Kommentar

Den tyske politilogen Jan Werner Müllers bok Hva er populisme? fant et marked i fjor.  Han lot til å adressere tidens mest brennbare tema. Men da Werner Müller ble intervjuet av danske Deadline og fikk seg til å si at AfD var populistisk, men ikke Podemos, dalte respekten. Werner Müller avslørte seg som en intellektuell som ville levere argumenter til den politiske klassen slik at den kunne forsvare seg.

Ifølge tyskeren avslører høyrepopulistene seg ved å påstå at de snakker på vegne av folket, at de er det direkte uttrykk for folket, noe liberalere aldri gjør. Jeg har aldri hørt noen av høyrepolitikerne i Europa uttrykke seg så bastant. Det er selvsagt Ein Volk, Ein Reich, Ein Führer som spøker i bakgrunnen. Men hvorfor ikke Rousseaus la volonté general – folkeviljen? Den har inspirert sosialister og kommunister og vært drivkraft for jakobinere og bolsjeviker. De visste hva folket trengte, selv om folket ikke visste det selv, eller ville vite av det. De hadde et mandat fra historien.

Blir parallellen litt too close for comfort? Venstresiden har en lang autoritær tradisjon som består i å vite best og gi seg selv rett til å bestemme over hodene på folk. Høyrepopulister frir mer direkte til velgerne.

Kanskje det ligger en sårhet og gnager den politiske klassen? Deres visjon for et nytt Europa og nytt Norge – har ikke hatt appell. De vet det, men innrømme det? Nope. Heller diskreditere partier som forstår å få velgerne i tale.

Ett kan man trygt slå fast: Det er ikke noe likhetstegn mellom høyrepartiene og grasrota. Bevegelsen blant folk er dypere enn som så. Peggy Noonan møtte velgere som kom til Washington for å overvære innsettelsen. De sier at de stemte Trump, men at de ikke er republikanere. Det finnes et stort tomrom i politikken og folk venter bare på et nytt navn, skriver Noonan.

Noe av det samme kan man si om Europa. Velgerne venter på et alternativ. Høyrepartier forsøker å fylle det, hver på sin måte. Men antallet desillusjonerte CDU-velgere er langt større enn de som vil stemme AfD. Man kan kjenne på denne uroen bare ved å bevege seg ute blant folk.

Ansvarsløshet

Et annet kriterium på populisme vil være mangel på ansvar. Populister er politikere som lover gull og grønne skoger, uten å snakke om regningen. Hvem skal betale? Men er det ikke det dagens etablerte partier har gjort og gjør? Både asylindustrien og de grønne politikken kjennetegnes ved at man ikke snakker om konsekvensene. Om regningen. Om hva man setter i gang, hva følgene blir. Det gjør at begge disse «sakene», som kjennetegnes ved at de nettopp ikke er vanlige «saker» – de er samfunnsomveltende – nyter lav tillit.

Folk kjenner at de blir lurt. De kan nesten ikke tro det de ser: Er dette våre folkevalgte? Er noe av forklaringen på at de fortsetter å stemme på disse partiene at de frykter å oppdage at politikerne spiller rullett med fremtiden?

Document merker et sug hos leserne etter å få forklart hvordan dette er mulig. Derfor er noe av det mest takknemlige stoffet historiene om hvordan folk blir lurt. Hvor man tar mediene på fersken.

Tillit

Når tidligere flaggskipaviser som New York Times og Aftenposten møtes med skepsis er det ikke fordi leserne sitter i ekkokamre, men fordi redaksjonene ikke har klart å erkjenne at verden har endret seg og at det som før var verdier med bred aksept er blitt fortellinger som rasjonaliserer at avisene tar parti, til dels mot kjernelesernes interesser. Be aware, ikke undervurder leserne!

Det demokratiske partiet i USA tapte fordi tradisjonelle kjernevelgere følte seg bedratt og skuffet. Obama hadde åtte år til å bevise hvem han var, og det var nettopp det: Det gikk opp for dem hva politisk korrekthet gikk ut på,  og de ville ikke ha en kopi. Man kan ikke fake tilllit. Man kan ikke tvinge eller bløffe leserne til å kjøpe fremstillinger av virkeligheten som er bunnfalske.

Ingenting står stille. De liberale mediene har gradvis vendt seg mot Israel, slik de har vendt seg mot kristendommen og den judaiske arven. Dvs. de er blitt anti-vestlige.

Det er dette Trumps presidency kommer til å synliggjøre. Den liberale eliten er mot Vesten. Hvordan tror de de skal vinne den kampen?

De har gått til krig mot Trump, og øker nå tempoet og intensiteten. Det males frem et bilde av en president som truer det liberale samfunn.

Men tåler dette bildet et møte med virkeligheten?

