Kommentar

Skjermdump fra serien Weissensee

NRK TV har nå påbegynt en ny sesong av den tyske serien Weissensee – en gripende kjærlighetshistorie som samtidig er en fortelling om to familier, men fremfor alt: En grundig beretning om DDR-diktaturet og livet i den sosialistiske mønsterstaten.

Weissensee er en by grunnlagt i Middelalderen og innlemmet i Stor-Berlin for 100 år siden. Etter 1945 og frem til Murens fall 44 år senere var Weissensee en del av Øst-Berlin og følgelig den sovjetkontrollerte delen av Tyskland. Første del av TV-serien er en fortelling fra 1980, mens sesongen som sendes nå utspiller seg i 1986.

I TV-serien får vi høre Stasi-offiserenes lovprisning av diktaturet. Berlin-Muren omtales som en «antifascistisk vernemur». Muren ble bygd i 1961 for å hindre flukt til Vest-Tyskland. I TV-serien fortelles derimot løgnen om at Muren ble til for å hindre vestlig invasjon av «arbeider- og bondestaten», som herskerne omtalte diktaturet. I den grad Muren var et vern, var det for å verne makthaverne mot folkeflukt vestover.

Vi som drev politisk ungdomsarbeid på 1960-tallet gjenkjenner uttrykksformen fra Weissensee. Sosialistisk Folkeparti, forløperen til dagens SV, var en flittig bruker av uttrykk SF’ere hadde lært i DDR. SF omtalte «De sosialistiske landene» som et forbilde. Unge venstresosialister valfartet til den årlige Østersjøuken i Rostock hvor prominente kommunister propaganderte for sympatiserende ungdom fra mange land. Unge nordmenn gikk på Lenin-seminarer i DDR og enkelte hospiterte også partiskoler i Moskva. Og unge SF’ere hadde nærkontakt med det østtyske kommunistpartis ungdomsorganisasjon Freie Deutsche Jugend. SF-organet Orientering hyllet regimets politikk på mange områder.

Vi som sto med begge beina i sosialdemokratiet var selve hovedfienden for SF. Vi ble omtalt som ærendsløpere for USA og vesttysk revansjisme. Yndlingsuttrykket var sosialfascister. Når vi kritiserte DDR-diktaturet, fikk vi vite at det kommunistiske styresettet bare var en overgang til den ekte sosialismen. Diktaturet ble unnskyldt.

Da Muren falt, raknet også ytre venstresidens politiske verdensanskuelse. Gudebildet sprakk – som en slags vår tids utgave av Snorres fortelling fra 1021 om Dale-Gudbrand, som av kong Olavs menn fikk gudefiguren ødelagt og ut kravlet mus, øgler og ormer. SV kom aldri til hektene etter Murens fall. Partiet svingte seg riktignok opp under Erik Solheims og Kristin Halvorsen, men er nå tilbake i gammelt format.

Og det er også holdningene og retorikken. Forsvars- og sikkerhetspolitikk ses alltid med russiske øyne. Når allierte land har øvelse i Nord-Norge sammen med våre egne styrker, fremstilles det som en provokasjon mot Russland. Det virker som SV mener at Norge skal spørre Russland om lov til å øve egne og allierte styrker på norsk jord.

Men det er ikke Norge eller USA som øker spenningen i nordområdene. Det er det russerne som gjør. Det er det russiske flyvåpenet som simulerer angrep på Vardø. Det er russerne som provoserer med å øve sine luft- og sjøstridskrefter nær norskekysten. Det er russiske stridsfly som F16-jagerne fra Bodø langt oftere enn før må avskjære nær norsk territorium. Det er russerne som jammer GPS-systemet, noe som øker faren for uønskede hendelser for sivil luftfart og ambulansefly i Finnmark. Det er aggressiv russisk militær aktivitet til vanns og i luften som en rekke ganger har ført til nesten-ulykker i Østersjøen. Sverige og andre land ved Østersjøen opplever nokså jevnt at russiske fly og orlogsfartøyer krenker deres grenser og at det simuleres angrep mot landene.

Men dette passer det ikke SV å mene noe om. SV holder liv i det gamle uttrykket «Gammel kjærlighet ruster ikke». Den gamle lengselen og dragningen mot øst er gjenkjennbar også i partiets øvrige tenkning hvor totalitært tankegods ikke lar seg skjule.

Stemmen fra Berlin er fortsatt hørbar i SV-koret.