Kommentar

Konflikten rundt Arbeiderpartiets representasjon i Oslo er politisk av stor betydning. Innvandrere viste sin mobiliseringsmakt, og partiledelsen ble skremt. Den har bestemt at de 15 første plassene på listen ikke skal kunne rokkes ved.

Bakgrunnen er at 11 av Aps 20 innvalgte representanter er innvandrere, etter at det ble mobilisert i deres miljøer. Bare noen få hundre stemmers kumulering skulle til for å rykke opp på listen og bli innvalgt.

Hvordan fremstilles denne konflikten? Hva er galt med at folk mobiliserer? VG har entydig stilt seg på innvandrernes side. Partiledelsen er bakstreversk og viser at den ikke vil ha demokrati i praksis.

Men er det demokrati?

Eller er det det motsatte?

Formelt kan man si det er demokrati. Er ikke mobilisering en helt legitim metode? Ble ikke kvinner kuppet inn på samme måte? Denne parallellen trekkes ofte for å rettferdiggjøre kuppmetoder. Nå er det innvandreres tur. Hva er galt med det?

Men hva hvis mobiliseringen for «egne» markerer sekterisme, og ikke fellesskap?

Kvinnene som ble kuppet inn var norske. De tilhørte det norske samfunn. Gjør innvandrerrepresentantene det? Eller har de tenkt å representere sin egen gruppe?

Denne vinkelen har ikke VG og NRK gått inn på. Man anvender heller demokratiet som en klubbe: den som sier nei til deltakelse er antidemokratisk. Det lyder som et ekko av allmøtedemokratiet på 60 og 70-tallet.

Hvis mediene og kommentatorene hadde våget å problematisere personstemmene kunne resultatet blitt positivt. Hvis man hadde våget å analysere hvem som ble valgt inn, hvem som mobiliserte, og stilt de nyvalgte spørsmål om hvilke syn de hadde på viktige samfunnsproblemer, som språkopplæring, skole og utdanning, kultur og religion, både for å høre deres syn og vise at man tok dem på alvor.

I neste omgang kunne kommentatorene reflektert over hva som er demokrati. Er det bare en mann en stemme? Er det flertallets rett?

Når man ikke gjør noen av delene er det grunn til å tro at man frykter svarene.

Det gjør innvandrerkuppet dobbelt bekymringsfullt. Det betyr at meningseliten nekter å berøre de negative konsekvensene ved velgermobilisering på etnisk grunnlag. Det betyr også at innvandrerne får følelsen av at mediene støtter dem og at det ikke hefter noe negativt ved deres kupp.

At VG på lederplass gir dem helhjertet støtte og fordømmer Ap-ledelsen gjør jobben vanskeligere for Arbeiderpartiet. Kuppet har avkommet sterke reaksjoner innad. Medienes fordømmelse gjør disse politisk umulig å lufte i full offentlighet. Vi hadde trengt en åpen diskusjon om premissene for politisk deltakelse. I stedet kaller VG det: Velgerfrykt i Oslo Ap (lørdag 17/12/12)

Lederen slår an en demagogisk tone:

Det er tydeligvis ikke populært at Aps velgere i Oslo har egne meninger om hvem som skal representerer partiet i bystyret. Derfor tar leder i Oslo Ap, Jan Bøhler, til orde for å endre valgloven. Slik at partiets nominasjonskomiteer skal ha større kontroll med hvem som kommer inn i kommune- og bystyrer. Begrunnelsen er oppsiktsvekkende. Oslo Ap mener det er for mange innvandrere i bystyregruppen.

«Vi mener demokrati er sunt», slår VG selvfornøyd fast.

En avis som neglisjerer konsekvenser den utmerket godt er klar over, oppfyller ikke sitt samfunnsmandat.

VG vet godt at det var problemer med innvandrerrepresentanter i forrige bystyre. Flere av dem ble vraket under nominasjonsprosessen, dvs. de ble droppet fra fast plass. Ingen ringere enn Espen Barth Eide frontet begrunnelsen: de gjorde ikke jobben de var blitt pålagt. De tok ikke tillitsvervet alvorlig. De stilte ikke på møter, og leste ikke dokumentene.

Dette ble sagt i klartekst i våres, og VG vet det selvsagt. Dette er reelle og legitime innvendinger.

Men VG velger heller symbolpolitikken, og slår Ap i hodet med at ledelsen er antidemokratisk. Hvilket bidrag er det til den demokratiske prosessen? Et parti er avhengig av aktive som arbeider trutt og som får belønning i form av verv. Hvis outsidere kan seile inn på mobilisering av eget miljø, vil det frata dem lysten til å arbeide politisk.

Et annet spørsmål er hva slags politisk syn de innvalgte representerer.

Frank Aarebrot kommenterte saken i NRK og hevdet at denne saken ikke skiller seg vesentlig fra tilsvarende rivalisering mellom Nord- og Sør-bygda. Det ene året mobiliserer nordsiden, det andre sørsiden, når det er noe de vil ha gjennomført.

Dette må sies å være nok et eksempel på berøringsangst. Aarebrot vet utmerket godt at det bak mobiliseringen i det som ser ut til å være folk med bakgrunn fra muslimske land, lurer helt andre konflikter enn disputter om hvor skole og eldreomsorg.

Oslo er midt oppe i en stor demografisk endring. Innvandrerne har hittil hatt lav politisk deltakelse. Det er viktig at de blir møtt på en måte som tar dem og norsk demokrati alvorlig.

Politisk arbeid er kjedelig. Kun en bestemt type mennesker gidder beskjeftige seg med kommunalpolitikk.

Men det finnes nok av konflikter i det flerkulturelle Oslo til å gjøre politikken spennende. Men da må man våge å ta lokket av gryta og konfrontere problemene.

I stedet gjør VG, NRK og forskeren det stikk motsatte: later som ingenting, og retter anklagen mot Arbeiderpartiet som reagerer som partiorganisasjon. Det Ap gjør er å beskytte den trauste måten å arbeide politisk på, som vårt system bygger på. I stedet henges de ut som dårlige demokrater.

Det lover dårlig.