Sakset/Fra hofta

Var det Dante Alighieri som forfattet Den guddommelige komedie, og der foreskrev de ulike straffene i det hinsidige, eller var det Gud?

Under mitt besøk i Det sixtinske kapell var det særlig ett kunstverk som jeg ble stående en stund å dvele over.

Det var freskomaleriet Kristus overleverer himmelrikets nøkler til Peter (1481-1482), penslet av den italienske renessansekunstneren Pietro Perugino. Maleriet illustrerer akkurat hva tittelen antyder: Jesus Kristus – på bildet med et distinkt europeisk utseende – som overrekker himmelrikets nøkler, symbolet på den guddommelige autoritet, til en knelende St. Peter. Maleriet er basert på Matteus kapittel 16, vers 18-19:

«Og, det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»

Ifølge katolsk dokrine er paven med andre ord intet mindre enn Kristi stedfortreder på jord, i besittelse av guddommelig autoritet. Slik som religiøse så ofte er, selvfølgelig (i heldige tilfeller hevder de å representere denne autoriteten, gjennom sin spesielle innsikt i den, fremfor å besitte den).

Den greske filosofen Xenofanes hadde observert hvordan etiopiere forestilte seg at deres guder var mørkhudede og stumpnesede, mens trakerne trodde at gudene deres både var rødhårede og lyse i huden, slik som dem selv. Dersom okser kunne tegne og hester lage statuer, avledet han derfor, ville oksene ha tegnet okser som guder, og hester ha reist statuer av hesteguder.

(Absurd nok ruller stadig en opphetet debatt mellom svarte og hvite i det meget rasebevisste og sedvanlig velinformerte USA om hvorvidt semitten Jesus Kristus var svart eller hvit).

Lignende utlegninger er å finne hos den tyske venstrehegelianeren Ludwig Andreas Feuerbach. I sitt religionsfiendtlige verk Das Wesen des Christentums (1841) skrev han at «der eigentliche Gott, den die Christenheit anbetet, ist sie daselbst» (altså: den egentlige Gud, den som de kristne tilber, er seg selv), hentydende til at Guds bevissthet kun er en abstraksjon av vår egen, og at hva man omtaler som Gud i virkeligheten er en projeksjon av våre egne ønsker og behov.

Den ufeilbarlige

Et av de mer åpenlyse praktiske tilfellene av dette er gjenspeilet i livsførselen til den påståtte profeten Muhammad, som diktet opp reglene (eller rettere sagt brøt dem) underveis ettersom det passet sine egne kjødelige lyster. Etter å ha brukt opp sin egensatte kvote på antallet koner og sexslaver, poppet for eksempel en ny åpenbaring opp i hodet hans som, beleilig nok, tillot ham særskilt å holde enda flere av dem (Koranen 33:49):

«Profet, Vi har tillatt for deg og dine hustruer, som du har gitt deres ekteskapsgave, de slavinner som du eier, krigsbytte som Allah har gitt deg, dine kusiner på fars og mors side som utvandret sammen med deg, og enhver troende kvinne som gir seg til Profeten, – om Profeten ønsker å ta henne til ekte. Dette gjelder særskilt for deg, fremfor de troende.»

Det er utvilsomt riktig hva Jeremy Bentham har skrevet, at naturen har plassert menneskeheten under styre av to suverene mestre – smerte og nytelse. Også Muhammad – kanskje spesielt Muhammad – var beviselig en slave under sine fysiologiske behov.

Paulus skriver sannferdig om menneskenaturen i Romerbrevet, kap. 3, vers 10-12:

«For det står skrevet: Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som er forstandig, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet, det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste.»

Den som påberoper seg guddommelig allianse kan imidlertid gjøre seg skyldig i hva som helst, og fremdeles bli ansett som en moralsk tour de force av sine tilhengere. Vurdér for eksempel noen av merittene til muslimenes påståtte profet, som blir ansett som et fullkomment menneske:

– Han initierte 65 offensive militære kampanjer i sine ti siste leveår, med total destruksjon av de nedkjempedes religiøse identitet som modus operandi. Det første han gjorde etter å ha inntatt Mekka, var for eksempel å skjende og ødelegge samtlige gudebilder der. Han gav også innbyggerne fire måneder på å konvertere. «Når de forbudte måneder er til ende», heter det i Koranen 9:5, «så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, – pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt!»

(Det var ikke bare flergudsdyrkere som ble utsatt for muslimsk aggresjon: I år 629 ble en hær sendt ut av Muhammad mot det kristne østromerske riket med ordre om å omvende dets folk til islam med våpenmakt. Og ved sitt dødsleie insisterte den påståtte profeten at to religioner på den arabiske halvøy ikke måtte tåles, noe som ledet den første kalifen, Umar, til å utvise alle jøder og kristne).

– Den påståtte profeten beordret ved en rekke anledninger landveisrøveri: Bander med muslimer ble stadig sendt ut for å overfalle og plyndre handelskaravaner. Under disse raidene ble flere handelsmenn myrdet, mens andre ble kidnappet og frigjort mot betaling av løsepenger.

