Sakset/Fra hofta

22. juli var en tra­ge­die, men hvor­dan skal vi for­stå den? I norsk offent­lig­het, og ikke minst i retts­sa­ken mot Breivik, har det utspilt seg en kamp om hvil­ket aspekt som skal til­de­les størst for­kla­rings­kraft når det gjel­der de gru­fulle hen­del­sene 22. juli i fjor: De indi­vi­dual­psy­ko­lo­giske fak­to­rene eller ”det brune grums på nettet”.

Flere for­kla­rings­ni­våer

Selv har jeg argu­men­tert for at ter­ror­ak­sjo­nen i hvert fall må søkes for­stått på fire for­skjel­lige nivåer, der jeg mener det indi­vi­dual­psy­ko­lo­giske nivå er klart det vik­tigste. Så kom­mer det ideo­lo­giske motiv, næret av til dels ytter­lig­gå­ende nett­mil­jøer. Men disse mil­jø­ene er ikke – dris­ter jeg meg til å anføre — opp­stått løs­re­vet fra en sam­funns­mes­sig sam­men­heng. Derfor må man — for det tredje — også reise spørs­må­let om eksis­ten­sen av disse mil­jøer har bak­grunn i hvor­dan mediene og andre domi­ne­rende menings­bæ­rere i lang tid har under­kom­mu­ni­sert, for ikke å si under­trykt, den uro sta­dig flere men­nes­ker føler over den mas­sive inn­vand­rin­gen fra frem­mede kul­tu­rer. Og for det fjerde – uav­hen­gig av hvilke hold­nin­ger avis­re­dak­tø­rer og Blindern-professorer arbei­der for å til­føre befolk­nin­gen – frem­står det som et nær­lig­gende spørs­mål om ikke inn­vand­rin­gen og det multi­kul­tu­relle sam­funn i seg selv med­fø­rer pro­ble­mer, kon­flik­ter og belast­nin­ger som kan ha et eks­plo­sivt poten­siale. Som vi vet har de to siste per­spek­ti­vene lig­get uten­for hori­son­ten til de store ten­kerne som har fylt de domi­ne­rende norske mediene med sine betrakt­nin­ger etter 22. juli.

Den sei­rende forståelsen…

Politisk har det fore­gått en enorm offen­siv fra de kref­ter som har sett seg tjent med å gjøre Breivik til en rasjo­nell poli­tisk aktør, en direkte for­len­gelse av orga­ni­sert skep­sis til inn­vand­ring og islam. Uttrykket «han var en ensom ulv, men han kom fra en flokk» (fra Øyvind Strømmens bok, Det mørke net­tet) har gått sin sei­ers­gang. Dette til tross for at man ikke har kun­net påvise en eneste orga­ni­sa­sjon, et eneste miljø – ja ikke en gang én per­son – som har bidratt til hans hor­rible aksjon.

I retts­lig sam­men­heng har kam­pen mel­lom de to domi­ne­rende per­spek­ti­vene hatt form av en kamp om hvor­vidt Breivik skulle kjen­nes util­reg­ne­lig. Den første sak­kyn­dige rap­por­ten vur­derte ham som som para­noid schi­zo­fren med gran­diose vrang­fore­stil­lin­ger. Alternativet er å se ham som men­talt og juri­disk ansvar­lig for sine hand­lin­ger og der­med som en poli­tisk aktør som trakk en høyre­eks­trem ideo­logi til sin kon­se­kvens. Den siste for­stå­el­sen vant som kjent fram i ret­ten, og denne pre­ger ting­ret­tens dom. For øvrig en dom som media uni­sont roser som «modig», en karak­te­ris­tikk som tyde­lig­vis for­tje­nes ved å opp­tre i over­ens­stem­melse med et mas­sivt medie­press. I etter­tid tror jeg denne dom­men sna­rere vil bedøm­mes som et eksem­pel på hvor­dan dom­sto­lene lot seg påvirke av ytre press.

Nå har selv­sagt mange – og jeg er blant dem — ment at Breivik burde hol­des straffe­retts­lig ansvar­lig for sine hand­lin­ger, uten der­for å slutte seg til det ideo­lo­giske fab­ri­kat av en teori om ”ulven som kom fra en flokk.” Men et slik stand­punkt for­ut­set­ter nok at man ikke stil­ler seg på den platt­form som var reg­net som gjel­dende norsk rett, nem­lig at der­som det er rime­lig tvil om det forelå sinns­syk­dom på gjer­nings­tids­punk­tet, så skal kon­klu­sjo­nen bli utilregnelighet.

