Bare to innvandrerkandidater var oppført på sikker plass på Aps Oslo-liste, men hele sju kom inn på grunn av personlige stemmer. Det gir sju av 18 representanter. Det er flere måter å se resultatet på.

Også i det nye bystyret vil flere innvandrere få plass fordi mange har brukt muligheten til å stemme dem inn. SVs Akhtar Chaudhry, for eksempel, suste forbi både Knut Even Lindsjørn og Marianne Borgen og ble partiets førstekandidat med 4012 personlige stemmer. På Ap.s liste blir det hele syv politikere med minoritetsbakgrunn blant partiets 18 representanter. Bare to av dem, Khalid Mahmood og Karima Abd-Daif, sto på forhåndskumulert plass.

Mahmood rykket selv fra niende til tredje plass ved hjelp av 3340 personlige stemmer.

På den ene siden er det positivt at innvandrere oppdager at de kan ha politisk innflytelse. Det er hva demokratiet handler om. På den annen side er det betenkelig hvis deltakelsen er gruppebestemt: dvs. at man bare stemmer på sine egne. Det kan gi sekteriske tendenser og befeste gruppetenkning. Det neste er at man begynner å tenke politikk som en kamp mellom folkegrupper.

Om innfødte nordmenn vil en kunne si at når de er sekteriske kalles det rasisme, når feks. pakistanere er det kalles det integrasjon.

Det er ingen tvil om at innvandrerpolitikere har oppdaget potensialet i innvandrerbefolkningen. Men hvis det skjer gjennom kollektivt press og sogar ferdig-utfylte stemmesedler, er det ikke et fremskritt for demokratiet. Da er det det kollektive systemet som strekker seg ut til også å omfatte det politiske system.

Sju av 18 er mange. Det betyr at innvandrerrepresentanter vil få stor innflytelse over Arbeiderpartiets politikk. De vil måtte flagge standpunkt, og hvor vil lojaliteten ligge: mot partiet eller egen gruppe?

Likestillings og diskrimineringsombud Beate Gangås beveget seg i grupperetning da hun oppfordret velgerne til ikke å stemme på hvite menn mellom 30-50, og heller stemme inn homofile, handikappede, lesbiske, eldre osv. alle som er underrepresentert. Dagbladets Jon Olav Egeland var ute og reserverte seg mot det han kalte «biologiske markører». Men Gangså forslag var langt verrre enn som så: Identity politics, som det kalles i USA, setter gruppeidentitet foran individet. Ens primære identitet er som homse, transe, eller anti-kolonial innvandrer. Men dermed undergraves borgerånden, som er individorientert.

Gangås skal endog ha gått så langt som å leke med kvotering og grupperepresentasjon. Da møtes den kollektive tvang i innvandringskulturen med en ultraliberal gruppetenkning, og resultatet vil torpedere demokratiet slik vi kjenner det.

Disse spenningene er allerede synlige i debatten om feks. hijab, felles gym og foreldrerett. Det skal bli interessant å se hvordan Aps innvandrerrepresentanter stiller seg ved slike korsveier.

Suste inn som førstekandidat