Ethvert menneske, uansett hvilken rase eller religion det tilhører, kan som individ finne seg til rette i Europa — under forutsetning av at man aksepterer og praktiserer de vesentligste verdiene i den europeiske sivilisasjonen. De ble kjempet frem i århundrelange strider mellom stat og religion, mellom individ og samfunn, mellom filosofi, vitenskap, kunst og tro. Det sentrale i europeisk opplysning er den enkeltes frihet. Denne friheten er det største av alle goder, den omfatter friheten til å sette spørsmålstegn ved det overleverte, og å velge et annet liv enn det som foreskrives av kollektivet. Denne friheten ble ofte betalt med livet. Mennesker er blitt brent på bålet, torturert, forfulgt og myrdet. Vi vet at «åndelige fremskritt» (Freud) ikke er noen enveiskjørt gate, og at tilbakeskrittene i den europeiske utviklingen ofte har vært mer omfattende enn fremskrittene, samt at barbari til alle tider og steder har vært en realitet. Men på tross av dette kommer ikke verden utenom denne idéen om sivilisasjon. Og mot denne frihetsidéen vil også islam komme til kort. Vi er som europeere ikke innstilt på å forkaste vår idé om friheten.

Det dreier seg her ikke om et individ som kommer fra den islamske kulturkrets og vil være muslim, men om islam som verdensanskuelse og «sivilisasjonsidé». Islam hører ikke hjemme i Europa, ettersom religion, kultur, samfunn og politikk ikke betraktes som adskilte områder, men grunnleggende som en enhet. Slike forestillinger er ikke ukjent i europeisk historie. Denne idéen om enhet under troens banner finner vi i såvel jødedom som kristendom. Alle religioner kan være sivilisasjonsdannende — men i Europa er forestillingen om religionens absolutte forrang blitt forkastet etter en slitsom kamp.

Islam tilhører ikke Europa, fordi det i denne sammenheng har vært akterutseilt i århundrer. Fordi det setter troen over vitenskap og opplysning. Den kjenner ingen reformasjon, har ikke gjennomgått den smertefulle kampen mellom filosofi, vitenskap og kirke, som kirken betalte med å oppgi sitt krav om absolutt forkjørsrett. Med all sin toleranse overfor trosforestillinger kan ikke den europeiske sivilisasjonen akseptere troens overlegenhet fremfor filosofien, vitenskapen, kunsten og opplysningen. Fremfor alt tilhører ikke islam Europa ettersom det, til tross for Atatürk, er vesensfremmed for adskillelsen av politikk og religion. Islam er i sitt vesen en politisk teologi, hvis utbredelse fant sted ved hjelp av sverdet, hvilket ikke var noen tilfeldighet. Islam er en maktens ideologi. I tilblivelsesfasen var den ikke båret av en tradisjon om maktesløshet som jødedommen («Vi var slaver i Egyptens land») eller kristendommen, som måtte verge seg mot forfølgelse og undertrykkelse. Islam opptrådte derimot fra begynnelsen som verdens hersker. Selv om dette ikke ble oppnådd, skinner hensikten fortsatt igjennom.

Islam er ikke europeisk fordi kollektivet stilles over individet, fordi individet ikke er forberedt på å forsvare seg mot kollektivet, fordi mindretallets rettigheter ikke ivaretas og fordi menn vurderes høyere enn kvinner, alle vakre ord til tross. Kvinners kulturelt innarbeidede mindreverdighet har i århundrer vært en realitet i islam. Man må strø mye sand i øynene for å rettferdiggjøre eller fornekte dette. Islam kan aldri bli europeisk fordi en ikke-muslim bare er et ufullstendig menneske. Islam kan ikke tilhøre Europa fordi kritikk er forbudt. Fordi frafall straffes med døden, og kjetteri straffes hardere enn alle forbrytelser mot sivilretten. Islam tilhører ikke Europa fordi seksuelle minoriteter forfølges på det grusomste, og det ikke er i stand til å vise toleranse i praksis.

Alle disse grunnene utgjør årsaken til at den islamske verden er tilbakestående, samt til dens avvisning av vitenskap, kunst og opplysning. Enhver muslim kan bli europeer og praktisere sin religion innen rammene for den europeiske sivilisasjon. Islam som sivilisasjonsidé kan på grunn av sitt foreldede tankegods ikke anerkjennes som en del av Europa. Europa ville innskrenke seg selv om man bøyde seg for islams aggressive krav.

Vi må skille klart mellom islam som religion og islam som sivilisasjon. Islam nøyer seg ikke med å være en trosbekjennelse, men truer den sekulære europeiske sivilisasjon med et imaginært motforslag. Denne islamske sivilisasjonsidéen må Europa forkaste. Mange europeere luller seg inn i illusjoner når de ikke tar islams krav om herredømme på alvor. De underslår at det bak denne falske sivilisasjonsidéen står millioner av muslimer, som mer enn gjerne vil befri verden for vår «dekadanse».

Europeere må insistere på at denne diskusjonen ikke dreier seg om religion, som alle kan utøve innenfor rammene av den alminnelige rett. Det gjelder spørsmålet om hva islam ellers kan tilby. Hvilken sivilisasjon foreslås, hvilket rettssystem, hvilken offentlig ordning, hvilket utdanningssystem, hvilken infrastruktur, hvilke operahus, hvilke bibliotek og sykehus, hvilke svar på økologiske spørsmål. For bare organiseringen av dette kan forlange å kalles sivilisasjon. Over alt hvor islam har opptrådt «sivilisatorisk» i de siste 600 år, har det etterlatt seg fattigdom, analfabetisme og tilbakestående samfunn. Islam har som sivilisasjon vært en komplett fiasko, og har i forhold til det moderne forsovet seg siden renessansen. Den som ikke lenger har noen god oppskrift på suksess, foreslår ofte religion som medisin. I dette tilfelle er religionen ikke et åndshistorisk arvegods, men virkelig opium for folket.

—

Forfatteren er født i Afghanistan i 1951, og kom til Tyskland i 1960. Han arbeider som psykiater og psykoanalytiker i Zürich, og underviser dessuten i Paris og Berlin. Denne artikkelen ble først offentliggjort i Die Welt den 2. mai 2011, og er oversatt av Kaspar Hauser.