Det amerikanske valget er et jordskjelv målt ut fra stemningen i november 2008 og entusiasmen for Change. Hvordan kan stemningen snu så radikalt? Er det legitim skuffelse eller utakknemlige velgere? Hvordan tolke resultatet?

Man må ha for seg at vi snakker om flere «forandringer» samtidig, noe som gjør resultatet forvirrende.

Det mest opplagte er at det republikanske partiet har gjort et comeback pga den økonomiske nedgangen. Demokrater kan spørre: Er ikke dette urettferdig? Obama fikk mange problemer i fanget samtidig. Men hadde han trengt å bite over så mye på en gang?

Obama ville smi mens jernet var varmt, mens han hadde vinden i ryggen. Men han skulle både redde bilindustrien, bankene og økonomien. Bare dette i seg selv var gigantiske oppgaver. Samtidig er USA i krig. For ikke å snakke om alle «foreclosures», folk som må selge husene sine. Disse private konkursene har bare rullet videre, mens banker og finanshus ble reddet. Det skapte frustrasjon. Obama hadde voldsomme ambisjoner: han nølte ikke med å pøse ut stimuluspakken på 787 milliarder dollar! På toppen av dette kom helsereformen. Obama skulle klare hva Clinton ikke klare. Det var løfter om en ny lysende fremtid. Yes, we can. Obama som den store healer og en visjonær president. Abraham Lincoln var forbildet. Men oppgavene ble for store, og det samme var ambisjonene. Obama har hatt problemer med å omstille seg. Det som var hans styrke ble nå hans svakhet. Den retoriske stilen fremsto som distansert, for cool, og verst av alt: belærende.

Til tross for en vanskelig bakgrunn blir Obama av mange oppfattet som elitær. Han omgir seg med the best and the brightest, og de har ofte en stil som ikke kommuniserer med vanlige folk. I harde tider blir dette en politisk belastning.

Dette er et fenomen som også er merkbart i Europa: En politisk elite som virker distansert og nedlatende til vanlige folk. De leverer stadig dårligere resultater: sykehussammenslåinger, katastrofal jernbane, nedleggelse av forsvaret, ignorering av integreringsproblemer, alvorlige brudd på sikkerhetssystemer i regjeringens datanettverk – listen kan gjøres lang, og den forteller en historie om inkompetanse og vanstyre. Regeringens svar er å skattlegge den eiendomsbesittende middelklassen, som har investert hele sin formue i bolig. At man nå legger om bidragene til kommunene til rammetilskudd, slik at kommuner med lavere utdannningsnivå får mindre, er bare ett uttrykk for denne forakten for vanlige folk, og politisk døvhet.

USA har et politisk system og en politisk kultur hvor folk føler de kan «make a difference». Det som skremmer europeisk elite er at den entusiasmen og idealismen som for bare to år siden bar Obama frem til en historisk seier, har snudd til det stikk motsatte. De forstår det ikke. Slike forandringer finnes ikke innenfor deres forestillingsverden.

At denne entusiasmen til høyre kan være like legitim er utenkelig. Derfor tyr man til klisjeer om «reaksjonær», «bakmenn» osv. Men disse forslitte uttrykkene kan ikke skjule at de er rådløse. De aner ikke hva som foregår.

Svingningen til høyre i USA er dobbel: det er både en normal skuffelse over en president som ikke har innfridd, og samtidig uttrykk for en dypere strømning.

Det finnes åpenbart svakheter og galskap ved Tea Party-bevegelsen: den foreslår medisin i økonomien som vil gjøre sykdommen verre, reguleringen av finansmarkedene er helt nødvendige. Men den er også et sunnhetstegn: amerikanere både til høyre og venstre er bekymret over Big government. Deres system er bygget på individuell frihet. Blir staten for sterk er den truet.

Slike bekymringer gjør ikke norske politikere seg, med unntak av Fremskrittspartiet. De befinner seg på innsiden og ser ikke problemene.

Under et besøk på Ahus for en tid tilbake møtte jeg kjente fra hjembygda, en snekker som nå var godt oppe i 80-årene, sammen med sin noe yngre kone. Selv var han skrøpelig og satt i rullestol. De hadde vært inne til prøver en lørdag, og var ankommet klokken 1500. De tok prøvene og ventet, og ventet. Spørsmål om det ikke snart skjedde noe, ble møtt med et: «Ikke mas». De fikk svaret nærmere midnatt. Selv slapp min 86 år gamle mor å vente syv timer for å ta noen røntgenbilder.

Det gamle paret sa: Vi vurderte å kontakte VG.

Dette er politikk. Men hvor er politikerne som sier: Dette går ikke an, og vi finner oss ikke i det? I USA startet de bevegelsen som har som motto: Ikke trå på meg!

I bygda Svelgen vil Stein Erik Hagen og Orkla selge Elkem. Innbyggerne frykter bedriften blir solgt til Kina, og at kineserne kun er interessert i teknologien. Dette er noen av de mest trofaste og lojale arbeidere som finnes. Det er ikke bare hjørnesteinsbedrifter i et lokalsamfunn. De er symbol på den produktive del av norsk industri, bygget på billig kraft og ingeniørkunst og dyktige arbeidere. Man skulle tro arbeiderparti-politikere ville si: Over my dead body. Men de gjør ikke det. De sier ingenting.

For mange år siden overhørte jeg en kar av den gamle skolen som ble spurt på den lokale butikken hva han kom til å stemme: Kjell Magne Bondevik eller Senterpartiets Johan Jacobsen. Det var den gang disse to ble omtalt som Knoll og Tott. Den hardbarkede svarte: – Jeg stemmer ikke på smågutter.

Hver gang man skrur på TV eller lytter på radio, eller tar opp en avis, hører dette tause grunnfjellet at det blir sagt: Vi bryr oss ikke om dere. We don’t care.

Grunnfjellet trenger å høre, vil selv si: We care.

Demokratiet består så lenge noen bryr seg. Det er det politikken handler om.