DN, Klassekampen og Nationen holder seg vanligvis til reglene – altså ikke endrer sitater etter at du har bekreftet dem, klipper uttalelser for sjokkverdi et cetera. I riksavisen vil et nyansert intervju kunne komme med overskrifter som gir inntrykk av alt annet. Gi kun intervjuer til journalister du kjenner personlig, i det minste få navnet på journalisten og se hva han eller hun tidligere har skrevet før du sier noe som helst.

4) Du har en god dag og satte motparten – det være seg journalisten som intervjuer deg, eller meddebattanten i studio – på plass. Du er litt stolt av deg selv. Nyt denne følelsen, for den vil ikke vare. I dagene som følger vil du nemlig kunne oppleve krasse personangrep. Før i tiden fant dette sted på blogger og i tråder. Det var før. Nå vil du møte deg selv i karikert versjon på lederplass, eller i sårende leserinnlegg. De vil sette det meste på trykk, og ditt motsvar vil ofte ikke leses av de samme menneskene som leste karakterdrapet på deg. NRK har i senere år startet flere ‘satiriske’ programposter som brukes til å ‘ta’ slike som deg –satire i Norge innebærer å gi mediekasten mulighet til å lufte sine fordommer. Det er nok også morsomt, men bare for de som hater deg.

5) Det beste alternativ er altså å skrive selv. Da har du kontroll på hva som sies. Ikke begå nybegynnerfeilen å la desken sette overskrift på saken. Du vil finne det forbausende lett å komme på trykk og du vil røres av de mange epostene du vil få fra folk som er enig med deg. Ikke la dette gå deg til hodet og takk ja til å stille opp i Dagsnytt 18. For skriveføre folk med høy anseelse er løsningen enkel: Skriv i utenlandske medier. Av ukjent årsak vil et innlegg i The Daily Telegraph, Die Welt eller Le Figaro møtes med anerkjennelse, selv om det ville kostet deg din sosiale prestisje om det hadde stått i Aftenposten. Ikke fall for fristelsen av å gjenta innholdet i teksten til en norsk journalist, da er det en ‘norsk’ sak og de ‘svorske’ reglene trer påny i kraft.

6) Men du ønsker fortsatt ytre deg, si noe som du mener bør komme offentligheten for øre.  Kanskje det klokeste er å skrive for nettsider under pseudonym, slik jeg gjør her? Det er en mulig løsning, men husk at mediene i Sverige nå aktivt jakter på slike ‘nom de plume’ – via IP-adresser og møter mannsterke og truende opp på døren din. Nå er du et ‘troll’ og din frykt vil gi trolljegeren glede. Det betyr at du ikke må finne på å svare på spørsmål i trådene og heller ikke laste opp innlegg selv. Dette at du ytrer deg utfor riksmediene har sin egen ulempe, det er iboende suspekt. –«Hvorfor våger du ikke å si dette i Dagbladet??» Ikke tro at journalistenes internjustis vil redde deg. Den fungerer, til dels utmerket – men ikke for slike som deg.

7) Du ønsker på tross av alt dette å ytre deg om innvandring i riksmediene? Da råder jeg deg til ‘den svenske løsning’ som i grove trekk er å holde deg innenfor det snevre ‘meningsmangfoldet’ som aksepteres i media og aktivt bruke ‘hundefløytespråk’ – det vil si ord og vendinger som mottageren vil forstå, uten at du uttrykker noe de kan ta deg for. Det høres ut som en krevende øvelse – men du er alt godt på vei. Du vet selv hvordan man i mediene indikerer utenlandsk gjerningsmann, eller islamistisk motiv uten å si ordene. Dette er brysomt, naturligvis, men husk at prisen for å ytre seg i Norge kan være jobben din, dine kollegers respekt, dine barns skolehverdag. Det finnes et hierarki av ‘verdige ofre’ i Norge og du befinner deg på bunnen av det.

Det gir meg ingen glede å gi deg disse rådene. Jeg ønsker at det var annerledes, jeg ville ønske at ytringsfriheten stod sterkere i Norge.  Det står sterkt, bare ikke i spørsmål knyttet til innvandring i bred forstand. Du kan naturligvis ytre deg, såfremt du ikke har noe å tape. Dessverre har de fleste nettopp det. På alle andre tema kan du ytre deg etter ditt hjertes lyst og du vil bli behandlet som du fortjener. Fremtidens tenkere vil undre seg over hvordan det kunne gå slik – svaret er at mediene er befolket av mennesker som stort sett mener det samme, og de er dypt uenig med deg. De avgjør hvordan du vil fremstå.

norske aviser 1

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629