Overskriften torde være kandidat til en «least-sexy-heading-of-the-year award,» men det får stå sin prøve. Henger du med, så tror jeg du vil fascineres av historiene om de to østtyske prestene Uwe Holmer (født 1929) og Aleksander Radler (født 1944). Deres liv illustrerer handlings- og holdningsmessige ytterpunkter i den kommunistiske etterkrigstiden i Europa: individuell anstendighet satt opp mot pragmatisme for ikke å si medløperi, sannferdighet mot løgn, vilje til å risikere noe for nesten mot bruk av andre for å fremme egen sak. For oss i fredelige Skandinavia kan de to skjebnene tjene som et speil for hvordan vi selv tok stilling i valgene Holmer og Radler, og mangfoldige andre, stod overfor. Hvordan forholdt vi oss til staten som preget deres voksne liv, altså Den tyske demokratiske republikk eller DDR? Hvordan forholder vi oss til deres åndelige arvinger i dag; hva lærte vi, om overhodet noe?

La oss ta Radler først. Han vokste opp i DDR, men fordi han var østerriksk statsborger som valgte å bo i den kommunistiske delen av etterkrigs-Tyskland, kunne han – i motsetning til folk flest etter at grensen ble stengt i 1961 – reise fritt mellom Øst og Vest. Radler leste teologi i Berlin og Jena og var en meget dyktig student. I 1965 ble han rekruttert av Staatssicherheitsdienst (Stasi) og var siden kjent hos dem som IM (inoffizieller Mitarbeiter) Thomas. Til Stasi-offiseren som hvervet ham, skal han ha forklart at han «som kristen ville støtte DDRs arbeid for fred.» I de 25 nærmeste årene – et uvanlig langt tidsrom for en påvirkningsagent og angiver (for det var det de var, la oss ikke bruke unødig tilslørende ord om de 600.000 Stasi-hjelperne som bidrog til å kneble og skrekkbinde det uvillige folket i den såkalte Arbeider- og Bondestaten) – arbeidet Radler for sine oppdragsgivere. Da falt Muren, DDR havnet på historiens søppelhaug og Radlers aktive periode som forræder av friheten var til ende.

På slutten av 60-tallet flyttet Radler til Sverige. Han ble doctor theologiae ved Universitetet i Lund i 1977 og hadde i det hele tatt en utmerket profesjonell karriere både akademisk og som prest, hele tiden ved siden av sine stille bidrag «for fredens sak» til oppdragsgiverne i gamlelandet. Han ble professor i systematisk teologi og arbeidet både som universitetslærer og menighetsprest rundt omkring før han i 1995 trakk seg tilbake til en fredeligere stilling som kyrkoherde i Burträsk utenfor Umeå.

Tilbaketrekkingen hang kanskje sammen med at han i 1994 i Tyskland var blitt avslørt som Stasi-agent. Radler løy og benektet alt. Da han av Svenska Kyrkans folk og andre ble konfrontert med anklagene, blånektet han igjen og igjen helt til bevismengden i 2012 ble for overveldende; da snudde han brått om og innrømte at tidligere forklaringer nok hadde beskrevet en virkelighet som var mer ønsket enn sann. Han sa fra seg sitt presteembete og alle politiske tillitsverv (han satt i kommunestyret for Kristdemokraterna, Sveriges utgave av Krf). I etterkant av avsløringene skyndte også Svenska Kyrkan seg å ta fra ham kappe og krage, man frakjente ham retten til å fungere som prest. Julia Cæsars grundige gjennomgang av saken finner du her. Denne mer allmenne omtalen av Sveriges forhold til DDR, skrevet av samme forfatter, er også ytterst leseverdig.

En lang og vidunderlig fredelig romjulsmorgen så jeg TV-programmet «Der Sturz – Honeckers Ende» («Fallet – Slutten for Honecker;» dessverre har det ikke engelske eller skandinaviske undertitler) som jeg kom over via denne artikkelen på snaphanen.dk. For oss som husker statskommunismens fall i Europa for et kvart århundre siden, gir programmet et både beklemmende og skremmende tilbakeblikk over en tid som nå føles underlig fjern. Det er bygget opp rundt et unikt intervju foretatt i Chile med den nå 87-årige Margot Honecker, den gang partisekretær Erich Honeckers betydelig yngre hustru og dessuten utdanningsminister; en devot, troende kommunist som til denne dag er forblitt overbevist om at de i all hovedsak hadde og gjorde rett da de forsvarte DDR mot kapitalistenes mange forsøk på å hindre konsolideringen av historiens første tyske fredsstat. Det er sterkt å se et menneske som til den milde grad «har forherdet sitt hjerte» som man en gang uttrykte det, en tidligere maktperson som er fullstendig refraktær overfor enhver realitetsprøving av egne politiske drømmer. For Margot Honecker – og man mistenker for mange andre kadre som aldri er blitt intervjuet av ARD – er det for alltid uaktuelt å oppgi ungdommens utopi. Menneskene som led på ulike måter under SEDs (det østtyske kommunistpartiets) styre, hadde seg selv å takke: De kjempet mot den sosialistiske omformingen av samfunnet og følgelig var all deres ulykke selvpåført.

