Kommentar

To herostratisk berømte antirasister foreviget av Thomas Knarvik.

Dag og Tid for 4. og 11. mai i år inneholder interessante artikler av Kaj Skagen om sekstiåtternes gjennomslag i norsk politikk. Det er to felt han fremhever, oppsummert slik i ingressen til artikkelen 11. mai: 

»Sigeren til sekstiåttarane i kjønnskampen er overveldande, men ytre venstre spela ei enda meir sentral rolle på innvandringsfeltet».

Skagen viser først til at det var mange aktører som fremmet en positiv holdning til flyktninger og asylsøkere fra 1970-tallet av, derunder folk fra pressen, frivillige organisasjoner og kirken, men sier så:

«Det ytste venstre spela likevel ei sentral rolle som pådrivar for å sjå på liberal innvandringspolitikk som både etisk rett og ein samfunnsmessig føremon, og ikkje minst for å sjå på streng innvandringspolitikk som både open og løynd rasisme.»

En viktig kilde for artikkelen er en doktoravhandling av historikeren Knut Nydal med tittelen «Sosialmoralsk engasjement og politisk aktivisme» fra 2007. Her blir det, ifølge Skagen, fremlagt i detalj

«…korleis to små miljø på venstresida var dei viktigaste utklekkingsstadene for mykje av språkbruken, tenkjemåtane og aksjonsformene som seinare vart meir vanlege i striden om innvandring og rasisme, særleg når det gjeld samankoplinga av rasisme og innvandring…»

Disse to miljøene var AKP (m-l) og Immigranten-kollektivet. Det sistnevnte samlet mange studenter fra Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo. I 1983 ble de til organisasjonen Anti-rasistisk senter med den norsk-pakistanske marxisten Khalid Salimi som leder. Han var en viktig mann i utviklingen av en analyse som falt i fruktbar jord på den norske venstresida, der det norske samfunnet settes i et globalt perspektiv hvor den sentrale motsetningen gikk mellom de rike industrialiserte landene (utbyttere) og de fattige utviklingslandene (utbyttede).

Khalid Salimi. Foto: Masood Rizvi  Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported license

Derfra var ikke veien lang til et syn på rasismen som et strukturelt trekk ved det norske samfunnet, et instrument for opprettholdelse av undertrykkingen av de fattige land, og for diskriminering av innvandrere fra den tredje verden til Norge. Dermed ble det i neste omgang igjen lett å bruke rasisme-begrepet om enhver politikk eller politiker som går inn for å begrense eller regulere innvandringen, eller som påpeker problematiske sider ved innvandringen. 

Det kan her legges til at organisasjonen SOS-rasisme, dannet i 1985 med utspring i SV og med inspirasjon fra Frankrike og Storbritannia, gjennom mange år også var en viktig aktør på dette feltet, nært forbundet ideologisk og organisatorisk med ARS inntil de etter hvert ble diskreditert og oppløst blant annet på grunn av massiv økonomisk svindel. Gjennom slagord som Ikke mobb kameraten min og avleggeren Ungdom mot rasisme klarte SOS-rasisme å nå bredt ut i det norske samfunnet. Blant mer spektakulære aksjoner de var involvert i, var flere fysiske konfrontasjoner med heller ytterliggående innvandringsmotstandere som Arne Myrdal og FMI på 1980- og -90-tallet, som bidro sterkt til at de sistnevnte etter hvert ble helt utradert. 

Den langsiktige betydningen av det dyptgående ideologiske gjennomslaget for den nye anti-rasismen, var likevel adskillig større enn at den alkoholiserte Myrdal og hans tilårskomne følgesvenner ble kneblet. 

Bruken av r-ordet mot ethvert forsøk på kritisk holdning i innvandringsspørsmålet er som kjent blitt en vel-etablert hersketeknikk i vår tids politiske ordskifte. Denne hersketeknikkens triumf er – vil jeg hevde – mer enn noen annen enkeltfaktor årsaken til at vi i den mest avgjørende perioden ikke har hatt en rasjonell og opplyst samfunnsdebatt, derunder verken forskning eller offentlige utredninger, som kunne gitt innsikt i hvilke gjennomgripende endringer innvandringen skulle komme til å medføre. Dermed har vi heller ikke hatt noe grunnlag for demokratiske beslutninger om hvilken retning velgerne ønsket landet skulle gå. Enslige akademiske motstemmer som Sigurd Skirbekk (jfr boken Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre) ble mobbet og isolert, mens talspersoner for det andre syn ble overøst med heder og tilført store ressurser.

Et ledd i etableringen av denne begrepsbruken var det å blåse opp elementer av norsk fortid som kunne brukes til å underbygge en påstand om at landet hadde en rasistisk historie. En sammenlikning av rasismens utbredelse i Norge med for eksempel Salimis eget opprinnelsesland – noe som kunne satt den norske «rasismen» i perspektiv – ble naturligvis ikke foretatt. Man var kun på jakt etter argumenter som kunne knytte rasismen til Vesten. 

