Stalin tok ikonoklasme til et nytt nivå ved ganske enkelt å blåse Moskvas viktigste katedral til himmels. Det var en maktdemonstrasjon som skulle få alle russere til å forstå hvem som var herre. Ikke Kristus, men Stalin, herre over liv og død. Demolisjonen skjedde i 1931, ved innledningen til Moskvaprosessene. Putin gjorde noe symbolsk viktig da han gjenreiste katedralen. 

Går man langt nok tilbake tid, finner man bare halvabstrakte statuetter og hjelpeløse hulemalerier. Det heter seg at det forhistoriske mennesket befant seg på et tidlig utviklingsstadium og rett og slett ikke var i stand til å lave skulpturer på høyde med de antikke grekerne. På en annen side er Middelalderen i Europa et uttrykkelig bevis for at den moderne fremskrittsidèen ikke holder vann. Man kan ikke utelukke at det i forhistorisk tid har eksistert en fremragende sivilisasjon, et Atlantis som ble utslettet av en naturkatastrofe — godt hjulpet av menneskets evige ikonoklaster.

De siste månedene har Vesten vært igjennom en ødeleggelsesfest av sin kulturarv som den siviliserte verden ikke har vært vitne til siden utryddelsen av kirker og ikonmalerier i Sovjet på 30-tallet.

Datidens og nutidens kommunister hadde ulike mål for øyet, helliget av det samme middelet. Men ikonoklasme er en lang og tro tradisjon blant menneskene, og består av langt mer enn venstreradikale pøbler.

I likhet med antikkens kristne, som ødela alt de kunne komme over av greske skulpturer, følger muslimene en doktrine om at det er blasfemi å skape noe i guds bilde. Eksmuslimen Cemal Knudsen Yucel forteller i et nytt intervju med Jan-Ove Tuv på The Cave of Apelles at han som barn opplevde at moren dekket til familiebildene når hun skulle be. Til Tuv, som er klassisk figurativ maler, gir Yucel klar beskjed om at han i islam vil brenne i helvete til evig tid fordi han maler figurer av levende vesener. “Når du dør kommer Allah til å be deg om å blåse sjel inn i de levende vesenene du har malt. Hvis du ikke kan blåse en sjel inn i dem vil du brenne i helvete,” konstaterer han. 

Ifølge deres lovbøker går billedforbudet i islam og kristendommen (andre bud), først og fremst ut på at det ikke er tillatt med avguderi gjennom f.eks. avbildninger av profeter eller helgener. Fortiden viser derimot at tilhengere av disse religionene gikk mye lengre enn som så. Man finner tross alt ikke én eneste gresk skulptur (guddom eller dødelig) som ikke er blitt brennemerket med korset i pannen, fått sine lem avkappet eller blitt skadet på annet vis.
Athena-Alhat, som Tuv retter særlig søkelys på i samtalen med Yucel, er en skulptur som har opplevet to ulike billedstormer. Først ble den sterkt rasert av antikkens kristne, derefter smadret i stykker av IS i nyere tid.

At statuene representerer en form for avguderi og derfor må utraderes, er og blir en merkelig slutning hos mange “progressive”. Er det ikke heller omvendt — at det er modernistene som opponerer mot Gud med sine vidfarne kunstkonsepter, mens de klassiske skulptørene skjenker sin hyllest til skapelsen?

Ikonoklasmens sanne ansikt

De store billedstormene i historien har vært drevet av alle slags ideologier — fra fanatisk religion til fanatisk ateisme.

Noe som faktisk er litt spesielt med den ferske billedstormen i USA og Europa, er at venstresiden har fått sin merkelige forbundsfelle i islam — i kampen mot den vestlig kultur. Aggresjon mot avguderi ligger i alle fall ikke til grunn for at de fantastiske monumentene nu er blitt knust eller satt i karantene på diverse museer. 

Allikevel var Londons muslimske ordfører Sadiq Khan raskt ute med heisekran og fikk fjernet Richard Westmacotts statue av Robert Milligan. Her til lands var det en norsk-marokkaner (umiddelbart fulgt opp av en muslimsk representant for en viss tenketank) som startet en underskriftskampanje for å bli kvitt Ivor Roberts-Jones’ Churchill statue på Solli plass og Dyre Vaas monument over Ludvig Holberg ved Nationaltheateret.

Billedhuggerne som har fått sine arbeider ødelagt må ikke glemmes! Som Carl Korsnes skriver i sin svært viktige artikkel om mesterne bak skaperverkene, styrkes ikonoklasmen av at vi stadig fokuserer på nedbryterne i stedet for kraften bak det pøbelen ønsker å rive ned.

Billedstormerne har alltid hatt sine beveggrunner for å rettferdiggjøre vandaliseringen, enten de har pekt på slaveri eller indre demoner (forøvrig en viss likhet). Men som Cemal Knudsen Yucel påpeker, var slavehandelen langt verre i islamske land, hvor den pågikk over lengre tid og med kastrering av afrikanske slaver. 

Så hva handler ikonoklasme egentlig om?

Fellesnevneren for ikonoklastene er at de har revet statuer som et trinn i en politisk maktovertagelse (jevnfør de kristne i Romerriket og lutheranerne i Renessansen). Og hva er det man river i en maktovertagelse? Selve symbolet på humanistisk kultur: fremstillingen og opphøyelsen av individet. Verk som beviser seg selv fordi de er resultater av objektive, ikke-politiske kriterier. Sjelden har vel noen ødelagt et abstrakt eller intetsigende monument for å kneble et folks identitet. Modernismen er ikke verdt å ødelegge fordi dens produkter ikke har identitet — i motsetning til den klassiske kulturarven.

Det er også viktig å huske på noe som Jan-Ove Tuv påpeker i samtalen med Yucel, nemlig at vi i Vesten har fått et gradvis billedforbud med nettopp modernismen, som skyr avbildning av menneskeansiktet som pesten. 

Selvutslettelse og maktovertagelse er en trist gjentagelse i historien og disse tendensene kommer gjerne parallelt. Derfor kan det dessverre virke som at det beste blir ødelagt, mens man sitter igjen med det middelmådige.