På Nettflix kan man se filmen «House of Dynamite», som etter 30 år med frykt for klimaet, bringer oss tilbake til frykten for atomvåpen. For frykt må vi ha, ellers kan folk begynne å bruke hodet. Det er en drivende, underholdende film, med fabelaktige skuespillere, og en slutt som folk vil elske eller hate. Som alltid skaper slike filmer mange spørsmål og skremsler, men la oss heller se litt nøkternt og objektivt på strategier, taktikk og fakta rundt atomvåpen.

Nå er ikke jeg fagmilitær, men jeg har tjenestegjort og vokste opp med en far som var en av det norske luftforsvarets nøkkelfigurer på ABC-krigføring, og som tilbrakte betydelig med tid i USA, Brussel og Husebyleiren – når vi ikke hadde offiserer fra NATO-land på middagsbesøk. Under den kalde krigen satt fatter‘n med fingeren på avfyringsknappen for Nikebatteriet på Våler. I stedet for å spille ludo sammen, satt vi med oppbankingstabeller og beregningsmodeller for atomeksplosjoner. Fascinerende.

Slik fikk jeg en langt mer pragmatisk holdning til atomvåpen enn panikken og frykten som preget andre på min alder. Ikke at jeg liker atomvåpen eller vil underdrive de grusomme og destruktive kreftene, men samtidig bør man forstå at alle våpen er grusomme og destruktive. Atomvåpen (som andre våpen) inneholder imidlertid også en faktor som kan skape fred og stabilitet. Og før noen hyler opp om et slikt utsagn, så la meg forklare, og ikke minst påpeke at det går ikke an å «av-oppfinne» atomvåpen. De er her, så lev med det! Derfor har målet gjennom 80 år vært å kontrollere dem, og det har faktisk lykkes.

Angrepet som atomiserte Tokyo et halvt år før Hiroshima

Om natten 9.–10. mars 1945 angrep B-29 superfortress bombefly Shitamachi-området i Tokyo, i det som er kjent som Operasjon Meetinghouse. 279 bombefly slapp 1665 tonn napalm- og fosforbomber over byen fra under en kilometers høyde i det som hovedsakelig var et tett befolket arbeiderklassestrøk. Omtrent 4090 hektar av byen ble ødelagt, og det anslås at rundt 100.000 menn, kvinner og barn ble drept i ildstormen som fulgte. Nesten ingen fikk en hurtig død av eksplosiver. USA mistet 27 fly på grunn av japansk luftforsvar, mekanisk svikt eller på grunn av massiv turbulens forårsaket av brannene nedenfor.

Operasjon Meetinghouse var det dødeligste luftangrepet under andre verdenskrig, og forårsaket mer ødeleggelse enn bombingene av Dresden og Hamburg. Likevel nektet Japans myndigheter å kapitulere, og Stillehavs-krigen raste videre, med store tap for USA. Det var særlig slaget om Okinawa som gjorde at USAs president valgte å detonerte en atombombe over Hiroshima den 6. august. Da Japan fortsatt nektet å kapitulere, ble også Nagasaki angrepet, tre dager senere. Japan kapitulerte 15. august, USA overtok styringen av landet og skrev Japans nye grunnlov, som landet fortsatt styres etter. Så jo: Bomber kan skape fred. Men så skjedde det noe helt uventet:

Atomvåpen spredde seg til dikaturer

Gjennom spionasje klarte sovjetiske agenter å stjele hemmeligheter fra Manhattan-prosjektet, og det gjorde det mulig for Sovjetunionen å utvikle sin første atombombe i 1949. Deretter fikk Kina hjelp til sitt atomprogram av Sovjetunionen gjennom assistanse, tegninger og en prototype av en atombombe i 1957, i bytte mot uran. Dette utløste historiens farligste våpenkappløp, og en kald krig som truet med å bli helvetes varm helt frem til 1990, da Sovjetunionen klappet sammen og globalistene trodde det endelig skulle bli «fred i vår tid».

I mellomtiden hadde atomvåpen spredd seg til enda flere land, og nå besitter ni land atomvåpen: USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, Pakistan, India, Israel og – av alle verdens øvrige land: Nord-Korea. Antallet atomstridshoder sank kraftig etter toppen i 1986, fordi også atomvåpen har «best før»-dato, men nå vokser antallet operative stridshoder, fordi flere land utvider og moderniserer sitt arsenal. I tillegg øker Kina og India og Pakistan antallet raskt (altså de fattige landene vi gir bistand til), og det samme gjør Nord-Korea. Dette bekymrer, og dét bør det. Likevel er det viktig å ha noen fakta i et kjølig bakhode.

Det rasles med atomvåpen, og trues med atomdød

Det geopolitiske klimaet har forverret seg, og ikke minst Nord-Korea og Russland har økt sin atomvåpen-retorikk kraftig de siste årene. Det går nesten ikke en uke uten at russiske politikere og propagandister trekker «røde streker» og truer med bruk av atomvåpen. Gitt den fastlåste situasjonen i Ukraina, og de enorme tapene av personell og materiell som Russland har lidd gjennom snart fire år, ville bruk av taktiske atomvåpen på slagmarken gjort en rask og avgjørende forskjell. En kort stund.