Bosettinger

Bosettinger er blitt et dirty ord. Slik ordet Israel er blitt suspekt, eller omgitt av en skygge. En liberale elite har langsomt beveget bildet av Israel slik at det utløser negative assosiasjoner. Israels egen suksess er blitt brukt til å vekke medynk med de svake palestinerne.

Dette er en falsk historie. Det er ikke utenforskap som får palestinere til å gripe til kniven. Det er en sykdom som ligger i deres egen kultur. Skulle de få sin egen stat på de vilkår liberalerne legger opp til, vil det ikke bli noe heldig resultat. Det vet israelerne. De har hatt over hundre års erfaring. De har sett fremveksten av islamismen. Det er gått fra vondt til verre.

Obama-administrasjonen kastet forsiktighetshensyn på båten da perioden gikk mot slutten. Da USA avsto fra å legge ned veto mot resolusjonen i Sikkerhetsrådet som frakjente Israel retten til Øst-Jerusalem og dermed Tempelhøyden og Klagemuren, var det det endelige beviset på hva Obama har stått for. Tidligere på høsten hadde UNESCO gått inn for en tekst som benektet jødisk historie på Tempelhøyden. Det er et direkte angrep på vestlig tradisjon og historie.

Men for en president som nekter å ta ordet radikal islam i sin munn, var dette noe annet. Som Aftenpostens Per Kristian Aale skriver:

Selv om Obama har ønsket en mer rettferdig løsning for palestinerne, har den amerikanske politikken vært like Israel-vennlig som alltid. Samtidig har Obamas forhold til statsminister Netanyahu vært trøblete.

Én tendensiøs påstand, en ren løgn og en halvkvedet vise i to setninger. De to første ledd er selvmotsigende: Obama har ønsket rettferd for palestinerne på deres vilkår, noe som umuliggjør vennskapelig politikk overfor Israel. Det har gått opp for israelerne. De er kurert for en liberalisme som er vennlig på overflaten, og faller dem i ryggen. Obama har ikke tålt Netanyahu fordi Bibi spilte ham ut over sidelinjen.

Ulik rettferdighet

Sakens kjerne er nettopp: Rettferdighet for hvem? Hvis palestinernes definisjon betyr at de må ha right of return vil Israel opphøre som jødisk stat. Dette begrepet blir av norske  medier mistenkeliggjort som noe sjåvinistisk. De unnlater å forklare hva det går ut på: Jøder skal ha ett sted i verden hvor de er trygge, hvor de preger stat og samfunn. Å gå inn for «nøytralitet» vil bety at jøder utsettes for det presset fra palestinere som har 27 islamske land i ryggen. Hva slags rettferdighet ville det bli?

Denne forskjellen i rettferdighet ville aldri Obama gå inn på. Børge Brende vil heller ikke det. De vil ikke innrømme problematikken en gang. Men når konflikten blir stadig tydeligere, blir de tapere.

Europeere og amerikanere oppdager at de er i samme båt som jødene: De ser at rettferdighet ikke er én ting. Det kommer an på hvem som definerer den.

Universell rettferd fordamper

Her støter velgerne på populisme. Noen forsøker å selge dem en universell rettferdighet, rettferd for alle. Og det er «vi» – vestlige – som skal gi andre folkegrupper del i denne rettferdigheten. Men det er ikke slik det fungerer i praksis.

Dette er hva folk er i ferd med å oppdage.

Mediene kan velge å fortelle om konfrontasjonen og konflikten, eller de kan skjønnmale for å presentere Obamas rettferdighet som ren og intakt. Men motsetningene er så sterke at det etterhvert krever store løgner for å holde masken.

Obama frigjorde 220 millioner dollar som var bevilget til det palestinske selvstyret, men som Kongressen hadde frosset.

Men i storyen dukket også en annen interessant opplysning opp: Det palestinske budsjettet består i altoverveiende grad av utenlandske bidrag, og støtten har de senere år vært fallende. Det er araberstatene som ikke vil betale. Børge Brende og Obama setter dem ikke i skammekroken, men velger å betale.

Araberstatenes holdning til palestinerne har vært blandet, for å si det forsiktig. Der i gården er det liten empati med de svake. Hvis de ikke kan brukes som våpen mot Israel.

Som generalløytnant Robert Mood skal ha sagt etter at oppdraget i Syria var over: Menneskeverdet er ikke det samme.

Men hvordan kan det da være samme rettferdighet?

Vår politiske elite respekterer ikke en årtusenlang tradisjon som har lært oss noe om menneskenaturen. I stedet har de forelsket seg i universelle verdier og en tro på at alle vil det samme.

Denne fortellingen er Den store populismen i vår tid og den har mange historiske slektninger.

Det gikk ikke så bra.