Nytt

Ap glemmer å feie for egen dør, og partiets omgang med sannhet og redelighet har en skrøpelig historie. Mange hederlige nordmenn har dessverre måttet betale en høy pris for Ap-toppenes framferd opp gjennom årene. Historien om krigshelten Eiliv Austlid kan stå som eksempel på at Aps dystre fortid har lange tråder. Vi kan ikke unngå å se skitten. Austlid ofret sitt eget liv for å redde en regjering på desperat flukt i aprildagene 1940. Austlid og hans omlag 40 sparsommelig utrustede menn var regjeringen Nygaardsvolds eneste beskyttelse ved Dombås 15. april. Her ofret Austlid livet for Ap-toppene. I stedet for takk og æresbevisninger, ble Austlids navn senere trukket ned i søla av Ap-giganten Trygve Lie.

Ap har gang etter gang turet frem og trodd vi ville glemme, men vi glemmer ikke. Det var derfor Trond Giskes opptreden i onsdagens program Valg 2017 på NRK 1 der han møtte Sylvi Listhaug til debatt, tok meg tilbake til den tid Giske selv var minister.

Ap-nestlederen var offensiv på grensen til det usmakelige i møtet med en Sylvi som virket litt sliten og oppgitt over en diskusjon som har sporet helt av. Giske nektet å diskutere innhold, det var mer behagelig å diskutere form, for da kunne han gyve løs mot Sylvi – uten å bli konfrontert med innvandringens konsekvenser. Giske bedyret at det Norge han holder kjært med små forskjeller, stor tillit og at vi eier ting sammen, er veldig annerledes enn det Norge Listhaug holder kjært. Dette er insinuasjoner som Giske vet ikke stemmer. Han vet utmerket godt at verdiene han listet opp er verdier som alle ønsker å bevare, ikke minst Listhaug og hennes velgere. Det er nettopp dette folk er redd for å miste. Og det er dette Listhaug forsvarer midt i en globalistisk motvind.

Giske brukte både «gullstol», «godhetstyranni» og «imamsleiking» som skyts mot Listhaug. Beskyldninger og moralsk indignasjon, eller godhetstyranni om du vil, var Giskes eneste våpen mot Sylvi.

-Det hun gjør er kaldt og det skaper avstand mellom mennesker som vi ikke trenger i Norge. Det gjør Norge til et kaldere samfunn.

-Dette handler om folk, sa Giske.

Handler om folk! Ja, la oss se på et par saker som handler om folk, Trond Giske. Og hvordan du og dine ministervenner drev hederlige nordmenn til vanvidd. Rettskafne borgere ble uvel bare de hørte stemmen til statsråder i den regjering du selv var en del av!

Det har gått noen år, men behandlingen ambulansesjåfør Erik Schjenken ble utsatt for både fra media og fra de som Giske satt sammen med ved Kongens bord, er til å gråte over og til å få angst av. I februar 2009 ga Schjenken ut boken Jeg er ingen rasist. Her møter vi en samvittighetsfull ambulansesjåfør som ble drevet til sykdom og måtte søke hjelp for å takle presset og beskyldningene fra både Ap- og SV-statsråder.

I boka forteller han om hvordan han til slutt oppsøkte psykolog for å få hjelp. Han fikk kvalme, hjertebank og svettetokter av å lese ordene rasisme og diskriminering, og han reagerte både på synet av gress, stemmene til Kristin Halvorsen og Sylvia Brustad, og nyhetsvignetten til Dagsrevyen.

En annen uskyldig nordmann som har betalt en altfor høy pris for Ap-toppenes framferd, er redaktør Vebjørn Selbekk. Han og hans familie fikk livene satt på vent fordi Selbekk brukte sin soleklare ytringsfrihet. Istedenfor å stå opp for den lille mann da det røynet som verst under karikaturstriden, la Ap-toppene stein til byrden for egen bekvemmelighets skyld.

Selbekk så seg også nødt for å skrive bok, og ga i 2006 ut «Truet av islamister». Giske og hans kolleger i regjeringen svek det norske folk generelt og Vebjørn Selbekk spesielt da de unnskyldte ytringsfriheten i landet vårt. Trond Giske får det glatte lag av Selbekk, ikke minst fordi Giske antydet at det var hodeløst å trykke faksimilen med Muhammed-tegningene i Magazinet (Ukeavisen som Selbekk den gang var redaktør for). Giske uttalte også at publiseringen bar «preg av å være en provokasjon for provokasjonens skyld» (side 195). Utenriksminister var Jonas Gahr Støre, og han sendte et orienteringsbrev til Norges ambassader der ambassadørene ble instruert av UD om å unnskylde ytringsfriheten vår.

-Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av profeten Muhammed i det norske bladet Magazinet har skapt uro i muslimske miljøer.

Videre het det at karikaturene bidrar «til å skape mistillit og unødig konflikt».  Beskyldninger om å skape splid og konflikt er et språk vi kjenner igjen. Det er maktens språk. Det er slik man snakker når man aner at vinden er ved å snu og definisjonsmakten er truet. Det er slik de forsøker å stoppe modige mennesker som tør stille spørsmål ved det rådende paradigmet.

Vi har ikke glemt at da våre flagg og ambassader sto i brann, la Giske og Støre ansvaret for elendigheten på en enslig redaktørs skuldre. Og da en ambulansesjåfør urettmessig ble hengt ut som rasist, bar rødgrønne statsråder ved til bålet.

Giske og hans venner er blottet for moralsk kapital, og har ingen troverdighet når de leker anstendighetsleken. Vi ser skitten på lang lei – for visst handler det om mennesker, Giske!