Erling Marthinsen 
LO, NHO og Offshore Norge vil ikke endre de gigantiske planene om å bruke strøm fra fastlandet for å flytte utslippene fra olje- og gassplattformene til et annet land. Selv om det kan bety enda dyrere strøm, og selv om EU har erklært gass som grønn energi.
Man må stille spørsmålet: Hvem representerer egentlig LO? Tror de arbeidere (er det ikke en arbeiderorganisasjon) elsker tanken på ennå høyere strømpriser?
Hva med NHO? Har ikke NHO medlemsbedrifter som risikerer å gå konkurs som følge av det grønne skiftets katastrofale konsekvenser?
Offshore Norge er litt annerledes, de frykter at galskapen skal eskalere og at oljenæringen skal legges ned. Men burde de ikke heller argumentere med en kalkulator og forklare de hellige «vanlige folk» hva kostnadene blir for denne grønne galskapen?
– Man må klare å ha flere tanker i hodet samtidig. I en kortsiktig debatt om situasjonen med høye strømpriser, må vi også tenke veldig langsiktig. Da er det også viktig å ha med seg olje- og gassektor som kanskje er enda viktigere med den situasjonen vi har i Europa i dag, sier NHO-sjef Ole Erik Almlid til VG.
Hvor langsiktig gidder folk å tenke, når familieøkonomien raseres eller bedriften må legges ned?
Enkelte har argumentert for at det nå er en god idé å utsette den ekstremt dumme planen om elektrifisering av sokkelen, også folk i regjeringspartiet Sp. Også tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen mener at det er lite effektiv klimapolitikk, som får prisene enda mer opp.
Støre sa i august 2021 at hans regjering ville anse beregning av klimautslipp som like viktig som beregning av kroner og øre i statsbudsjettet. Stasbudsjetter fungerer jo greit nok for staten, kommuner som eier kraftverk og noen milliardærer som har investert riktig.
Men hva med de såkalte vanlige folk? Med Vedums magiske kalkulator kan man regne ut at alle egentlig har fått det bedre. Støre selv hevder fortsatt at vanlige folk har det glimrende.
– Det må ha klikka for ham, sa TV2-veteranen Oddvar Stenstrøm nylig.
Spørsmålet er dermed: Hvem er egentlig disse vanlige folkene, som ikke bryr seg om strømprisen tidobles og ignorerer at inflasjonen er på det høyeste nivå på flere tiår?
LO-sjefen mener oljebransjens oppgave er det grønne skiftet
– Petroleumssektoren er en av våre aller viktigste næringer, som sysselsetter over 200.000 mennesker. De har vist vilje og evne til å lage en samlet plan for å få klimagassutslippene ned. Da er det utrolig viktig at vi ikke bremser sektorens adgang til å gjøre sin del av jobben, sier LO-sjef Peggy Hessen Følsvik.
Oljenæringen er Norges desidert viktigste næring, og har tilført landet enorme summer. Men summene har trolig ikke hatt så mange positive effekter for fremtiden til den norske befolkningen.
Pengene har vært pøst ut på idiotisk bistand, massiv innvandring og enorme subsidier. Nå er det «det grønne skifte» som gjør katastrofen fullkommen. For oss som har barn er det særdeles vanskelig å være optimist med tanke på en god fremtid i Norge.
Vi må kanskje ta opp kampen, slik Tom Slater ba britene om å gjøre? Men er nordmenn fortsatt i stand til å ta opp noen kamp?
Den mektige Konfrakt-alliansen hevder oljebransjen kan kutte utslippene (hvis man bryr seg om slikt) hele 50 prosent innen 2030, og nærme seg null i utslipp innen 2050. Men dette krever at ikke en eneste av planene om kraft fra land blir kansellert. Og de har selvsagt ikke beregnet hvor mye utslipp den gassen som ikke brukes til elektrifisering av norsk sokkel vil påføre andre land, i en periode hvor Europa skriker etter gass.
– Bransjen ser jo på om vi kan bruke andre typer tiltak for å redusere utslipp, men foreløpig er de for dyre eller ikke modne nok til at det vil monne innen 2030. Til syvende og sist så er det jo kraft fra land som er hovedtiltaket, sier Hildegunn T. Blindheim, leder i Offshore Norge til VG.
Simen Sandelien fra Asker Høyre lar seg ikke imponere, og kommenterer på Facebook:
Selvfølgelig kan en plattform med et eksisterende gasskraftverk som har planlagt overgang til strøm fra land endre sine planer og fortsette med bruk av lokale gasstubiner. Det er feil at endrede elektrifiseringsplaner ikke kan gi positive utslag før om flere år.
På kort sikt kan det kanskje være ulønnsomt for operatørselskapene – når de først har investert i elektrifiseringen – fordi salgsprisen på gass er så høy og strøm fra land er billigere og forbundet med lavere avgifter. Men avgifter er politisk bestemt og for Norge som samfunn og helhet er bildet annerledes.
