Sakset/Fra hofta

Anders Behring Breiviks virkelige indre, fremfor alt hans barndom, er ikke godt nok belyst hverken i pressen eller under rettssaken, skriver filmskaperen Tommy Gulliksen i Dagbladet. Viktige biter av sannheten mangler, og bildet som avtegner seg av Utøya-drapsmannen forblir ufullstendig.

De som har lest de hemmeligstemplede avhørene og utredningene av Breivik som fireåring, vet at der ligger nøkkelinformasjon om hans oppvekstsituasjon som vil utfordre folks syn på og forståelse av massemorderen. Det er rett og slett sjokkerende lesning. Detaljer som ikke dekkes av et begrep som «vanskelig barndom». De fleste redaksjoner i landet sitter på disse dokumentene, men ingen lager journalistikk på dem. Årsaken er at hensynet til personvern veier tyngre enn folks rett til å vite. Derfor velges barndommen til Breivik bort i dekningen av terrorsaken og til dels i sal 250.

Barnepsykiateren som i 1983 utredet Breivik og hans mor, fikk ikke vitne i saken. Ikke engang for lukkede dører. Til tross for at han ønsket det. Spørsmålet er hvilken verdi det vi sitter igjen med, har.

Gulliksens kronikk avføder noen spørsmål. Hvordan kan hemmeligstemplingen og personvernhensynet gis en så stor vekt at ikke engang retten — i det minste bak lukkede dører — kan få tilgang til helt sentral informasjon fra et nøkkelvitne i denne viktigste, grusomste og dypt traumatiserende kriminalsaken i norsk historie?

Man kan også gjøre seg refleksjoner over medias rolle i saken. Først offentliggjøres en taushetsbelagt rapport i forakt for reglene, med det etiske fikenblad at offentligheten har krav på å vite. Samtidig pusser man sin egen glorie ved å holde tilbake de mest sensitive opplysningene, men med filtrert, mangelfull informasjon tegner man et bilde av såvel observand som psykiatere og andre for å tjene sin egen agenda. Endelig kommer noen og sier at det ikke bør avsies en dom som ikke er i samsvar med den alminnelige rettsfølelse, etter beste evne manipulert.

Gulliksen skriver at det kanskje blir fiksjonens oppgave å kaste en smule lys over Breivik. Det lyder ikke særlig betryggende. Det ville være bedre å få faktaene på bordet. Når de ikke kommer frem, har det neppe noe med nobelhet å gjøre, men snarere at informasjonen avslører noe urovekkende ved vårt eget samfunn, som man innbiller er nær perfekt. Eller det ville i alle fall ha vært det, bare bestemte personer man helst skulle vært foruten ikke ødela kosen ved å benytte seg av den meningsfriheten man gjerne hyller som abstrakt størrelse.

Konstruert virkelighet — Breiviks spesialitet — og redsel for sannheten vil ikke spare oss for fremtidige problemer, tvertimot.

 

Sannheten om Breivik

Les også

-
-
-
-
-
-