…utford­res

Aage Storm Borchgrevink har nå kom­met med en bok som gir et kva­li­fi­sert bidrag til å utfordre den sei­rende for­stå­el­sen. Dette har han gjort – og det tje­ner til hans ære som sann­hets­sø­kende skri­bent — til tross for at han har gått til skrive­ar­bei­det med et alment poli­tisk stå­sted som ikke står main­stream fjernt. Boka gjen­nom­sy­res av en nese­grus beund­ring, gren­sende til det lat­ter­lig naive, for sosial­de­mo­kra­tiet og dets frontfigurer.

På side 351 skri­ver han:

«Gjennom arbei­det med denne boken har jeg beve­get meg fra å se 22. juli som et utslag av en større «reak­sjon på glo­ba­li­se­ring og moder­ni­tet», og langt i ret­ning mot å se ter­ror­hand­lin­gene som utslag av omsorgs­svikt i fami­lien, over­fø­ring av dår­lige til­knyt­nings­mønstre over gene­ra­sjo­ner og påføl­gende psy­kisk lidelse på indi­vid­plan. Jeg tror ikke len­ger at radi­ka­li­se­rin­gen av Breivik, hatet hans, i første rekke skyl­des masse­sug­ge­sjon og ideo­lo­gisk driv­hus­ef­fekt i det kon­traji­ha­dis­tiske nettmiljøet. »

Hans nye erkjen­nelse under­byg­ges først og fremst gjen­nom beskri­velse og ana­lyse av Anders tid­ligste leveår. Denne, i all sin psy­ko­lo­giske gru­full­het vel­skrevne ana­ly­sen, for­tje­ner å gjen­gis i en viss bredde. I det føl­gende hol­der jeg meg mye til for­fat­te­rens egne for­mu­le­rin­ger, som jeg ikke ser grunn til å fjerne meg fra.

Jeg under­stre­ker sam­ti­dig at for­fat­te­rens ana­lyse av Breiviks opp­vekst ikke er begren­set til den tid­lige barn­dom. Boka inn­e­hol­der mye inter­es­sant om hans ung­doms­tid og om det norske sam­fun­net han vokser opp i. Sitatet over viser like­vel at for for­fat­te­ren er svært mye av nøk­ke­len til at Anders Behring Breivik ble en per­son i stand til å utføre så monst­røse hand­lin­ger å finne i barne­årene, og dette er denne artik­kels fokus.

Oppveksten hos moren

Anders ble født i Oslo i februar 1979. Faren, Jens Breivik, var sivil­øko­nom­ut­dan­net UD-diplomat av nord­norsk bak­grunn, og moren, Wenche, var hjelpe­pleier fra Kragerø. Ekteskapet mel­lom dem var «storm­fullt og kort­va­rig». De skilte seg da Anders var halv­an­net år gam­mel. Moren så faren som et mons­ter., en «dje­vel» og han så på henne som «gal», ifølge det for­fat­te­ren refe­re­rer til som kil­der med nær kjenn­skap til fami­lien. Faren ble boende i London, mor flyt­tet til Frogner i Oslo med gutte­bar­net, og faren hadde den påføl­gende tid liten kon­takt med ham. Da Anders var 2 år gam­mel, tok moren kon­takt med sosial­kon­to­ret og ba om hjelp. Anders var slikt et kre­vende barn, og hun trengte avlast­nings­hjem. Avlastningsfamilien rea­gerte på mors være­måte, mye i tråd med fars opp­fat­nin­ger. Men det var Wenche som valgte å takke nei til videre kom­mu­nal hjelp, og beslut­ter seg for å ta hånd om gut­ten alene, hvil­ket hun gjør på en måte som hører hjemme i en skrekk­film om destruk­tiv barneoppdragelse.

Anders 4 år

«Wenche var til­syne­la­tende ganske usta­bil. Hun kunne være rasende på gut­ten i det ene øyeblik­ket, for straks etter å over­øse ham med kjær­tegn. Dobbeltkommunikasjon, mente Statens sen­ter for barne– og ung­doms­psy­kia­tri (SSBU) senere: Hun skjøv gut­ten vekk, og trakk ham til seg på en måte gjorde ham eks­tremt forvirret….Hun behand­let ham på en måte som om han var en for­len­gelse av den for­hatte Jens Breivik….Hun ble pro­vo­sert av smi­let hans, som hun opp­fat­tet som upas­sende, ned­la­tende og hånlig.»

”Upassende, ned­la­tende og hån­lig.” Dette var slik moren beskrev sin tre år gamle sønn.