Vi trenger strøm. Og behovet er størst for kunder på fastlandet som ikke har fleksibilitet og andre alternativer slik plattformene har.
Forstår ikke disse menneskene at vi er i en krise, og at denne krisen i stor grad er skapt av den typen forestillinger som de fortsatt ser ut til å leve i?
Hildegunn T. Blindheim er leder i Offshore Norge. Hun mener at andre tiltak for å redusere utslippene i oljebransjen er for dyre. Hun nevner ikke hvilken effekt Norges innsats vil ha på et globalt nivå, noe som er merkelig siden globalismen vanligvis preger den moderne, vestlige eliten, som gledelig besøker Davos hver gang World Economic Forum-sjefen og den ultimate Bond-skurken Klaus Schwab sier «hopp».
Da VG spør henne om ikke de høye strømprisene kan føre til at noen taper på elektrifiseringen av sokkelen, svarer Blindheim følgende:
– Jeg tror at vi må leve med høyere strømpriser i Norge enn det vi har vært vant til. Samtidig har den økt så ekstremt at man ikke kan forvente at husholdninger og industri kan ha tatt høyde for det. Men det mener jeg er en omfordeling regjeringen må håndtere på en annen måte enn å umiddelbart si nei til fornuftige klimatiltak.
Omfordeling, altså. Det betyr å ta penger fra person A og gi til person B. Person A vil trolig være det vi en gang kalte middelklassen. Person B vil være de vi stadig kaller «de sårbare». De som har bidratt må bidra mer, helt til de er så fattige at de ikke kan leve uten støtte fra staten.
Det skal ikke så mye til før det ikke egentlig er vits i å ha en jobb. Det er allerede slik at det lønner seg for mange nordmenn å forlate landet, og dette er gjerne folk som betaler mye i skatt (i tillegg til pensjonister).
Men det bryr neppe LO-leder Følsvik seg om, som beskriver elektrifisering fra land som «det viktigste virkemiddelet for å halvere Norges utslipp innen 2030».
Hvorfor det er så viktig å halvere norsk utslipp blir ikke diskutert. Det er gitt. Ingen argumenterer heller for å avslutte innvandring, som også bidrar til kraftige økninger i globale utslipp. De er jo «sårbare» og dermed uten ansvar.
På spørsmål fra VG om ikke dette vil føre til at forbrukere må leve med skyhøye priser svarer arbeidernes fremste leder slik:
– I dag jobbes det for fullt for å finne frem tiltak som kan avhjelpe den akutte strømpriskrisen vi står i og finne frem til langsiktige løsninger. Vi må gjenvinne en kraftpris i Norge som støtter opp under verdiskapning og sysselsetting. I dag, selv med den støtteordningen vi har, tar strømprisen et stort innhugg i økonomien til folk.
– Må tåle litt mer
NHO-leder Amlid mener folk «må tåle litt mer». Dette mens strømrekorder slås hver eneste dag, og de områdene i landet som produserer mest strøm er de som rammes hardest.
Han promoterer havvind, en ekstremt kostbar energikilde sammenlignet med vannkraften som har tjent landet så godt i 100 år.
Så nevner Amlid krigen i Ukraina og Putins reduksjon av gasseksporten. Men heller ikke han kan forklare hvorfor denne krigen bare påvirker den sørlige delen av Norge, mens Trøndelag og nordover betaler noen få øre i spotpris.
Alle skjønner jo hva som er skylden. Men Putin er jo en skurk, så da må vi holde kjeft og tåle at familiens økonomi forfaller.
I en kronikk i Nordnorsk Debatt peker Tone Angell Jensen på litt historie.
Det er 105 år siden Lov om konsesjon til rettigheter for vannfall trådte i kraft. I paragraf 1 – lovens formål – står det: «Landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten.»
Men dette er glemt. Allmenheten, oss vanlige folk, har mistet vår betydning. Vi er bare irriterende, forurensende og uønskede vesener.
Er det ingen voksne i styre og stell lenger? Hvor er logisk evne og omsorg for vanlige folk i praksis? Hvem bryr seg om bønder, industriarbeidere og andre arbeidere?
Gir absolutt alle i denne eliten blanke f…?
Sandelien skriver innlysende hva som må gjøres.
Svært ambisiøse klimamål – spesielt de som først og fremst gir papirnytte – må faktisk nedprioriteres hvis man tar kampen mot økonomisk ruin, energimangel og kaos i Norge og Europa på alvor. Og det er denne siste kampen som nå er viktigst.
Sandelien, som absolutt ikke er en «klimafornekter», argumenterer innlysende, forståelig og logisk. Kanskje det er derfor nesten ingen politikere og andre representanter for denne såkalte eliten argumenterer slik?
Artikkelforfatter er bekjent med Simen Sandelien siden studietiden i Trondheim på 90-tallet.
Kjøp «Et varslet energisjokk» her!