Et viktig ideologisk bidrag som Skagen viser til, var Martin Barker´s bok «The New Racism» fra 1981. Den satte seg fore å vise at den gamle biologiske rasismen, som ikke lenger var gangbar på høyresiden, nå ble videreført som en kulturell rasisme. Slik kunne en klare å klistre rasisme-begrepet på enhver hentydning til at det kunne være noen som helst vanskeligheter forbundet med å bringe folkegrupper av annen kulturell bakgrunn inn i landet. Diskusjonen om de store økonomiske kostnadene dette kunne påføre det norske samfunnet var i denne kunnskapsmessige tørketid så godt som fraværende. Likeledes forståelse av de demografiske konsekvenser innvandringen kunne føre med seg. 

Selv om denne analysen ifølge Nydal ikke uten videre fikk gjennomslag i fag- og pressemiljø, da den ble oppfattet som for ekstrem, viser Skagen til det ikke gikk lang tid før det nye rasisme-begrepet slo gjennom også på høyt politisk nivå.  I Regjeringens handlingsplan mot rasisme 1998-2001, lagt frem av Bondevik-1-regjeringen, blir rasisme i all hovedsak definert i tråd med Barkers begrepsbruk. Skagen minner også om Erna Solbergs mer nylige utsagn om «religiøs rasisme», som utslag av den samme rasisme-forståelsen.

I dag hersker denne retorikken og denne forståelsen, samtidig som det ikke lenger er mulig å overse aspekter ved innvandringsspørsmålet som i lang tid ble totalt benektet. For eksempel ble innvandring lenge ansett som et tallmessig helt marginalt fenomen. Man kan si at den samfunnsmessige betydning av innvandringen ikke lå i annet enn at den kunne tydeliggjøre forskjellen mellom de ideologisk rene og gode krefter og de ideologisk brunstenkte. Som Bondeviks handlingsplan mot rasisme viser, gikk det ikke lang tid før ytre venstres ordbruk og analyser ble mainstream-politikk. Skagen viser også, med Nydal som kilde, til to lederartikler fra mai 1983 i hhv Klassekampen (ved Sigurd Allern) og Arbeiderbladet (ved Per Brunvand) som er langt på vei sammenfallende i retorikken. Han gir følgende meget interessante referat fra den sistnevnte:

«Brunvand snakka om «et ufordragelig nasjonalt hovmod hos nordmennene som ikkje var «kultiverte mennesker» i høg nok grad til å leve fredelig saman med «nokre få tusen innvandrere på egen jord», og skildra dette som et nasjonalt problem» som kravde at vi nå tar oss selv i nakken og bevisst går inn for å rydde bort alle rasistiske tendenser, både i våre omgivelser og i oss selv.»

Skagen trekker også inn i sin analyse fysiske angrep fra ytre-høyregrupper som Norsk Front og spesielt bombetruselen mot Sagene skole i 1983. På bakgrunn av slike hendelser ble det lettere for ytre venstre å mobilisere bredt for sin sak, og dermed samtidig for en politikk som var et produkt av deres virkelighetsfjerne ideologiske tankespinn. 

For ytre venstre inngår dette blant deres aller stolteste øyeblikk. Og ingen kan i og for seg beklage at figurer som Erik Blücher og Arne Myrdal er borte fra den politiske arenaen. Man kan også si at disse mer enn noe annet gjorde ytre venstre en tjeneste ved at de overhodet prøvde seg. Men: Man må også reise spørsmålet om hvorfor det nesten bare var slike ytterliggående kretser som prøvde å komme til orde med et annet syn. Forklaringen er som antydet, at venstresiden lyktes med å forbinde enhver innvandringskritikk med et slikt stigma at det var vanskelig for andre enn ytre høyre å stå frem med avvikende syn. Det var derfor nettopp takket være venstresidens «suksess» at motstanden mot deres ideer ble begrenset til ytterliggående høyrekrefter, noe som i sin tur bekreftet den fortellingen venstresiden spredte og bidro til at den kunne styrke seg ytterligere.

«Ingen rasister i våre gater» var det triumferende slagordet venstreaktivistene smykket seg med. I ikke liten grad lyktes man med å få «rasister» vekk fra både gater, medier, forskningsinstitusjoner, kulturlivet, skolen og så videre. Når det rasisme-begrepet man hadde lykkes så godt med å få etablert samtidig hadde et helt absurd vidt innhold, vitner dette om en seiersgang for en totalitær og kunnskapsfiendtlig tankegang. Både for åndslivet og samfunnslivet generelt har dette felttoget hatt særdeles skadelige konsekvenser.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!