Kommentar

Donald Trump er «leppa fra Grorud». Som Fox News Raymond Aroyo sier: Trump snakker slik de gjør på barer og restauranter. Folk kjenner seg igjen. Språket gir Trump et overtak. Han er ekte, derfor faller også medienes og Demokratens angrep på ham for rasisme døde til jorden. Folk hører hvem det er som er loco. Foto: Leah Millis/Reuters/Scanpix

«Fake news»-media og venstresiden drar rasistkortet oftere enn Erna skifter truser, men kortet er for lengst avvist. Den ideologiske kontoen er tom, og har vært det i lang tid. En rasist-beskyldning sved ordentlig for noen tiår siden, men like mange tiårs overforbruk og uthuling av begrepet fra en stadig mer intellektuelt utvannet og panisk venstreside, har gjort ordet harmløst.

Rasisme var opprinnelig smalt definert som inndeling av menneskeheten i påståtte «raser» basert på arvelige biologiske egenskaper og fysiske kjennetegn som kroppshøyde og hår-, hud- og øyenfarge. Den som mener at svart hud er underlegen hvit hud, er selvsagt rasist.

Så ble begrepet vannet ut ved at kultur og religion ble blandet inn i rasist-definisjonen, og man fikk den såkalte kulturrasismen. Argumentet er at individer er forutbestemt av sin kulturelle bakgrunn, og at nasjoner og samfunn bare kan være i harmoni med seg selv når de er kulturelt ensartede i stedet for flerkulturelle. Kulturblanding vil ifølge en slik oppfatning uunngåelig føre til destabilisering og konflikt.

Allerede her sauses moral og verdier inn i rasisme-definisjonen, og vanner ut den edle og opplagte tanken om at menneskeheten ikke skal rangeres etter ytre trekk. Fysiske kjennetegn lar seg ikke endre, men ingen mennesker er født med en bestemt (over-)tro eller kulturell adferd ferdig prentet inn i hjernen.

En antirasist vil etter denne definisjonen derfor etterstrebe å være en kulturrelativist. Dette går i korthet ut på å forstå alle kulturer eller kulturmønstre som likeverdige. En reservasjonsløs kulturrelativistisk holdning gjør en ute av stand til å skille mellom moralsk rett og galt. Med en slik holdning vil man kunne komme til å akseptere den intoleransen, etnosentrismen og rasismen som mange kulturrelativister i utgangspunktet tar avstand fra.

På tross av dette bør det være hevet over diskusjon at en kultur som går inn for kjønnslemlestelse eller undertrykking av kvinner, er dårligere enn en kultur som jobber for det motsatte. Men likefullt risikerer man altså å få slengt «rasist» etter seg om man mener dette.

Til sist er «rasist» blitt like utvannet som militær suppe, ved at en mer hverdagslig diskriminering og utestenging er tatt inn i begrepet. Her kan det være snakk om diskriminerende holdninger, ytringer og handlinger. Det kan også være mer eller mindre usynlige og utilsiktede former for utestengning og negativ forskjellsbehandling av spesifikke etniske grupper. Et eksempel er en mann som ikke vil håndhilse på en kvinnelig kollega, selv om de fleste nok vil rubrisere slik oppførsel som kvinnefiendtlighet og mangel på normal folkeskikk og dermed ikke en rasistisk handling.

Resultatet er imidlertid at «rasist» i dag inneholder så mange definisjoner og fasetter, til dels meget små, at begrepet ikke lenger gir noen presis mening. Uthulingen av «rasist» er et godt eksempel på begrepskollaps ad nauseam, og ingen er så opphengt i hudfarge og utseende som venstresiden.

Dagbladets lederavdeling, som går i sørgeklær på tredje året fordi Hillary tapte valget mot Trump i 2016, publiserte 20. juli en lederartikkel som er et prakteksempel på «fake news» og bruk av rasistkortet på en konto uten dekning. Lederens hovedanliggende er Trumps «outing» på Twitter av «The Squad»: De demokratiske representantene Ayanna Pressley, Ilhan Omar, Alexandria Ocasio-Cortez og Rashida Tlaib.

Men det som har fått begeret til å renne over for stadig flere. er presidentens behandling av fire fargede kvinnelige kongressrepresentanter, da Trump ba dem reise hjem til «de ødelagte og kriminalitetsinfiserte» stedene deres forfedre kom fra.

Kombinasjonen farget og kvinne er uimotståelig for Dagbladets lederskribenter, som neppe hadde ofret mange gram trykksverte om det var fire hvite menn (med opprinnelse fra anstendighetens og narsissismen høyborg Norge?) fra det demokratiske partiet som klaget sin nød over hvor forferdelig USA er.

I likhet med mange andre hovedstrømsmedier utelater Dagbladet helt vesentlige deler av Trumps tweets:

«Then come back and show us how it is done.» Dagbladets analyse om at «USAs president er en rasist som spiller rase-kortet i sitt forsøk på å bli gjenvalgt i 2020», gir like lite mening som «The Squad’s» forsøk på å sverte sin partifelle Nancy Pelosi som «rasist», i all hovedsak fordi hun er politisk uenig med dem.

Trumps tvitring har selvsagt intet med rasisme å gjøre, men er et mesterlig splitt-og-hersk-grep i beste machiavelliske ånd – like it or not. Hans rating er nå på 50 %, og det demokratiske partiet har store utfordringer med å finne en felles politisk plattform og en samlende kandidat foran presidentvalget i 2020.

Trump er et ekstremt lett objekt for moralisering. Men hva er relevant? Ikke hvorvidt han er en ufordragelig fyr eller ei, men hva hans politikk innebærer. Trump-motstandere kan heller reflektere over hvordan norsk sikkerhetspolitikk hadde vært om synspunktene og politikken til de fire kvinnene i «The Squad» hadde fått gjennomslag. I samme slengen kan Trump-motstanderne også spørre seg hvor opprørte de var da kravet om å sende Melania Trump tilbake til Slovenia og #DeportMelania for et par år siden trendet vilt på Twitter.

Margareth Thatcher sa en gang:

“I always cheer up immensely if an attack is particularly wounding because I think, well, if they attack one personally, it means they have not a single political argument left.”

Neste gang noen hyler «rasist», er sannsynligheten stor for at vedkommende ikke har et eneste substansielt argument igjen.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!