Et stykke ut i intervuet ble historien fortalt om hvordan presten Uwe Holmers og ekteparet Honeckers veier krysset hverandre under etterjulsvinteren og våren 1990, altså etter at SED i et forsøk på å beholde makten hadde styrtet diktatoren i Berlin og slik forsøkte å blidgjøre det frihetshungrige folket. Honecker-familien var blitt noe så prosaisk som husløse i og med fallet fra maktens tinde. Samtidig var stemningen på gaten på sitt sinteste og mest hevngjerrige; den var ond. Frykten var betydelig for at noe lignende skulle skje som i Romania der herr og fru Ceausescu var blitt henrettet under særdeles improviserte former på selveste juledagen 1989. Man var kort sagt redd for at Erich og Margot Honecker skulle bli lynsjet. At den tidligere partisjefen nylig hadde fått diagnostisert en uhelbredelig kreftsykdom, mildnet ikke folkets raseri i særlig grad.

En blanding av letargi, unfallenhet og ansvarsfraskrivelse hos de tidligere så kjære og trofaste partivennene – die Genossen und Genossinnen – samt byråkratisk presedensmangel bidro til rund baut handlingslammelse, og Margot Honecker unnlater ikke i intervjuet å skjule sin forakt for dem som nå unnsa seg ansvaret for noen sølvpenger og forhåpning om bibeholdt makt. Løsningen man fant på den konstitusjonelle knuten var om ikke gordisk, så overraskende nok: Paret fikk hjelp fra selve hovedfienden, fra kirken.

Uwe Holmer hadde i årevis vært landsbyprest i Mecklenburg, men var utover dette dessuten en på alle måter drivende kraft som skrev teologiske artikler og bøker, drev en bibelskole, samt stod bak driften av et sykehus for neurologi og psykiatri. Han var dessuten far til siger og skriver 15 barn; 10 egne med sin avdøde kone, mens 5 kom til som bonus da han giftet seg på nytt med en enke. Det hører med til historiens bakteppe at barna var nektet høyere skolegang siden far hørte til de politisk uspiselige; man tok ikke med silkehansker på kristne som fulgte Kristus mer enn Marx i det gamle Øst-Tyskland.

Nå åpnet Holmer med familie sitt hus og sin kirke for medmenneskene Margot og Erich og tok hånd om også dem i 10 uker fra 30. januar 1990 til 3. april samme år. Barmhjertighetsgjerningen var ikke ufarlig: Hatbrevene mot Honeckers kom tett som hagl og inneholdt også mordbrann- og bombetrusler; hvor reell faren var, kunne man ikke vite mens det hele stod på. Det er meget mulig at den respekterte presten gjennom sin oppreiste holdning og handlinger faktisk reddet livet til diktatorparet under denne tiden. Holmer gjorde som han gjorde av kristenplikt, i følge ham selv: «Ohne Vergebung geht die Welt kaputt» (uten tilgivelse går verden i stykker). Videre: «Ich würde es heute wieder tun» (jeg ville gjort det om igjen i dag). Etter at perioden var over og Margot og Erich Honecker var reist videre først til Moskva, deretter til politisk asyl i Chile, for øvrig økonomisk hjulpet av godvennen Yasser Arafat, fortsatte Holmer sitt virke som prest og ledet et hjem for rusavhengige som ledd i sitt menighetsarbeid.

Jeg føler den største menneskelige respekt og beundring for den sistnevnte presten, Holmer, mens hjerte og sinn fylles av motsatt sentiment for Radler. At de begge skulle være fylt av genuin kristendom, er meg uforståelig, men så tilkommer det heller ikke meg å skifte vær og vind i spørsmålet; Vårherre selv tar ansvar for denslags.

Derimot skjønner jeg å kunne være meningsberettiget hva gjelder holdningen til DDR og lignende stater, både på et overordnet ideologisk plan og hva gjelder enkeltmenneskenes tanker og gjerninger i det daglige. Jeg husker meget vel hvordan mange forsvarte den «demokratiske» republikken, fremholdt at den i bunn og grunn representerte et modig skritt i fredens retning, og at vi andre bare gjorde vondt verre ved å pukke på at den ikke var annet enn et trist kommunistisk diktatur. «Gi dem og historien tid, så vil en gradvis tilnærming skje mellom øst og vest,» var omkvedet.

Man var mer enn villig til å se gjennom fingrene med de ødelagte livene som undertrykkelsen av borgerne i Øst-Europa innebar, med ufriheten som de var tvunget til å leve under. Deres skjebne ble ansett som en akseptabel pris å betale for at folk i Vesten skulle få beholde sine myke drømmer om et sosialistisk Europa. Utopien var viktigere og virkeligere enn de politiske realitetene, og mange maktpersoner i vestlige land handlet deretter. Med ideologisk motiv forklarte og unnskyldte man på område etter område og legitimerte derved vanstyret. Skammelig var det, og enda skammeligere er det at flere av de samme politikerne har kunnet fortsette etterpå uten å være stilt til regnskap for sin lefling med den totalitære kommunismen.

Det finnes bare én måte å råde bot på denne lumre historien: å lufte ut så grundig som mulig. Arkivene er åpne. Statlige organer i land som de skandinaviske må nå omsider vise moralsk anstendighet, vitevilje og handlekraft nok til å gjennomsøke dem etter opplysninger om egne borgeres forræderi. Så lenge man ikke gjør dette, vil mistanken alltid finnes om at de ansvarlige har noe å skjule.