Kommentar

Det skrives historie når den amerikanske ambassaden åpner i Jerusalem. Ved å ta dette skrittet har Trump åpnet en dør som lar historiens elveløp ta en annen kurs.

Venstresiden forsøker å styre historien ut fra sin rettferdighetsforståelse: Den vil ta Guds plass og skape rettferdighet på jorden. Det er den i full gang med i Vest-Europa, i Obamas USA og også i den venstreorienterte delen av Israel, selv om denne er svak. Det er vanskeligere å se at det skjer i de palestinske områdene eller i det utvidede Midtøsten. Der hersker kaos og krig. Det liberale Vesten har ikke fått det svaret det ønsket.

Troen på denne jordiske rettferdighet er altså noe venstresiden selv forvalter. At de har kunnet forbli i sin overbevisning lenge etter at konsekvensene av deres politikk har vist seg å være negative, skyldes at også sentrum og det etablerte høyre har latt seg erobre innenfra. De har overtatt venstresidens tankegods. Det finnes ikke noen konservativisme tilbake, bare pragmatisme, teknokrater og en strålende ny fremtid.

Bush I og II trodde de skulle skape en nye verdensorden basert på amerikansk dominans etter Murens fall. Etter 9/11 ble det maktpåliggende å drive nation building i alt fra Egypt til Afghanistan. Autokratene måtte ta opposisjonen med på råd. Det er dette Terje Tvedt skriver om: Vestens tro på universelle verdier, som i virkeligheten er vestlige. Hvilke konsekvenser trekker vi hvis det viser seg at «de» ikke vil ha våre verdier? Hva når disse «de» er blitt til hundretusener i våre egne samfunn?

I Irak fikk amerikanerne brynt seg skikkelig. Bush II tøyde amerikansk lov og rett, innførte overvåking hjemme og tillot hard fangebehadnling, vi fikk Guantanamo og Abu Ghraib.

Med Obama fikk vi den venstreorienterte rettferdigheten i Det hvite hus og den polariserte USA, slik den har polarisert Vest-Europa.

Spenningene i vårt eget samfunn skyldes at det er innført en sekularisert rettferdighet som gjelder alle mennesker, uansett bakgrunn. Denne rettferdigheten er knyttet til likhet og rettigheter. Den hater hierarki.

Det er her Trump bryter inn. Han gjeninnsetter en rettferdighet som er selektiv: Den er for mennesker innenfor et bestemt territorium. Geografisk, og historisk.

Dette er en erkjennelsesreise Trump og hans tilhengere gjør sammen. Under talen i Indiana torsdag kveld, sa Trump: – Våre soldater dør for å forsvare andres grenser, men våre egne skal vi ikke forsvare?

Grenser er stikkordet: Muren i sør er et bilde, et symbol på at USA er en distinkt nasjon. Dette går rett inn i diskusjonen om hva USA skal være. Obama sto for en definisjon som mente at den var moralsk overlegen. Men når det viste seg at den så ned på vanlige amerikanere som tilbakestående og reaksjonære – sprakk den sosiale kontrakten. Man kan ikke snakke på vegne av noen man ser ned på. Gradvis gikk dette opp for amerikanerne.

Den samme nedlatenheten finner man i norske myndigheter og regjeringers behandling av innfødte borgere. De skal helst ha et mindreverdighetskompleks fordi de er født privilegerte: Norske og hvite, kanskje kristne og fordomsfulle?

På det ideologiske punkt er det ikke stor forskjell på Arbeiderpartiet og Høyre. Det er gradsforskjeller.

Det er her Trump gjør noe revolusjonerende: Han oppdager at også historien består av grenser. Konflikter er uttrykk for at grenser overskrides. Interesser og ideologier kolliderer.

Typisk nok har vår nye lære gjort vår egen historie til en fiende: Korstogene var et eksempel på vår brutalitet, Andalusia var et paradis av sameksistens, kolonihistorien og imperialismen overskygger alt annet.

Men denne fortellingen bryter sammen i møtet med brutaliteten i dagens Midtøsten, og i den brutalitet stadig flere vesteuropeere opplever i sin egen hverdag.

De blir israelere uten å vite om det.

Hva er det som gjør at israelerne ikke er blitt like brutalisert som omgivelsene?

Det er selvfølgelig den lidelsesvei det jødiske folk har gått gjennom historien. Men man blir ikke automatisk god av lidelse, hvis man ikke har noe som kan foredle lidelsen og gi historien mening.

Det har jødene hatt gjennom Det gamle testamente, gjennom Jahve og hele billedrekken av mennesker og hendelser, som forteller historien om forholdet mellom Gud og det jødiske folket. Når du har vendt hjem til Israel etter 2000 års utlendighet og etter å ha opplevd historiens verste forbrytelse, og du er omgitt av fiender, sier det seg selv at det utløser sterke krefter: Vi kan tenke på vår egen nasjonalisme på 1800-tallet. Vi gjenoppdaget også vår egen historie.

