Dagen i dagen var historisk, men «alle» spilte sin roller for at nyheten om fusjonen skulle gli glatt ned. Det var om å gjøre å hindre at det ble stilt kritiske spørsmål. Rollene er innstudert: Harald Norvik er fagmannen som later som om han kan vurdere dette objektivt. Reiten og Lund spiller på de nasjonale strenger. Det samme gjør Stoltenberg. Kun Hans Henrik Ramm redder æren ved å si akkurat det jeg selv tenkte: dette blir så stort at selskapet har lett for å få viljen sin hvis det vil noe. Det er Big Oil. Det er noe visst frastøtende ved den litt smiskende måten Reiten, Lund og Stoltenberg selger fusjonen på. Ramm greide å få frem det opplagte: det som er godt for Statoil og Hydro er ikke nødvendigvis godt for Norge. Den politiske ledelsen har lukket døren til andre alternativer for internasjonalisering. Dermed ble fusjon igjen. Det smaker av Arbeiderparti-staten, fremfor alt av korporativisme. Mangel på motstand og kritikk vil si mye om hvor langt vi er kommet i å eliminere en effektiv opposisjon her til lands. Det er noe av det mest usympatiske ved Arbeiderpartiet at det har visst å sukre pillen og glatte over at den ikke-valgte makten vokser seg ulik mye større, fordi «noen har snakket sammen». Det sier sitt om opposisjonen at den bare jattet med. Når det kommer til stykket greier de ikke mobilisere tankekraft selv på det ene området hvor Norge virkelig spiller en internasjonal rolle.

Kun Ramm hadde noe av integriteten i behold, og våget å stå opp for common sense. Dette er ikke bra for demokratiet.

Den samme Ramm sa en gang for mange år siden: Norge er et lite land. Det er det fortsatt. Men det er blitt styrtrikt. Da endrer meget seg.

Det var ikke særlig beroligende at tapet av Shtokman-feltet gjentatte ganger ble brukt som argument for fusjonen. Hva er det vi har i vente?