Kommentar

Czeslaw Milosz skrev, mens imperiet i øst ennå besto, at Vesten trenger reaksjonære. De er baktroppen som forsvarer verdiene alle andre har sviktet.

Hvorfor utløser Nina Karin Monsen slik vrede? Hun representerer den fremadstormende, sekulære radikalismens skyggeside. Det har hun gjort helt siden hun kritiserte feminismen på 70-tallet. Det er riktig som Gerd Brantenberg skriver i Aftenposten at hun gjorde dette på en diskutabel måte. Men hennes instinkt var riktig.

Synliggjøringen av mishandlede kvinner var et stort tema. Boken «Den brennende sengen» var om en mishandlet kvinne som tente på mannen mens han sov. Kvinners nødvergerett ble godtatt. Men for noen var ikke det nok, den måtte også opphøyes.

Det er denne absolutteringen av rettigheter som har vært Monsens hovedtema. Rettighetstanken er gjort til statens og offentlighetens rådende ideologi, mens klassiske verdier er blitt skjøvet i bakgrunnen. Det er en stor transformasjon som har funnet sted, rett foran øynene våre. Det toppet seg med den nøytrale ekteskapsloven, som ble vedtatt nesten uten debatt. Mediene fokuserte på motstanden mot vigsling av homofile. Vi hørte mye om sønnen til Magnhild Meltveit Kleppa, men nesten ingenting om at også retten til å få barn ble kjønnsnøytral. Er det fordi et flertall av journalistene har en oppfatning som motsetter seg en slik problematisering?

Man omfavner idealene, men liker det ikke når de kolliderer med virkeligheten. Da ties det. Monsen har sagt fra at det er barnet hun er opptatt av. Voksne kan ikke sette sine behov foran barnets. Hvem skal tale barnets sak? Monsen har stukket hånden inn i et vepsebol. Hun problematiserer de homofiles og lesbiskes situasjon: De vil ha full aksept, full likestilling, men kan ikke få det på det biologiske området. Dette påpeker Monsen, og de homofile og lesbiske sier det er krenkende.

Å være homofil/lesbisk er en minoritetsrolle, seksuelt og i forhold til reproduksjon. Samfunnet har fått en overklasse homofile/lesbiske som er ressurssterke og har gode jobber. De skyver de andre homofile/lesbiske foran seg – de som ikke er vellykkede – og sier de er bevis på at homofile fortsatt undertrykkes og diskrimineres. Dette skuespillet er litt for gjennomsiktig til at det helt går hjem. Da skrur man opp volumet og påberoper seg offerrollen.

Det spesielle er at Stortinget, minus Frp og KrF, vedtok loven som også gjør kunstig befruktning kjønnsnøytralt. Homofile og lesbiske har samme rett som heterofile til å skaffe seg barn ved hjelp av donorer. Hvordan var det mulig?

Hvis mediene hadde tatt temaet alvorlig, hadde de undersøkt dette for lengst. Jeg vil tro at svært mange representanter ikke forsto rekkevidden av det de vedtok. Det gjelder hele det flerkulturelle prosjektet, som den kjønnsnøytrale loven har mye til felles med. Man foretar revolusjonerende endringer og later som om de er fortsettelsen av god gammel opplysningstid. Det er det ikke. Det er et sporskifte til en helt annen fremtid. Samfunnet er Nina Karin Monsen stor takk skyldig for å ha sagt fra. At hun til tider uttaler seg på en måte som ikke faller i smak, får heller være.

Det sies at debatten vi nå har fått viser betydningen av provokatører. Det er jeg sterkt uenig i. Debatten viser heller at det hersker full forvirring. Mediene evner ikke å gå inn i sakene. Man beveger seg hele tiden på overflaten, omkring det personifiserte, konfliktskapende. Som når man sammenligner Nina Karin Monsen med David Irving. Dette er ikke debatt, det er støy. Men denne «åpne debatten» er dialogens andre side. Det er Abid Q. Raja som inviterer Mohammed Chisti til å snakke om hvorfor han hater jøder og homofile, med kronprinsen som tilhører. Hvoretter han får skrive i Aftenposten og møte leserne til nettprat. Da hjelper det ikke om avisen har tre moderate muslimer på forsiden som tar avstand fra at ekstremister får opptre som representanter for islam.