Men Russland har ikke gjort alvor av truslene, og kommer neppe til å gjøre det, og i filmen «House of Dynamite» oppsummerer man hvorfor: Fordi det er et valg mellom kapitulasjon og selvmord. Vestlige land og NATO er helt villige til å la Russland bruke alt av sine konvensjonelle våpensystemer i nabolandet, angripe ukrainske byer med iranske shahed-droner hver natt og sette inn nordkoreanske soldater og våpen på slagmarken. Kjør på! Men atomvåpen? Nope. Der går grensen.

Det fattige gigantlandet Russland er sjanseløst selv mot NATOs konvensjonelle slagkraft, og derfor er det ingenting som tvinger NATO til å svare med atomvåpen hvis Kreml skulle være dumme nok til å bruke det. Dette vet Putin, for det handler bare om tall og kjøttvekt. KGB-obersten er en despot, men han er ikke dum.

Et nytt våpensystem som ikke er brukt på alvor gjennom 80 år

Dette er en følge av en nesten utrolig trend i verdens våpenhistorie: Man oppfant et våpen som er så farlig at det er umulig å bruke det, fordi det utløser gjensidig utslettelse. Skyter du meg, så skyter jeg deg. Denne terrorbalansen er «Colt Peacemaker» på syre, men det virker, og dette kan ingen nekte for: Det er atomvåpen som har sørget for at totalitære stormakter ikke har gått til storkrig de siste 80 årene. Det er atomvåpen som sikrer regimets stabilitet i Nord-Korea.

Hvis atomvåpen ikke fantes, ville sannsynligheten for videre sovjetisk angrep på Vest-Tyskland m.m. etter annen verdenskrig vært nær 100 prosent. Det samme gjelder for en storkrig mellom Sovjet og Kina, eller mellom India og Pakistan, for den saks skyld. Det er ikke diplomati som hindrer disse hissigproppene i å fly i synet på hverandre – det er atomvåpen. For bøller går ikke til angrep på noen hvis de tror de taper – det er enkel og primitiv psykologi. Hele 80 år uten bruk av ett eneste atomstridshode i krig beviser poenget. Bare to strategiske våpen ble brukt i 1945. Taktiske atomvåpen er aldri brukt.

Et effektivt, men kostbart og farlig våpen for alle parter

Atomvåpen ble ikke oppfunnet for å brenne opp mennesker og gjøre dem strålesyke. De ble oppfunnet for å lage «a much bigger bang». De ble ikke klekket ut for å utslette verden, men for å øke og effektivisere den militære slagkraften. Manhattan-prosjektet ble ikke igangsatt for å starte et våpenkappløp som kunne utslette verden. Det ble igangsatt for å stoppe en krig som allerede hadde omfattet hele verden.

I stedet for å risikere hundrevis av bombefly og titusenvis av soldater, bestemte president Truman seg for å risikere bare ett fly. Denne tanken er adoptert for konvensjonelle bomber også: Et mål som i andre verdenskrig krevde 50 allierte bombefly med upresise bomber med ti mann i hvert fly, kan nå tas ut med ett enkelt bombefly med smartbomber og to piloter. Eller missiler og droner fullstendig uten piloter. Dét er fremtiden.

Drømmen fra 1970-tallet om en verden uten atomvåpen, er fortsatt førende for motstanden. Dette er kanskje nobelt og moralsk høyverdig, men det er fullstendig frakoblet virkeligheten. Atomvåpen kan som sagt ikke «av-oppfinnes», selv om alle tegninger destrueres. Og hvis det hadde skjedd, så hadde verden blitt farligere, ettersom terrorbalansen ville forsvinne. Så hva om terrorister og røverstater får atomvåpen?

Mye Hollywood, lite virkelighet

Vel, det siste har skjedd allerede – i Nord-Korea. Det første er relativt usannsynlig, men har skapt mange gode Hollywood-filmer og atomterror. Atomvåpen er imidlertid svært vanskelige å produsere, ekstremt kostbare, krevende, farlige å vedlikeholde og enda vanskeligere å få til å virke. Og hvis man lykkes med å avfyre dem, oppnår man bare selvmord.

Det er ikke engang mulig å kontrollere ettervirkningene av atomvåpen. Radioaktivt støv blåser dit vinden vil, og konterminerer gjerne vennlige naboland. Det som ikke sper seg, er selve bombene: Ingen terrorister har fått tak i atomvåpen på 80 år, og det sier også noe om sikkerhetsregimet bak: Ingen stater ønsker å få atomvåpen på avveie, for atomterrorister kan ramme staten selv. Hvem skal man da utslette i en gjensidig garantert destruksjon?

Derfor er jeg rimelig optimistisk. Terrorbalansen som har vedvart i 80 år, vil fortsette i overskuelig fremtid. Fordi terrorbalanse viker både på mikro- og makronivå. De fleste statsledere ønsker ikke å utslette seg selv – så lenge man altså sørger for å holde senile eller mentalt forstyrrede statsledere unna atomknappen.

a href=»https://www.documentforlag.no/produkt/den-usynlige-energikrigen/»>Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!

nbsp;

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp e-boken her.