Irans atomhistorie er en saga om løgn, svik og bedrag. Det islamske diktaturet, som flyter over av olje, har aldri vært interessert i å skaffe seg en ny og billig energikilde, som Norges FN-ambassadør Mona Juul synes å tro. Mullahene har vært besatt av et helt annet mål: for enhver pris å skaffe seg atombomber og ballistiske missiler i et tilstrekkelig antall til å utslette Israel. Deretter kan den siste nedtellingen begynne – med Europa som neste mål.

16 MISSILER: Militærøvelsen Store Profet ble avsluttet julaften med oppskyting av 16 ballistiske missiler med en rekkevidde fra 300 km til mer enn 2000 km. Det er fortsatt for kort til å nå mål i det sentrale Europa. Men hvis Israel utslettes, og Iran som regional atommakt får lov til å dominere Middelhavets sørlige kyst, vil trusselen bli akutt. Ingen vil være trygge for kalifatets ekspansjonslyst. Foto: Irans revolusjonsgarde / Sepahnews via AP / NTB.

Sanddynene i Bahsher i det sørlige Iran lyste i oker og terrakotta. Det var julaften 2021, og solen sank mot Gulfens mørke vann.

Men skyggene, som kunne anes i det fjerne, ble ikke kastet av karavaner som fulgte sporene til Kaspar, Melchior og Balthasar mot Betlehems mirakel i det fjerne. De ble kastet av den iranske Revolusjonsgardens missiler som ikke luktet røkelse og myrra, men parafin og krutt.

Da drivladningene ble antent, skalv betongrampene som flak av rågummi. Lokale sandstormer slo opp før de 16 missilene steg som dødsstråler mot nattehimmelen. Budskapet fra Teheran var ikke til å misforstå: Den Store Satan – USA – var fortsatt for langt borte for regimets raketter. Men Den Lille Satan – Israel – skulle snart få unngjelde.

«Dette var en militær drill med et viktig budskap til sionistlederne,» erklærte generalmajor Hossein Salami i Revolusjonsgarden overfor Al Jazeera og andre TV-stasjoner. «Hvis de gjør den minste feil, vil de få hendene kuttet av.»

Noen uker tidligere brukte brigadegeneral Abolfazi Shekarchi mer direkte tale overfor Iranian Student News Agency: «Vi vil ikke rygge tilbake for å utslette Israel. Ikke en eneste millimeter. Vårt mål er å destruere sionismen i verden.»

Fra oljesjeiker til tinpot-diktatorer
Hvis FN-ambassadør Mona Juul og hennes stab av rødgrønne verdensfrelsere i diplomatiets krevende stormløp fra cocktailselskap til cocktailselskap på Manhattan hadde hatt tid til å reflektere over Norges opptreden i Sikkerhetsrådet, er det selvfølgelig mulig at Revolusjonsgardens missilblitz i ørkenen hadde etterlatt et stikk av uro.

«Vi forblir av den oppfatning at en full og effektiv iverksettelse av JCPOA (the Joint Comprehensive Plan of Action,) er den beste tilgjengelige muligheten til å bygge internasjonal tillit til den eksklusivt fredelige naturen til Irans atomprogram,» hadde ambassadør Juul sagt i rådet 30. juni 2021 da «Sleepy» Joe Bidens ønske om å gjenopplive Obamas gamle og kompromitterte avtale med de intrikate og svikefulle sjia-muslimske mullahene i Teheran ble drøftet. Et program av en eksklusivt fredelig natur? Var det kloke og vel underbygde ord med røtter i selvstendig norsk nasjonal tenkning, interesser og vurderinger av historiske kjensgjerninger, eller var det intetsigende svada, kokt sammen av en woke UD-vegan i sløyfe og sjakett for å unngå å støte FNs muslimske blokk?

BOMBEMÅL: Den offisielle avisen Tehran Times viste bombemål i Israel med røde knappenåler på et kart som ble publisert like før jul. Tittelen var lett å forstå: Ikke ett feilsteg (vil bli tålt)!

Men limousinene kom og gikk. Kanapeene ble servert på sølvbrett, og Dom Perignon smakte likedan enten den ble servert av en arabisk sjeik med harem, privat jet og et CO2-avtrykk større enn Bill Clinton og Meghan Markle til sammen, en tinpot-diktator fra en bananrepublikk eller en av departementets afrikanske yndlingstyranner med hånd- og halsrett over befolkningen, mer glitrende medaljer enn en sovjetisk feltmarskalk og stående suiter i flere skatteparadis enn Jeffrey Epstein. Tiden var for skjelmske smil og falsk smiger, ikke evangeliets enkle, men krevende bud.