Professorer i antropologi finner stor glede i å fortelle oss at mye eller det meste av det vi tror er norsk, er lånegods. De vil ha oss til å tro at alt er tillært og lånt. Hensikten er åpenbar: Avnasjonalisering.

Men selv om man skulle gå med på deres premisser: De klarer ikke motbevise at akantusen som har vandret fra romerriket til Norden har skapt en levende kultur, og at folket tror på hvem de er. Du blir ikke mindre norsk selv om noen forteller deg at bunaden er lånt fra det danske postvesens uniformer.

De politiske antropologene har aldri klart å knekke denne koden.

Slik de ikke har klart å knekke jødedommen og kristendommens kode. Det er noe de ikke forstår. De forstår ikke mening.

Trump har forstått det underskuddet venstresiden har akkumulert i folket: Han senser det, innfrir det og utløser en entusiasme som venstresiden hverken forstår eller kan matche. Det eneste de har igjen er negativitet.

Venstresiden befinner seg på bar bakke. Moralisme, gapestokk og mobbtendenser. De vet ikke hva de skal stille opp med. Trump har tatt dem fullstendig på senga.

Vedtaket 6. desember 2017 om å flytte ambassaden, kom out of the blue.

Palestinerne har klart å ødelegge sine egne interesser nok en gang ved å påstå at jødene ikke har noe historiske bånd til landet.

Vi hører ikke så mye om disse stupide uttalelsene i vesteuropeiske medier, bortsett fra når Mahmoud Abbas gir jødene skylden for Holocaust. EUs «rettferdighet» for Israel/palestinerne er basert på deres egen forståelse av historien. Naqba’en er likestilt med opprettelsen av staten Israel.

Venstresiden har ingen verdimessig forankring, slik vesteuropeerne heller ikke har noen verdimessig motvekt til islams inntog i Europa.

Det er dette store dramet Trump griper inn i med sitt Jerusalem-vedtak.

Jerusalem har en helt bestemt betydning for jødene, men også for kristne. Det er Den hellige stad.

I dag mandag 14. mai blir den hva den alltid har vært: Israels udelelige hovedstad.

Det er en triumf for historien, ikke for en generell, universell historie, for den finnes ikke. Men for jødenes historie, for den faktiske historie: 3000 år. De krefter som forsøker å bestride denne historien, slik den palestinske ledelsen i økende grad har gjort, og fått FNs organer med seg, – Hamas vil utslette staten – bygger opp en rekyl, en boomerang.

Vest-europeiske myndigheter, medier og partier, har vært med å bygge opp rekylen ved å stryke palestinerne med hårene. Helt siden terroren begynte på 60-tallet har Vest-Europa gjort det.

Med den muslimske innvandringen til Vest-Europa har Vest-Europa blitt mer og mer passiv, i drift og uten brannmur mot antisemittisme og jødeforfølgelse. Det undergraver deres eget selvbilde, immunforsvaret og internasjonal status. Alle ser at Vest-Europa har store problemer.

Mens Israel er ved å bli en vinner. De har nettopp arrangert første runde av Giro d’Italia. Lørdag vant de Grand Prix, for fjerde gang:

“Those who didn’t want Jerusalem in the Eurovision, are getting the Eurovision in Jerusalem,” Netanyahu – said triumphantly.

På et tidspunkt kunne israelerne delt byen. Under Ehud Barak og Olmert, lå det slike forslag på bordet. Men den tiden er forbi og det har å gjøre med hvordan palestinerne har spilt sine kort. Det har å gjøre med at den palestinske kampen ble mer og mer religiøs, og religionen deres tillater ikke kompromisser: Winner takes all.

Da må man ikke bli forbauset hvis jødene sier. – Ok, dere sier at vi ikke har røtter i Jerusalem? Da gjør vi byen til vår udelelige hovedstad.

Det tilfredsstiller et enormt behov hos israelerne. Det er som å ha hatt skiveutglidning og oppleve gleden når ryggskivene glir på plass.

Den rettferdighet som FN og venstresiden står for er ahistorisk, og derfor blir den spilt ut over sidelinjen av historien.

Jerusalem blir idag hovestad i Israel og det er en begivenhet av enorm betydning for Vesten. I Vestens forhold til seg selv, og i forholdet mellom Vesten og islam.

Bare fordi Trump stilte seg selv spørsmålet: Hvorfor har ingen president våget å gjøre noe som et overveldende flertall i Kongressen vedtok i 1995? Let’s do it.

 
 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.