De gamle grekerne visste noe om politikk som vi har glemt. Tragediedikterne – Sofokles, Aiskhylos, Euripides – skildret ikke en verden der det gode seirer over det onde, bare vi er kloke og velmenende nok.

De skildret en verden som er forfallen og ufullkommen. En verden hvor selv de beste intensjoner kan føre til katastrofe, og hvor valgene vi står overfor, sjelden er valg mellom godt og ondt, men mellom onder.

Det er denne innsikten jeg har forsøkt å gjenopplive i min og Frederik Christensens nye bok «Tragisk realisme». Bokens tese er enkel, men vil sikkert provosere mange: Den liberale forestillingen om at verden kan formes etter våre verdier, hvis vi bare er besluttsomme nok, er ikke bare naiv, den er farlig.

Den glemmer det grekerne visste.

Ødipus og den tragiske ironien

Kong Ødipus er en av verdenslitteraturens mest gåtefulle skikkelser. Han er klok, modig og handlekraftig. Han vil alt det riktige. Og likevel ender han opp med å drepe sin far og gifte seg med sin mor, nettopp det han prøvde å forhindre. Det er hva vi kaller tragisk ironi i sin reneste form: Helten gjør det onde han ikke vil.

Kjenner vi igjen mønsteret?

I 2003 invaderte USA Irak for å spre frihet og demokrati. Resultatet ble et kaos som banet vei for den islamske staten (IS). I Afghanistan kjempet Vesten i tjue år for å skape en form for rettsstat. Da det hele kollapset i 2021, var Taliban sterkere enn noensinne. I Libya fjernet NATO Ghaddafi i frihetens navn og etterlot seg også der en mislykket stat, hvorfra migranter strømmet til Europa.

Det mest iøynefallende eksemplet er kanskje Kina.

I flere tiår fulgte Vesten en strategi som gikk ut på å integrere Kina i den liberale verdensorden. Tanken var at handel ville føre til velstand, og velstand til demokrati. Vi fôret beistet i håp om at det ville bli temmet. I stedet har Kina blitt verdens nest største militærmakt, landet truer med å dominere sin del av verden og danner en akse med Russland og Iran mot Vesten. Hybris avler nemesis – overmot avler hevn. Det visste grekerne.

NATOs utvidelse mot øst er et særlig smertefullt eksempel.

Utvidelsen skjedde med de beste intensjoner: å spre stabilitet og demokrati, og å gi Ukraina og andre land sikkerhet og frihet. Men sett med realistiske øyne fremtvang utvidelsen nettopp den krigen den skulle forhindre. Russland betraktet nemlig NATOs fremrykning som en eksistensiell trussel.

Veien til krig ble brolagt med gode intensjoner.

Antigone, Agamemnon og valget mellom to onder

Sofokles’ tragedie om Antigone handler om sammenstøtet mellom to legitime krav. Antigone ønsker å begrave sin bror. Det krever gudenes lov. Kong Kreon forbyr det, for han ønsker å opprettholde statens orden. Det krever hans plikt som hersker. Begge har rett. Og likevel fører konflikten til undergang. Det finnes ikke noe godt valg. Det finnes bare det minst dårlige.

Aiskhylos’ tragedie om Agamemnon er enda mer nådeløs. For at flåten skal kunne seile mot Troja, må Agamemnon ofre sin egen datter Ifigenia. Han kan ikke gjøre det – og han kan ikke la være. Uansett hva han velger, går det galt. Det er selve essensen i dilemmaet: ikke å velge mellom godt og ondt, men mellom to onder.

Se igjen på Ukraina.

Ukraina kan fortsette å kjempe, men det vil koste mer ødeleggelse og flere drepte, og det er en reell risiko for at Russland til slutt vil erobre mer land. Eller så kan Ukraina inngå fred og avstå territorium, men det ville være dypt urettferdig. Begge veiene fører gjennom mørket. Det er ikke en feil i vår analyse. Det er virkeligheten i en fallen verden.

Og så er det Iran.

Vi kan føre krig mot det iranske regimet, men omkostningene vil bli enorme: ustabilitet i en hel region, oljepriser som skyter i været, og en reell risiko for en større konflikt, kanskje en tredje verdenskrig. Eller vi kan se på mens Iran myrder sin egen befolkning, sponser terrorisme fra Hamas til Hizbollah, inngår tettere allianser med Kina og Russland og utvikler en atombombe.

Det finnes ikke noe godt valg. Det eneste valget er hvilket onde vi er minst rede til å bære.

Realisme, ikke pessimisme

Tragisk realisme er ikke pessimisme. Det er noe langt vanskeligere: Det er kravet om å se verden slik den er, ikke slik vi ønsker at den var. Å erkjenne at internasjonale relasjoner ikke er en moralsk fortelling med helter og skurker, men et strukturelt spill der selv velmenende aktører kan drive hverandre mot katastrofe.

Vi må derfor tenke tragisk, så vi kan unngå det tragiske, slik Robert Kaplan har formulert det i boken «The Tragic Mind».

Det betyr ikke at verdier er uten betydning. Det betyr at verdier uten fornuft er farlige. Og det betyr at det minst dårlige valget – truffet med åpne øyne – er det eneste politikken realistisk sett kan tilby oss.

Grekerne skrev ned alt dette for 2500 år siden. Det er på tide at vi begynner å lære av dem.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her! Kjøp e-boken her.