Hun tok etter hvert igjen kon­takt med hjelpe­ap­pa­ra­tet (selv­sagt ikke med bar­nets far), og ble i begyn­nel­sen av 1983 hen­vist til SSBU. Her opp­holdt mor og barn seg i fire uker, mens de ble obser­vert av et fag­team på åtte per­soner, og Anders ble tes­tet i en rekke sam­men­hen­ger. Han viste en adferd som ble karak­te­ri­sert som «avvi­kende». Han vir­ket ute av stand til å leke. I rap­por­ten SSBU utar­bei­det heter det at han «mang­ler nes­ten full­sten­dig spon­ta­ni­tet og ele­men­ter av lyst og glede.»

Ifølge psy­ko­lo­gisk til­knyt­nings­te­ori er for­hol­det til omsorgs­per­soner avgjø­rende i perio­den fra bar­net er omtrent et halvt til tre år gam­melt. Når et barn som er engste­lig blir trøs­tet av en hoved­om­sorgs­per­son, ska­per det trygg­het. Men hvis det som er bar­nets omsorgs­per­son i ste­det rea­ge­rer med avvis­ning, igno­re­ring eller straff, ska­pes det utrygg­het. Når bar­net i den kri­tiske fasen gjen­nom­gå­ende ikke opp­le­ver ade­kvate reak­sjo­ner på sine behov, øker sann­syn­lig­he­ten dra­ma­tisk for at det vil få en alvor­lig psy­kia­trisk dia­gnose senere i livet.

Moren frem­står gjen­nom SSBU-rapporten som en som ikke evner å se seg selv i situa­sjo­nen, men leg­ger all skyld på andre. Hun klarte ikke å sette for­ut­sig­bare ram­mer og gren­ser for den lille gut­ten. Det var enten-eller, svart eller hvitt.

Borchgrevink opp­sum­me­rer med at Anders ble utsatt for emo­sjo­nell mis­hand­ling i de mest avgjø­rende barne­årene og der­ved påført en reak­tiv til­knyt­nings­for­styr­relse. «For et barn kan usta­bil og ufor­ut­sig­bar opp­før­sel hos den nær­meste omsorgs­per­sonen være like følel­ses­mes­sig ødeleg­gende som å leve med en aggres­siv og vol­de­lig forelder.»

Ikke over­ras­kende at SSBU anbe­falte omsorgs­over­ta­kelse direkte. De så ikke noen rime­lig mulig­het for at den omsorgs­svik­ten de hadde avdek­ket var av forbi­gå­ende karak­ter eller kunne bøtes på ved hjelpetiltak.

Det er inter­es­sant at det fram­kom­mer alle­rede av SSBU-rapporten at mor også hadde en psy­ko­lo­gisk vans­ke­lig opp­vekst og at det forelå psy­kisk lidelse hos hen­nes egen mor. Kombinasjonen av uhel­dige gen­etiske dis­po­si­sjo­ner og et dys­funk­sjo­nelt opp­vekst­miljø er uhyre farlig.

Far kom­mer på banen

I denne situa­sjo­nen kom­mer far, støt­tet av sin nye sam­boer, på banen. Rustet med SSBU-rapporten som et – skulle man tro – avgjø­rende argu­ment går han til sak ved Oslo byrett og kre­ver dag­lig omsorg for gut­ten. Men på tross av SSBUs enty­dige anbe­fa­ling om at Anders‘omsorgssituasjon måtte end­res, dømte ret­ten i mors favør i en fore­lø­pig avgjø­relse. Forfatteren ser ikke ut til å ha hatt inn­syn i kjen­nel­sen. Dette er en klar svak­het ved det doku­men­ta­riske grunn­la­get for boka, og det bør være en vik­tig opp­gave å få kjen­nel­sen, og mest mulig annen doku­men­ta­sjon fra retts­sa­ken, kjent for offent­lig­he­ten. Like vik­tig som det var å få lek­ket den første psy­kia­tri­rap­por­ten fra straffe­sa­ken. VG har nylig kun­net for­telle at Jens Breivik selv har levert inn et manus til en bok som Gyldendal har refu­sert. Det er å håpe at boka gis ut av noen andre.

Rettssal 2 (Bilde fra NRK Super)

Dommeren for­blir typisk nok navn­løs, han beskri­ves bare som en eldre mann. Som om ikke dom­mere – av alle – må stå per­son­lig ansvar­lig for sine dom­mer og kri­ti­se­res i full offent­lig­het for sine feil. Det fram­kom­mer at dom­me­ren opp­nevnte to sak­kyn­dige for å utrede saken der­som den skulle gå videre til hoved­for­hand­ling. Saksøker ble pålagt å for­skut­tere utgif­tene til denne utred­nin­gen, mens Anders skulle fort­sette å bo hos moren. Etter en slik rea­li­tets­ori­en­te­ring om fed­res stil­ling ved norske dom­sto­ler ga Jens opp og trakk søksmålet.

