Mennesker i Vesten som ikke har gjort noe galt, hjernevaskes til botferdighet for det andre gjør galt. Vi skal se på oss selv som Kain etter mordet på Abel, som her i Henri Vidals tolkning. Foto: Marie-Lan Nguyen / Wikimedia Commons.

Det finnes en metode som er like banal som den er effektiv – og den kan brukes igjen og igjen. Man ser på et område for menneskelig aktivitet, eksempelvis ungdom som utøver vold. Deretter ser man på normalfordelingskurven for aktiviteten og identifiserer distribusjon. Når vinnere og tapere er identifisert, kan vinnerne gis skylden for at taperne har det dårlig, og deretter gjenstår det bare å feire moralsk overlegenhet.

Når ungdom slåss, er det nesten utelukkende gutter som bedriver aktiviteten. Det er også overrepresentasjon av innvandrergutter med dårlige karakterer som slåss. Ergo er de tapere på normalfordelingskurven for voldsutøvelse. Hvem er vinnerne? Tja, i andre enden av normalfordelingskurven finner man jenter og gutter med alminnelig norsk oppvekst, gode karakterer og rimelig utdannede foreldre. Skal vi følge den akademiske oppskriften, er det disse som er skyldige i at innvandrerguttene slåss.

Dersom man identifiserer denne sammenhengen, kan man påberope seg å være mer moralsk enn andre, og ikke minst kan man etablere tiltak for å bøte på at de velfungerende er skyldige i at innvandrerguttene slåss. Et slik tiltak er å endre språket, slik at kart og terreng passer bedre overens.

Når språk fratas mening, er det med intensjon. Intensjonen er kollektivt dårlig samvittighet for urett vi ikke har begått. Sånt er tøysete, på grensen til absurd, men likevel bedrives det aktivt, ikke minst i akademia, media og på venstresiden i politikken. Rent metodisk er det effektivt.

I politisk retorikk tillegges ord nye betydninger. Hvorfor kalles det forebygging når det reelt sett er forsøk på å bøte på skade som allerede har skjedd? Selve begrepet forebygging innebærer tiltak i forkant av, ikke i etterkant av, hendelser. Likevel brukes forebyggingsbegrepet aktivt både i skole og av politi når de bøter på foreldrenes manglende oppdrager- og omsorgsevne for «de sårbare». Hvorfor bruker man ordet «sårbar» om barn og unge som skårer lavere på empati enn andre barn og unge, og oftere utsetter medelever for uro, trusler og vold? Sårbar betyr å stå i fare. Hvorfor er det ikke da de øvrige barna som er sårbare?

I late-som-leken, der de snille egentlig er slemme, og de slemme egentlig er snille, må nødvendigvis velfungerende nordmenn som ikke er innblandet i vold, gjøre en botsøvelse fordi det er deres skyld at innvandrergutter driver med gjengvold.

Botsøvelser

Botsøvelsen er «forebygging» og «sårbar»-stempling av voldsutøverne. Jeg benytter anførselstegn, siden ordenes egentlige betydning ikke kommer til anvendelse i det hele tatt. Da det eksempelvis i Drammen sist uke var gjentatte slåsskamper mellom innvandrere, troppet både leder for «Politiets forebyggende enhet», SLT-koordinator i Drammen (SLT står for «Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak») og miljøarbeider på Galterud ungdomsskole på Fjell og leder prosjektet BevisstUng, opp i Drammensavisen DT.

Sistnevnte «skal veilede ungdommer med utfordringer til å ta bedre valg». På hjemmesidene til BevisstUng kan man lese:

20 unge med utgangspunkt i Galterud ungdomsskole blir hentet 2 dager i uken til aktiviteter. Deltagerne er i alderen 13-18 år. Etter aktivitetene snakker og spiser vi sammen, hver deltager setter seg personlige mål som de jobber mot. Aktivitetene er turn (parkout), taekwondo, fotball og e-sport.

Vi kommer til å utvide med flere unge og forskjellige aktiviteter.

Vi samarbeider med skole, politi, nav, uteteamet for ungdom og andre.

Den nevnte SLT-koordinatoren uttaler til DT:

– Vi samarbeider med politiet, knutepunkt Strømsø, Galterud skole og flere for å prøve ulike tiltak. Dessverre kan det se ut som om konflikter bølger opp igjen nå, etter en tid med restriksjoner.

Det er verdt å bite seg merke i uttalelsene, som følger samme logiske spor som «oppskriften» beskrevet innledningsvis. «Ungdom med utfordringer» skal få mat, aktiviteter og samtaler, og grunnen til at de er i konflikt, er samfunnets restriksjoner under koronakrisen. Det er samfunnets skyld, og samfunnet må bøte for det vonde ungdommene har opplevd som følge av koronarestriksjonene. Samarbeidende instanser er alt annet enn ungdommenes eget miljø og foreldre –  de bærer tilsynelatende intet ansvar.