Et program av eksklusivt krigersk natur
Den i UDs lokale stab av miljø- og fredsfanatikere som tok seg tid til å sjekke bakover, ville raskt finne ut at begrepet eksklusivt fredelig natur var like falskt som Potemkins kulisser og regjeringens løfte om stabile strømpriser.

Irans atomprogram var i virkeligheten av eksklusivt krigersk natur – som det alltid hadde vært. Riktignok hadde den salig avdøde Sjahen av Persia i 1970 signert FNs sentrale Ikkespredningsavtale, som forpliktet landet til å forhindre en spredning av kjernefysiske våpen og arbeide for en fredelig utnyttelse av atomkraften med en total nedrustning som endelig mål.

Alt ble glemt da den blodtørstige Ayatollah Khomeini kom til makten i 1979 og omgjorde Iran til en totalitær islamistisk republikk – med en eksport av mullahenes absolutte, menneskefiendtlige og middelalderske tro som program. Straks krigen med den like blodtørstige Saddam Hussein var over i 1988, begynte jakten på en islamsk bombe. Ifølge den eminente studien Iran’s Nuclear Program av kjernefysikeren, oberstløytnant Raphael Ofek, ble to veier valgt. Landets legale Atomic Energy Organization of Iran (AEOI) søkte et samarbeid med Russland, Kina og Argentina for å skaffe hjelpe til å bygge atomreaktorer som hadde våpenmaterialet plutonium som biprodukt.

Mål: fem atombomber
Samtidig begynte ulike forskningssentra i Teheran å arbeide med teknologi for anrikning av uran, særlig den meget kompliserte sentrifugemetoden.

Da Revolusjonsgardens brigadegeneral, kjernefysikeren Mohsen Fakhrizadeh, ble sjef for programmet i 1998, var retningen klar. Irans atomprogram skulle deles i en åpen «eksklusivt fredelig» del, og en underjordisk «eksklusivt krigersk» del – skjult for Vestens våpeninspektører og fullstendig i strid med Ikkespredningsavtalens ordlyd. Målet ble besluttet av imamenes krigsråd: Iran skulle så raskt som mulig etter årtusenskiftet skaffe seg en tilstrekkelig mengde plutonium og uran til å bygge fem kjernefysiske våpen. Mens sentrifugeteknologien var innkjøpt fra Pakistan, skulle krigshodene transporteres på missiler med teknologi fra Nord-Korea. Mullahenes Iran var i likhet med Nord-Korea blitt en bevisst forbryterstat, som brøt internasjonale avtaler og løy og forfalsket alt som ble sagt til Atomenergikommisjonens inspektører.

Krigen mot terror avbrøt utviklingen
Krigen mot terror etter 9/11 2001 ble et tilbakeslag. Da de islamske fanatikerne i Teheran så og forsto Vestens vilje til et oppgjør med ekstremismen i Afghanistan og Irak, var de lynraske med å kansellere atomprogrammet, slette sporene og vente på bedre tider.

Men forskningen fortsatte under jorden. Fjellanlegg ble anlagt, og nye sentrifuger installert. Forsøk ble gjort på å støpe uranmetall i halvkuler, noe som var nødvendig for å konstruere et krigshode – og samtidig utforske eksplosiver som kunne skape en kritisk masse av to halvkuler i en bombe.

Vestens kunnskaper om dette er begrenset – til tross for en fantastisk innsats av Israels etterretningstjeneste Mossad. I 2004 skaffet de en bærbar pc med hemmelig materiale, og i 2018 flere arkivskap fra et lager i Teheran. Til sammen viser dokumentene at Iran aldri ga opp det endelige målet: et arsenal av atomvåpen for å utslette Israel, og deretter knuse Vesten. Men så lenge USA med sine vestlige allierte sto i Irak og kjempet i Afghanistan måtte de være ekstremt forsiktige for å unngå en invasjon.

Da Barack Obama etter en håpløs tid som en de største og mest ineffektive sveklingene i Det hvite hus etter Annen verdenskrig, desperat begynte jakten i 2012 på en diplomatisk seier for å redde ettermælet, kom sjansen. Iranerne var mer enn villig til å inngå en avtale om å bremse en utvikling som allerede var bremset hvis de økonomiske sanksjonene ble løftet, og de fikk penger til å bygge opp krigskassen igjen.