Dette var for­ståe­lig, men like fullt noe man i etter­tid må kri­ti­sere ham for. Borchgrevink sier ikke dette; dette er min mening. Faren burde kjem­pet har­dere og lengre. I en situa­sjon hvor det offent­lige barne­by­rå­kra­tiet sta­dig frem­mer bebrei­del­ser mot fedre fordi de kre­ver omsorg og sam­vær gjen­nom dom­sto­lene, er det desto vik­ti­gere å fast­holde at noen saker er slik at det er spe­si­elt vik­tig å kjempe.

Vi vet ikke mye om hvilke omsorgs­be­tin­gel­ser Jens og sam­bo­eren Tove kunne gitt Anders. Borchgrevink lar det skinne gjen­nom at han er noe skep­tisk til faren, illust­rert gjen­nom en epi­sode der han insis­te­rer på å klippe gres­set under gut­tens kort­va­rige besøk, til tross for at gut­ten rea­ge­rer aller­gisk på dette. Men Tove frem­står enty­dig som en posi­tiv res­surs. Uansett kan man vans­ke­lig tenke seg at de ikke ville vært et bedre alter­na­tiv enn moren.

Kunne det skjedd i dag?

Viktig er også spørs­må­let om det Breivik opp­levde i ret­ten kunne skjedd i dag. Selv om kli­maet rundt barne­for­de­ling er noe bedre for fedre i dag, tror jeg sva­ret er ja. For uan­sett hvor håp­løs en mor er, vil hun som regel kjempe det hun kan (og gjerne bistått av en advo­kat som ikke skyr så mange mid­ler) for at ikke far skal få omsor­gen for bar­net. Og i den kam­pen vil hun nes­ten all­tid klare å få noen med seg – ofte andre kvin­ner; det være seg venn­in­ner, fami­lie eller repre­sen­tan­ter for det offent­lige byrå­krati. Det leg­ges ofte stor inten­si­tet for dagen i slike vitne­prov – det er ikke gren­ser for hvor mye mor els­ker bar­net sitt og hvor for­fer­de­lig galt det vil gå om hun mis­ter omsor­gen. Wenche Breivik klarte å få en barne­hage­an­satt med på sin side. Og det skal ikke mye til for at slike vit­ner får gehør hos dom­me­ren. Et typisk mor­sar­gu­ment, som jeg føler meg trygg på ble brukt også av Wenche Breivik og lagt vekt på av dom­me­ren, er at det var hun som hadde hatt mest kon­takt med bar­net, at det var hun som repre­sen­terte det trygge (sta­tus quo som det heter), og at over­fø­ring av omsor­gen til far vil være et brudd for bar­net og med­føre risiko. Ja, dette er fak­tisk gang­bare argu­men­ter selv der sta­tus quo er påvist å inn­e­bære en uhold­bar omsorgs­si­tua­sjon (som i til­fel­let Breivik fak­tisk inn­hol­der en rekke brudd i seg selv, det var jo nett­opp det som var kjer­nen i omsorgs­svik­ten). Og disse argu­men­tene vir­ker, også der mors aktive sam­værs­sa­bo­ta­sje er årsa­ken til at far har hatt lite kon­takt med barnet.

Samfunnet kan altså kri­ti­se­res for å ha tatt en, for­sik­tig uttrykt, uhel­dig avgjø­relse i barne­for­de­lings­sa­ken omkring Anders Breivik. Men da det var avklart at far ikke kom til å tre inn som omsorgs­al­ter­na­tiv, kunne man kan­skje ven­tet at barne­ver­net ville ryk­ket inn med det samme. Barnevernet iverk­satte imid­ler­tid bare en over­fla­disk under­sø­kelse, og fant ikke noe alvor­lig. Forfatteren anty­der at de lot seg dupere av fasa­den. En roms­lig lei­lig­het på beste vest­kant, med et ide­elt ute­miljø for barn. Og der SSBU hadde sett lille Anders smil som  ”påtatt avver­gende”, var det for barne­ver­net ”lunt” og gjorde at man ”umid­del­bart liker han.” Det ble inn­ført et til­syn, men også dette til­ta­ket ble avblåst etter ganske kort tid, til­syne­la­tende først og fremst fordi mor ikke ønsket det.

