Erling Marthinsen 
Statsbudsjettet som Støre legger ut, er nok et eksempel på hvordan myndighetene i mange vestlige land forsøker å avskaffe middelklassen. Dermed avskaffer de også demokratiets grunnmur.
Den voldsomme skatteøkningen som næringslivet blir utsatt for, rammer ikke innvandrere som lever på vår regning, og heller ikke de nordmenn som ikke er i stand til å jobbe.
Men skatteøkningene, det grønne skiftet og de skyhøye strømprisene truer en rekke arbeidsplasser. Dette får konsekvenser for mange innvandrere som i årevis har jobbet hardt i f.eks. restaurantbransjen. Her i Rogaland nærmer fylket seg en verre krise enn oljekrisen.
Som Document skrev nylig, er nå også store bedrifter på vei mot konkurs.
Med andre ord: Nordmenn og innvandrere som jobber og betaler skatt, blir ofret av en regjering som heller vil redde verden. Og økningen av skattetrykket må fortsette. For Støre og vår ubrukelige finansminister Vedum har ikke forstått at det faktisk går an å spare penger.
Lønn over 750.000 kroner vil fortsatt regnes som høy lønn og føre til ekstra økt skatt. Men lønningene vil på grunn av den voldsomme inflasjonen bli nødt til å økes av bedrifter under sterkt press. Dermed blir snart hele middelklassen definert som rike. Og de rike skal jo flås, som vi vet.
For «rikinger» må bare regne med å betale mer. Støre prioriterer dem som ikke jobber, så han bidrar med milliarder av subsidier til grønne kapitalister.
Hvis vi ikke betaler mer i skatt, må skoler og sykehus legges ned, sier Magica fra Tryll, også kjent som finansminister Trygve Slagsvold Vedum. Allikevel mente han i april at vi får bedre råd, tross inflasjon og strømkaos.
Hva med å kutte skikkelig i bistand? Hva med å erklære at innvandring har vi ikke råd til de neste ti årene? Hvorfor ikke legge ned minst halvparten av ambassadene? Hvorfor har vi ambassade i Kongo?
Sparing er utenkelig for norske politikere.
Statsbudsjettet i Norge er langt større enn statsbudsjettet i Sverige, selv om de er dobbelt så mange mennesker som oss. En sammenligning med Finland er nesten makaber, siden våre sosiale overføringer omtrent tilsvarer hele det finske statsbudsjettet.
Finland har faktisk flere innbyggere som oss. De har en stor hær, de har skikkelig beredskap. Skolene er mye bedre enn våre, og politiet fungerer.
Også Finland beveger seg i feil retning, etter at den sosialdemokratiske Sanna Marin tok over som statsminister i 2019. Men sammenlignet med Norge er den politiske situasjonen i Finland mye mer pålitelig.
Samtidig har vi de høyeste bilprisene og den dyreste halvliteren. Takket være våre politikere har vi nå også de høyeste strømprisene.
En danske må betale 300 kroner i måneden for internett (1000 mbit), skriver en venn. Lyse koster kr 1299. En biff på restaurant koster «kun 495 kr», skriver restauranten Kød i en reklame.
Grunnen til at Arbeiderpartiet stuper på meningsmålingene, er enkel: Det finnes ikke så mange milliardærer som bader i subsidier. De såkalte sårbare gidder som regel ikke stemme. De største klimaentusiastene stemmer på MDG. Og de mest ekstreme sosialistene velger heller Rødt og SV.
Men arbeiderne, selve grunnlaget for Ap, har mistet troen på et parti som kun fokuserer på Pride, «solidaritet med Europa» og det grønne skiftet. Arbeiderklassen har mistet sitt parti og beveger seg mot FrP og Høyre nå som Sp forfaller totalt.
Det er arbeidere, eller middelklassen, som må finansiere all galskapen. Om det er privatfly til en afrikansk diktator, bistand til gigantøkonomien i Kina eller subsidier til vindkraftbaroner på Vestlandet – middelklassen får regninga.
Vi betalte for det ekstremt naive Taliban-besøket. Regningen kommer til oss på grunn av norske politikeres merkelige behov for å sitte i FNs sikkerhetsråd.
Når selv FrP klager over at investeringene på havvind er for små, skjønner man at det er vanskelig å finne noen politiske allierte.
Snart klarer vi ikke å produsere mat. Mat avskaffes for å redde klimaet. Er det virkelig mulig? Men vi har heldigvis mange sykkelhotell.
Krise etter krise i norsk matproduksjon på grunn av den rådyre strømmen
Ap tåler ikke at folk klarer seg selv. Sånn selvstendighet må avskaffes, slik at Ap kan ansette flere rådgivere.
Selv Jens Stoltenberg skjønte at det ikke var en god idé å ødelegge den middelklassen som var grunnfjellet i partiet. Støre fokuserer bare på klimahysteri, og har glemt at han trenger velgere for å beholde makten.
Støre tar farvel med middelklassen, og middelklassen tar derfor farvel med Støre. Noen vil stemme på Ap av gammel vane, og fordi det ikke er så mange gode alternativer.
Høyre vokser seg opp til å bli Norges største parti. Hvor er hukommelsen? Solberg-regjeringen var jo historisk elendig, og sto bak mange av de krisene vi opplever nå.