Det førte til avtalen i 2015 som den norske FN-ambassadør Mona Juul hyllet sommeren 2021, den såkalte Joint Comprehensive Plan of Action, som innebar at mullahene lovte å være snille gutter og ikke bygge atombomber hvis Vesten på nytt ville pøse penger inn i landet.

FN-ambassadør Mona Juul deltar på en flaggheising i FNs sikkerhetsråd i New York den 4. januar 2021 i forbindelse med at Norge tar plass der. Juul skal representere Norge i Sikkerhetsrådet. Foto: Eskinder Debebe / United Nations Photo / NTB.

Iran fikk et pusterom
Resten er vel kjent. Iran løy og bedro, mens USA og EU med Norge på lasset satset milliarder på nye forretninger med Irans oljeindustri.

En rekke nye forskningssentra så dagens lys, og sentrifuger for uran med flerdobbelt kapasitet så dagens lys på såkalte forskningsinstitusjoner, som delvis ble bygd dypt inn i fjellene, ett av dem rett nord for Revolusjonsgardens base i den religiøse hovedstaden Qom.

Da president Donald Trump i 2018 gjennomskuet humbugen og sa opp avtalen, var det nesten for seint. Iran hadde brukt de enorme støttebeløpene fra Vesten godt. Terrororganisasjonene Hezbollah i Libanon og Hamas på Gazastripen samt de fanatiske Houthi’iene i Jemen var forsynt med avanserte droner og missiler. I Syria og Irak var Irans stråmenn i ferd med å overta, og i fjellene i Iran suste tusenvis av moderne sentrifuger dag og natt.

JPCOA-avtalen, som Norges FN-ambassadør på vegne av regjeringen hyllet, hadde i virkeligheten gjort Iran til Midtøstens farligste støttespiller for terrorisme og storeksportør av våpen, ikke minst titusener av missiler i Libanon, Syria og på Gazastripen, barrikadert i sivile hjem og rettet mot Israel. Et eksklusivt fredelig program? Selv i Utenriksdepartementets verden av bisarr og forkjært tenkning kan det ikke være noen virkelig jordnær og intelligent diplomat som tror at utsagnet er sant.

Nå fremstår faktum hver dag med stadig større tydelighet. Iran drar ut de nye forhandlingene om en tilbakestilling av JPCOA så lenge som mulig. I mellomtiden testes stadig nye missiler, og sentrifugene for anriket uran går dag og natt i de underjordiske fabrikkene.

«Det er åpenbart at ingen har behov for 60 prosent anriket uran til fredelige formål,» sa Mossad-sjef David Barnea i desember. «Det finnes intet behov for å operere tre steder med sentrifuger hvis ikke målet er å utvikle atomvåpen.»

Kun et spørsmål om tid før mullahene har bomben
De fleste av Vestens analytikere tror nå at Iran allerede har minst 20 kg uran som er anriket til 90 prosent, og derfor kan brukes til minst en atombombe. Så lenge sentrifugene går, øker kvantumet hele tiden. Vi vet ikke om mullahene samtidig har anskaffet teknologien som gjør det mulig å støpe uranmetall som kan brukes til å oppnå en kritisk masse i en bombe og utløse en eksplosjon, men det er kun et spørsmål om testing og tid. I mellomtiden får mullahenes missiler en stadig lengre rekkevidde – fra Tel Aviv til Aten, Roma og Paris.

Alt tyder derfor på at det pågående forhandlingene i Wien om en ny JCPOA-avtale er et München 1938 i stor og muligens skjebnesvanger skala. Vesten smigrer og appeaser en kynisk og kalkulerende motstander til det nesten er for seint.

Israel er klar til å slå tilbake med våpenmakt. Men med en nesten dement Sleepy Biden i Det hvite hus, omgitt av woke-fanatikere, og islam-vennene overalt i FN og i pressen, må de kanskje kjempe alene. Det er i så fall synd. Hvis Israel faller, ligger den sørlige bredden av Middelhavet åpen for kalifatet, nå med missiler og kjernefysiske og kanskje kjemiske våpen. Den endelige nedtellingen kan begynne. Norge er igjen på feil side. Europa er neste, og det vil høyst sannsynlig være for seint å mobilisere – akkurat som i 1940. Avstanden fra Tunis til Roma er bare 1400 km, til Paris 1800 km og til København 2100 km. Oslo er neste, 400 km i nord. Øvelsen «Store Profet» er beviset. Putin og Xi kan rolige lene seg tilbake.

I FN vil den siste gratis cocktailen være drukket, og for alle oss andre venter tyranniet.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!