Fortielse

I medie­nes omtale av boka har man gre­pet fatt i det offent­li­ges svikt — i form av at barne­ver­net trakk seg unna. Kritikken er beret­ti­get. Men hvor­for påpe­ker man ikke at det først og fremst er retts­ap­pa­ra­tet som svik­tet, først også i tid, ved å fra­dømme Anders en opp­vekst hos sin far og ste­mor, og der­med dømme ham til fort­satt ”omsorg” av den syke moren? Et eksem­pel er A-Magasinets store opp­slag om Borchgrevinks bok (nr 40, 5.oktober 2012), for­fat­tet av Henrik Vogt og Charlotte Lunde. Skribentene har ifølge bladet både lege– og jour­na­list­bak­grunn. De skri­ver mye inter­es­sant om Anders som et ”orki­dé­barn”, som ut fra sine gen­etiske for­ut­set­nin­ger hadde mulig­he­ten til å pres­tere used­van­lig godt gitt et nærende opp­vekst­miljø, men som var svært sår­bar for en dys­funk­sjo­nell omsorgs­si­tua­sjon. Men de under­slår helt at det i første rekke forelå en barne­for­de­lingstvist, og pre­sen­te­rer barne­ver­net og fos­ter­hjem som eneste alter­na­tiv til mors omsorg. Som om faren aldri var noe alter­na­tiv. En slik gjen­gi­velse av bokens frem­stil­ling av fakta er så man­gel­full at den gren­ser til løgn.

Ikke i noen av de anmel­del­ser jeg har kun­net finne av boka er barne­for­de­lings­sa­ken omtalt, til tross for at det er flere som påpe­ker farens fra­vær som en del av det psy­ko­lo­giske opp­vekst­mil­jøet som kunne danne for­ut­set­nin­gene for Breiviks skjev­ut­vik­ling. Ønsker ikke mediene at vi skal trekke noen lær­dom av denne saken som kan inn­e­bære kri­tisk søke­lys på norsk barne­for­de­lings­prak­sis og på mors alt­for sterke stil­ling i tvist med far? Det synes ikke slik. Man må spørre seg hvor­for. Det er nær­lig­gende å tenke at en slik vink­ling ville passe dår­lig med det hege­mo­niske femi­nis­tiske ver­dens­bil­det. Det ville videre inn­e­bære en kri­tikk av et sys­tem som beskyt­ter kvin­ners inter­es­ser og kvin­ners makt på bekost­ning av både far og barn. A-Magasinet skri­ver at for­fat­te­ren ”ikke ønsker å henge ut moren, men spør hvor­for hun ikke fikk hjelp.” Det er en for­mu­le­ring som står for A-magasinets reg­ning, men er ikke helt uten dek­ning i boka. Men ville man brukt en slik for­mu­le­ring hvis en vol­de­lig far med retts­ap­pa­ra­tets hjelp hadde hind­ret en mor i å ta omsorg for bar­net? Når skal man åpne øynene for, og ta kon­se­kven­sene av, det som Borchgrevink påpe­ker, og som Breiviks til­felle tra­gisk eksemp­li­fi­se­rer, at emo­sjo­nell mis­hand­ling av et barn kan være like ska­de­lig i sine kon­se­kven­ser som fysisk mishandling.

Styre befolk­nin­gens liv?

Det er, i det rådende klima, poli­tisk langt mer belei­lig å kri­ti­sere vårt barne­vern enn vår barne­for­de­ling. For i for­len­gel­sen av den type kri­tikk føl­ger at det bør bli let­tere for det offent­lige å ta over omsor­gen fra for­eldre. Det er en vink­ling som byg­ger opp under den sosialdemokratiske/sosialistiske opp­fat­nin­gen om at mer offent­lig sty­ring av befolk­nin­gens liv er garan­tien for sta­dig økende lykke og vel­ferd. Mens det pro­ble­met som Breiviks til­felle på en så eks­trem måte illust­re­rer, tvert i mot er at stat­lige myn­dig­he­ter hind­rer kom­pe­tente bio­lo­giske for­eldre i å ta seg av egne barn.

Artikkelen byg­ger på boka:

En norsk tra­ge­die — Anders Behring Breivik og vei­ene til Utøya av Aage Storm Borchgrevink, Gyldendal, 2012, 368 s.

Forfatter og redak­sjon står ansvar­lig for artik­ke­lens inn­hold og publisering.

 Les også: Kunne vi vært spart for 22, juli?

 Opprinnelig publisert på maskulinist.no
Document takker for forfatterens velvillig tillatelse til republisering