Det første store slaget til Muhammad var slaget ved oasen Badr, da en større handelskaravane fra Syria fikk nyss om at Muhammads banditter var på vei. Det var etter dette slaget at Muhammad fikk en åpenbaring som fordømte de som tok krigsfanger fremfor å drepe dem (Koranen 8:68: «Det passer seg ikke for en profet å ha krigsfanger, før han har nedkjempet hele landet»). Og det var også etter denne militære suksessen at han mottok åpenbaringen om at de vantro skal bekjempes inntil all religion tilhører Allah (Koranen 8:40).

– Muhammad beordret henrettelse av enhver som talte mot ham. Blant disse finner vi dikteren Kab (som hånet muslimene med sin kunst); Abu Rafi (som sympatiserte med Kab); al-Nadr (som mente at en del av Muhammads historier var plagiater); Uqba (som hadde drevet gjøn med autensiteten til historiene til Muhammad); og den frigitte slavinnen Sara (som hadde sunget kritiske sanger om den påståtte profeten).

Vantro ble generelt ansett som fritt vilt: Den påståtte profetens følgesvenn Amr drepte to tilfeldige ikke-muslimer, blant dem en gjeter som sov. Muhammad brast ut i latter da Amr berettet om dette verket.

– Det levde tre jødiske stammer under Muhammads styre i Medina. Den første stammen, Qaynuqa, fikk konfiskert all deres eiendom og ble utvist etter at ett av deres medlemmer hadde drept en muslim for å ha drept en jøde (det er altså tydeligvis helt i tråd med sunna – dvs. Muhammads eksempel – å holde en hel gruppe direkte ansvarlig for handlingene til enkeltindivider). Den andre jødiske stammen, Nadir, led samme skjebne etter at Muhammad hevdet å ha fått en åpenbaring om at de ønsket ham død.

Den siste jødiske stammen, Qurayzah, ble massakrert etter at Muhammad mente at engelen Gabriel hadde kommet ridende til ham på et muldyr og overbevist ham om å angripe dem. Samtlige menn i stammen – til sammen 800 – ble drept. Disse ble sendt omkring til muslimske familier i Medina, som måtte utviste sin lojalitetet til den påståtte profeten ved å hogge hodene av dem. Deres kvinner og barn ble deretter tatt som slaver. Muhammad tok selv en av kvinnene (Rayhana) som sexslave etter at hennes mann var blitt slaktet.

– Muhammad førte et suksessfullt felttog mot byen Khaybar, hvor den jødiske høvdingen Kinana og hans bror ble torturert (fakler ble blant annet boret inn i brystene deres) for å få dem til å fortelle hvor de hadde gjemt unna skattene sine. De ble så myrdet. Kinanas kone ble etter denne dåden tvangsgiftet med Muhammad, en mann tydeligvis over gjennomsnittlig dedikert til tilfredsstillelsen av sine animalistiske lyster (innen nå kjenner vel også alle til hans giftemål med den seks år gamle Aisha, og hans såkalte fullbyrdelse av dette ekteskapet når hun var ni).

Det er verdt å merke seg at de mer brutale Koran-suraene skriver seg fra Medina-perioden – altså fra tiden etter at Muhammad hadde klart å konsolidere militær og politisk makt. Da islam følger abrogasjonsprinsippet, som tilsier at senere suraer kan suspendere tidligere ved en prinsipiell konflikt, er det også suraer fra denne perioden som oftest har gyldighet i dag. Sura 2:257 («Der er ingen tvang i religionen»), ofte sitert av muslimer overfor vestlige publikum, er for eksempel suspendert av blant annet 9:124 («Dere som tror, bekjemp de vantro som bor i nærheten! La dem finne hårdhet i dere!») og 9:5 (nevnt overfor i forbindelse med erobringen av Mekka).

Den apostoliske velsignelse

Innbiller man seg, slik religiøse stadig gjør, at ens indre tanke- og følelsesliv er en manifestasjon av Guds vilje, opphøyer man seg selv til Gud. Absolutt alt er tillatt da. En kan hevde seg ubundet av hensyn til velvære og lidelse i den moralfilosofiske diskursen, rasjonelle prinsipper og bevisbyrden i den naturfilosofiske, og hva man kan avfeie som «menneskeskapte lover» i det sivile samfunn. Har man Gud på sin side, står en tross alt hevet over alt dette.

Religiøse fundamentalister vet til enhver tid hva Gud mener, tenker, føler – hvordan behøver de selvfølgelig ikke å utbrodere, da de som påpekt er hevet over og ubundet av slike bevisbehov – og dommen er bestandig at disse meningene, tankene, følelsene er sammenfallende med deres egne.

Gudsbegrepet anvendes sammenhengende som en hersketeknikk – som en substitutt for fakta i empiriske anliggender, og for referanser til faktiske konsekvenser i den moralske diskursen. Og gjennom påkallelsen av Guds vilje, kan man alltids sanksjonere sin egen.

Aldri møter man en religiøs som tror at hans eller hennes destinasjon er helvetesilden. En kjapp referanse til deres guddommelige abstraksjon, og alt er tilgitt. Naturligvis er dette bare en snedig måte for religiøse å tilgi seg selv på – på vegne av sine ofre, som Christopher Hitchens en gang poengterte.

Hva er så dette, om ikke den ultimate form for nihilisme?

En genuin gudfryktig – om noe slikt i det hele tatt eksisterer – ville være meget varsom med denne form for selvopphøyelse, og heller søke å avdekke lovene slik de er nedfelt av Skaperen i naturen, med fornuftens hjelp.

Mest lest

Meyer på jordet