Vindkraft, strømkrise, bistand og massiv innvandring: Alt dette skjedde med Solbergs velsignelse. Bare vi som tilhørte sammensuriet protesterte, og ble møtt med forakt.
Det er en samling av personer som er klimafornektere, innvandringsmotstandere, anti-globale løsninger, EU-motstandere – det er en sånn sammensurie dette som sier at den verden vi har i dag, den aksepterer vi på en måte ikke. Men poenget er at verden må løse oppgaver sammen. Dette er en tid for å skjønne at internasjonalt samarbeid er viktig.
Hvordan det kan kalles problematisk å være EU-motstandere i et land der befolkningen har stemt nei til medlemskap to ganger, er vanskelig å forstå. Men våre politikere har mistet respekten for sitt eget folk.
Erna kaller folk som er uenige med henne, for «sammensurium»
Regjeringen vil ta pengene fra de produktive og dele dem ut til dem som ikke produserer noen ting. Dette kalles omfordeling. Milliardærene er allerede på vei ut. Ikke for å redde sin egen økonomi, for de rike vil alltid klare seg. Men for å redde bedriftene, og dermed arbeidsplassene.
Statsansatte og utlendinger skal prioriteres. Industriarbeidere, kokker, servitører og bønder? Sånt sludder trenger vi ikke i Norge. Slik fremstår regjeringens holdning.
Arbeidsgiveravgiften øker for alle som tjener over 750.000 kroner, og bedriftseiere som skaper inntekter og arbeidsplasser reagerer.
Uhørt, kaller oljeservicegründer Ståle Kyllingstad forslaget om økt arbeidsgiveravgift. Sprøtt og idiotisk, er karakteristikken fra gründer Inge Brigt Aarbakke.
Kyllingstad har 3000 ansatte og omsetter for 5 milliarder kroner. Han er styreleder i Norsk Industri, og representerer 3000 bedrifter med over 130.000 ansatte. Og han er rasende. I dag møter han finansministeren.
– Noen må ha mistet kalkulatoren i Oslo. Det er ekstremt dyrt og konkurransevridende for oss som driver internasjonalt. Det betales arbeidsgiveravgift likt for alle. Jo mer folk tjener, jo mer betales det i arbeidsgiveravgift. Å innføre ekstra avgift for lønn over 750.000 kroner, synes jeg rett og slett er uhørt, sier Kyllingstad.
Vedum har en kalkulator, men den er, som tidligere nevnt, av den magiske sorten.
Regjeringen Støre må finne raske løsninger på kriser de selv har skapt. Slik opererte også Solberg-regjeringen. Men ingen vil gjøre noen tiltak i de områdene som har forårsaket krisene, som innvandring og klimagalskap.
Pandemien viste oss hvor lite vi kan stole på myndighetene, hvis det fortsatt var noen som hadde tillit til dem etter den såkalte flyktningkrisen. Krigen i Syria ble vår egen krig, da enorme mengder migranter flommet inn i Europa. De aller fleste var absolutt ikke syrere.
Men Merkel ble hyllet og belønnet med priser. Samtidig raserte hun Tysklands energisystem gjennom Energiewende. Norske politikere valgte å bli hennes batteri, så derfor har vi opplevd nesten ufattelig høye strømpriser.
Selv Frithjof Jacobsen i Dagens Næringsliv skjønner at dette ikke vil ende bra for Ap.
Forsøket på å få et voldsomt inndekningsbehov til å spille sammen med et politisk og ideologisk ønske om å trekke inn skatt fra en betydelig del av middelklassen kan ende med at Ap sementerer oppslutningen rundt 20-tallet. Fort og gæli!
Det minner meg om et sitat fra en bok av Hemingway som jeg parafraserer: Hvordan skjer en konkurs? Først gradvis, så plutselig.
Akkurat det samme kan man si om en nasjons økonomi, trygghet og sivilisasjon.
Hvis Ap drømmer om å leve på stemmene til uføretrygdede og innvandrere som ikke vil eller kan jobbe, er både Ap og vårt kjære land fortapt. For Høyre beveger seg i den samme retningen.
Sverige ligger som vanlig foran oss. Der raser boligprisene, og inflasjonen for den klassiske middelklassen hevdes av SEB å nærme seg 50 prosent. Økonomer spår et økonomisk blodbad over jul.
I Norge holder boligprisene seg, men dette vil ikke vare. Hytteprisene er allerede på vei nedover.
Som tidligere spådd, skal også fordelene med elbil fjernes. Det er nowhere to run fra de skattekåte politikerne. Alle burde egentlig slutte å jobbe og heller forsørge familien ved å bli kunstnere på stipend.
Og kriminaliteten i Sverige er ustoppelig. Volden er så ille at et drap er uinteressant. Det må nesten være et massedrap før man gidder å nevne det på tekst-tv.
Vi er akkurat som det Victor Davis Hanson beskriver i sin siste bok: Vi er «De døende borgerne».
Det hjelper lite at Stortinget stenger en badstue som det er vanskelig å forstå hvorfor de hadde i utgangspunktet. Ingen bryr seg om den arbeidende middelklassen. Ingen bryr seg om våre barns fremtid. Det er vanskelig å være optimist i en slik situasjon.
Forhåndsbestill «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson i dag!
Kjøp «Et varslet energisjokk» her!
