Gjesteskribent

Utsikt til Akropolis i Athen. Foto: Bork S. Nerdrum.

For et par år siden valgte Dagbladet å omdøpe sine kultursider til «Signaler». Denne avgjørelsen er nok ikke en tilfeldig markeds­førings­strategi, men snarere et symptom. For kultur er blitt noe flytende, uidentifiser­bart, slik tilfellet også var ved Romerrikets fall.

Som den gang foregår det nå en utvisking av den greske kulturarven.

All honnør til Document, som er et av de få norske medier som publiserer kultursaker fra et klassisk ståsted.

Den klassiske eller greske holdning til kultur handler ikke om hva som er nytt eller gammelt. I en verden som hyller nyskapning, står det klassiske for at utvikling skjer ved gjenskapning. Denne holdningen, som definerte Renessansen med sin skamløse imitasjon av Antikken, forsvant med Opplysningstidens modernisme og progressive tankebaner.

Hvorfor er den klassiske kulturen viktig? Fordi den forskjønner mennesket. Moralen opphøyes fordi mennesket får et ideal å strebe efter.

Aristoteles påpekte nettopp dette i sine notater til Stats­forvaltningen for over 2000 år siden. Den gang var skulptører og malere så viktige samfunns­aktører at de ofte satt igjen med en årslønn fra salg av ett eneste verk. Ikke sjelden besatt de også politiske embeder. Håndverkere hadde politisk makt.

Hva er realiteten i dag? Da Edvard Munch 150 år ble markert på Nasjonal­museet i Oslo for seks år siden, stod det ikke maler­kolleger i første rekke for å åpne jubileums­utstillingen. Nei, der stod politikere og byråkrater, den samme mennesketypen som forfulgte Munch med skatteproblemer da han var i live, og som forrådte hans museumsplaner til fordel for byutvikling da han var død.

Den klassiske tradisjonen lever, dog ikke i medienes søkelys. Får en klassisk maler oppmerksomhet i pressen, som min far Odd Nerdrum, er det på grunnlag av alt annet enn hans håndverk og historie­fortellende evner. Denne sløvheten fra pressens side har vært ødeleggende for mange malere og billed­huggere som har utvist dyktighet, men som likevel har havnet i skyggen av kunstens barne­soldater (dirigert av Immanuel Kant, modernismens far).

Mer søkelys på nettopp historie­fortelling og håndverk er en av hoved­grunnene til at jeg har startet det filosofiske YouTube-programmet Cave of Apelles sammen med kitsch-maleren Jan-Ove Tuv. Her inviterer vi malere, komponister og tenkere til lange samtaler om myter, historie­fortelling og estetiske verdier. Et annet positivt tilskudd i mediebildet, som har klassisk kultur i fokus, er den nyetablerte nettavisen Sivilisasjonen.

Så hvorfor er det ellers så vanskelig å rette søkelys på de klassiske aktørene i samtiden, selv for konservative skjønnhets­dyrkere som Roger Scruton? Det virker som om mange har vanskelig for å anerkjenne at Rembrandts bilder ikke bare skal konserveres men også gjenskapes. En annen uvane blant konservative kritikere er at de bruker all energi på å gi modernismen oppmerksomhet gjennom negativ reklame. «All PR er god PR», som det heter.

Hvis man vil fremme klassisk kultur, må man agere på det klassiske – ikke reagere på modernismen. Da spiller man på sin motstanders banehalvdel og er dømt til å tape.

Men er dette virkelig et så alvorlig problem som jeg får det til å høres ut som? Ja! ville Perikles ha sagt. Denne oldtidens statsmann fikk på på 400-tallet f.Kr. bygget en høyborg over Athen med imponerende templer, skulpturer og malerier — en hyllest til de greske gudene. Athenerne befestet sitt Akropolis med stolthet og mot. Perikles mente at før athenerne kunne forsvare seg mot perserne, måtte Athen være en bystat det var verdt å forsvare.

For at Europa skal være verdt å forsvare, er man nødt til å ivareta den klassiske kulturarven. Men det er enda viktigere at man slutter å tilbe aske, som så mange gjorde da Notre-Dame-katedralen brant i påsken. Bygg nye katedraler, gjenskap de storslåtte templene! I Dostojevskijs romaner diskuterer karakterene stadig hva som er «den russiske ånd». De drøfter sin kulturarv og sammenligner den med andres.

Hva er «den europeiske ånd»?

Dette er det nesten ingen som har et klart svar på lenger. Når kultur blir noe udefinerbart, så mister menneskene interessen av å ta vare på den. Det klassiske uttrykk eksisterer kun i folks bevissthet så lenge det har en posisjon i det offentlige rom.

Hva skjer om modernistene holder fast ved sitt jerngrep over kulturen — når Vestens hovedsteder er blitt totalt redusert til intetsigende signalbygg og dilettantisk signalkunst?

Det er kun det vakre som er verdt å forsvare, og det som er vakkert er klassisk.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!