Nytt

Det flommer ikke akkurat over av innvandrere som vil bli politiske representanter. Derfor er det oppsiktsvekkende at partiene stryker flere av representantene i det sittende bystyret i Oslo. Hele åtte renomineres ikke, syv er usikre, og bare syv kan bli nye.

Det er en blodtapping som burde vekke oppsikt. Arbeiderpartiet sier de ikke har levert, det går på innsats og oppmøte. At det stilles samme krav til alle er bra, men det er samtidig et stort nederlag for integreringen. Hvorfor greier man ikke tiltrekke seg mennesker som kan gjøre en innsats?

Det er Aften som har den interessante storyen.

For på listene til neste års valg, har flere av minoritetsrepresentantene blitt vraket av partiene sine. Enkelte har ikke fått plass blant de 65 navnene på listen i det hele tatt, mens andre er blitt skjøvet ned på listen.

I Ap ønsket for eksempel Karima Abd-Daif (Marokko), Ahmed Ali Wais (Somalia) og Rupinder Kaur Bais (india) å fortsette.  Ingen av dem står på nominasjonslisten som ble vedtatt forrige uke.  Mens Kamil Azhar (Pakistan) og Yasmin Mujahid (Pakistan) selv har valgt å trekke seg.

Leder av Aps nominasjonskomite og statssekretær i Forsvarsvarsdepartementet, Espen Barth Eide, sier de har sett på hvor aktive folk har vært.

«Hvem som har tatt komitéarbeidet og bystyrearbeidet på alvor. Det er ikke nok å være innvandrer, eller eldre, eller mann. Du må også ha gjort noe for å få fornyet tillit.»

Dette er nye toner. Her stilles det krav. For å få noe må man yte, det er ellers et prinsipp Ap ikke har fulgt i integreringspolitikken. Men i bystyret, på deres egen arbeidsplass, der oppdager de at det må gjelde. Men spørsmålet blir da: hvorfor skal det ikke gjelde i andre sammenhenger? Hva er forskjellen?

Det er tydelig at strykingen har kommet som en kalddusj på representantene.

Karima Abd-Daif og Ahmed Ali Wais representerer begge Afrikansk Forum i Oslo Ap. Ingen av dem ønsker å si noe til Aften.

Man er vant til å få. Tillitshverv gir prestisje. Men det politiske arbeidet er krevende – og kjedelig. Papirbunkene høye. Møtene lange. Dette var kanskje ikke representantene forberedt på. Ved å bli valgt sa man nei til store deler av privatlivet på kveldene.

At såpass mange ikke klarte testen er et varsko om at det norske samfunnet har vært svært dårlig på å kommunisere hvor krevende det er å være deltaker, og deltaker må man være, det forventes i mange sammenhenger: dugnad i borettslaget, kjøring og oppmøte i fotball-laget, håndball og annen sport, foreldremøter på skolen, – en uendelig mengde info fra skole, og engasjement på jobben. Hvor gode har myndighetene vært på å signalisere at dette rett og slett forventes av alle som kommer hit? I stedet lar man nye landsmenn lulle seg inn i forestillingen om at de kan være gratispassasjerer, at det ikke er så farlig.

Resultatet viser seg i strykingen av innvandrerrepresentanter: det vil gå inn på gruppen disse menneskene tilhører. De vil oppleve det som utestengelse. Og igjen vil mediene snakke om det blendahvite Norge som vil ha alt for seg selv. Mediene har sabotert denne prosessen i mange år ved å unnlate å si de ubehagelige tingene: deltakelse i det norske samfunn er krevende, slitsomt, det tar mye tid.

Utenforskapet er en tosidig affære. Innvandrerne tror de slipper, og det norske samfunn gidder ikke ta bryderiet.

Men dette blir et politisk problem når innvandrerne blir så mange at de burde være representert. Deres synspunkter burde vært hørt. Strykningene er derfor et nederlag for demokratiet, ikke bare de enkelte representantene.

Først og fremst er det et nederlag for systemene/partiene som ikke vil ta problemene på alvor. Unnlatelsene/omgåelsene er gjennomgående, fra menneskene kommer til Norge. De får aldri høre at det kreves mye av dem som borgere. Hvorfor skulle de plutselig forstå det når de blir medlemmer av Arbeiderpartiet?

Det finnes lyspunkter: Shazad Rana står på Høyres liste, og det er også en polakk: Aga Sadlowska.

Artikkelen Full utskiftning sto i Aften 23. november