Systemisk rasisme og hierarkisk tenkning

Et nytt motebegrep har spredd seg som ild i tørt gras etter opptøyene i USA i etterkant av at George Floyd døde under en pågripelse utført av en hvit politimann. Begrepet er «systemisk rasisme». Dette begrepet er bygget over samme lest. Man ser på hvem som er vinnere og tapere på normalfordelingskurven. Man kan velge en hvilken som helst aktivitet; kriminalitet, vold, drap eller utdanningsnivå. Taperne er afroamerikanere, og vinnerne er hvite amerikanere. Ergo er hvite amerikanere ansvarlige for at afroamerikanere har det vondt. Man kan peke på enkelthendelser og med moralsk overlegenhet påpeke at hendelsen er et utslag av «systemisk rasisme».

VGs Hans Petter Sjøli demonstrerte onsdag til fulle sin moralske fortreffelighet i kommentarartikkelen La oss lytte og lære:

Rasismen er stygg og urettferdig, og den finnes også i Norge. Det må vi alle erkjenne, især vi som er hvite i huden og tar friheten for gitt.

Ondskapen ligger altså rett under huden på oss alle, ifølge Sjøli. Huden vår er selve kjennetegnet på hvor stygge og urettferdige vi er. Dens hvithet vitner om den systemiske undertrykkelsen vi bedriver.

Det er nærliggende å tenke arvesynd, men logikken er enda mer banal enn som så.

Egentlig er det underlig at akademia og venstresidens medier ellers har et slikt iboende hat mot alt som har stanken av hierarkiske strukturer. De er forståelsesfulle og tolerante overfor det meste, men de aksepterer ikke rangering, og alle perspektiver skal forstås og respekteres som likeverdige. Samtidig aksepteres ikke perspektiver som mener noe bestemt eller sier at noe er bedre enn noe annet, og på den måten er venstresiden like ekskluderende som populistene den avskyr.

Relativismen medfører at alt er like riktig eller like galt, nyansene forsvinner. Ingenting betyr noe mer enn noe annet. Det er derfor vi får de latterlige debattene om «farlige, hvite menn» hver gang en farget mann begår et alvorlig overgrep.

Lite kan sies å være mer hierarkisk enn den grunne analysen av normalfordelingskurven som venstresiden bedriver. Fordi vellykkethet i demokratiske land statistisk sett bæres av hvite, må det utjevnes med tillagt ondskap.

Sjøli har slått seg intellektuelt konkurs i all sin forståelsesfulle impotens. Alt som lukter av faktabasert empiri, er populisme, for sannheter er diskriminerende. Han krever at det ikke finnes noen sannhet, men hevder selv at han har sannheten. Det hele er paradoksalt og selvmotsigende.

Nedlatende og polariserende

Tidligere president Barack Obama talte onsdag til unge amerikanere om den pågående i situasjonen USA etter drapet på George Floyd og tok til orde for endringer, melder NTB torsdag.

– Jeg vil snakke direkte til dere unge svarte menn og kvinner i dette landet. Jeg vil at du skal vite at du betyr noe. Jeg vil at du skal vite at drømmene dine betyr noe, sa Barack Obama i et direktesendt folkemøte på nett, skriver ABC News.

Men hvem har sagt at hudfargen din gjør deg betydningsløs? Hvem sier at drømmene dine ikke betyr noe fordi huden din er svart? Implisitt i slike bombastiske utsagn ligger påstanden om at «de andre», altså de hvite, tenker slik. De færreste hvite tenker slik, vi bærer ikke automatisk ondskap selv om huden er hvit og vi statistisk sett er langt mindre voldelige og kriminelle.

Det er nedlatende og ikke minst polariserende å tillegge folk offerroller med utgangspunkt i statistikk. Det er negativ og skadelig bruk av hierarkiske strukturer, stikk i strid med det venstresiden hevder de er moralsk hevet over.

Skal man unngå polarisering, må man tørre å konfrontere og ansvarliggjøre dem som er overrepresentert på volds-, draps- og øvrig kriminalitetsstatistikk i stedet for å tillegge andre enden av normalfordelingskurven kollektiv skyld. Å tillegge overgripere offerroller kamuflerer i tillegg deres reelle ofre. Det er overgriperne som må konfronteres. Hvordan ellers skal man få bukt med kvinneundertrykkelsen og omsorgssvikten som foregår i innvandrermiljøene? Hvordan ellers skal sorte, amerikanske kvinner komme ut av voldelige forhold? Den kollektive hvite skyldtanken hindrer nødvendige endringsprosesser.

Sjøli hevder at:

Trumps bevisst provokative respons på den legitime oppstandelsen og forbitrelsen over det grusomme drapet har bidratt til å eskalere stridighetene i amerikanske storbyer. Istedenfor å strekke ut en hånd til de afroamerikanske miljøene – 13 prosent av USAs befolkning – gjorde han det motsatte: Han fordypet polariseringen, og umuliggjorde en forsoning. Han uttrykte ingen forståelse for de systemiske utfordringene som historisk sett har vært enda tydeligere i USA enn i Canada: Rasismen, rasialiseringen, diskrimineringen.

Istedenfor å lytte og lære, valgte han å hytte og belære.

Det er Sjøli selv som belærer, i likhet med hvordan mitt eget lokalsamfunn belærer meg i «forebygging». Jeg belæres i at jeg har iboende rasisme og at forebygging er å glatte over foreldrenes svik mot egne barn. Jeg tror ikke på noen av delene.