Jeg hører NRKs Knut Hoem si at Monsen overhodet ikke har sans for dialogkulturen. Hun snakker om absolutter. Men det er en annen type absolutter enn det Houm mener og tror. Han er selv forvirret. Monsen står for absolutter i betydningen at det er forskjell på godt og ondt, på sannhet og løgn. Det finnes også et hierarki av verdier. Men hele den offisielle verden er en tilbakevisning, en benektelse, av det hierarkiet Monsen tror på. Det er følgelig Hoem som ikke har evne til dialog. Han forstår ikke lenger den verden Monsen representerer. Slik han heller ikke forstår at opphøyningen av likestillingen av homfofile og lesbiske er en absoluttering av noe som må gå ut over noe annet – dvs. barnet. Av den enkle grunn at homofile ikke kan oppnå full likestilling på det ene og avgjørende punkt: de kan ikke få barn med hverandre. De må få hjelp av en tredjeperson. Dvs. de må benytte ikke bare dette mennesket instrumentelt, men også barnet, som ikke vil kjenne sin biologiske far eller mor.

At et heterofilt flertall har latt dette bli lov uten å mukke, sier noe om mangel på reell debatt og om medienes useriøsitet og løgnaktighet.

Jeg vil tro Francis Sejersted kjenner en uro over en utvikling som tilsynelatende pågår uten hemninger og bremser. Da han deltok i RedkasjonEn så han fortvilet ut. Argumentene som ble brukt mot ham og Monsen var umulig å imøtegå. Det var, som han sa, «påstander» og «feiltolkninger». Men dette er resultatet av de siste års dialogkultur og absoluttering av rettigheter og likestilling. Hvis man opplater sin munn og tar til motmæle, blir man møtt med uthengning og utstøtelse. Man beveger seg motstandsløst i sitt eget univers og hisser hverandre opp over den som krenker: Dialogkulturen er en enetale.

Sejersted bedyrer at Fritt Ord selvsagt ikke har noen egne meninger om ekteskapsloven. Nei, men Fritt Ords styreformann har nok noen meninger om prosesssen og mangelen på klassiske verdier. Historien velger ikke alltid sympatiske mennesker til å målbære viktige meninger. Dagens riktige meninger derimot, synes å fremelske og kreve en type vellykkede mennesker som bekrefter hverandre.

Offentlig sektor synes å være en arena der homofile/lesbiske kan avansere til ledende posisjoner og sette en agenda der deres personlige preferanser og offisiell ideologi går over i hverandre. Jeg tenker på statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet Kjell Erik Øie og likestillingsombud Beate Gangås. Særlig Gangås har flere ganger handlet og ytret seg på måter som tyder på en blanding av roller: Som i Schjenken-saken, og i uttalelser om at arbeidsgivere i større grad må beflitte seg på å ansette transseksuelle.

Når de kan agere på denne måten, er det fordi staten selv har tatt til seg en ideologi der likestillingstanken dyrkes ut i det ekstreme.

Vi ser to utslag: Likestillingen og antidiskrimineringen gir plass til nettopp intoleransekulturer, jfr. Monsens motstandere på ytringsfrihetens område, og islamiseringsfremstøt, jfr. blasfemilov og rett til hijab i politiet.

Men absolutteringen av likestilling resulterer også i et omslag blant majoriteten, i flertallskulturen.

Når arbeiderbevegelsen fortsetter å hylle likestilling på 1. mai, hører man dissonansen: I vår tid er det forskjellene som er iøynefallende. Det er forståelse for og bearbeidelse av forskjellene som er vår tids store utfordring. Mao: hvordan leve sammen på tross av forskjeller. Hva er det vi har felles? Hva er det vi ha felles?

Likhetsabsoluttismen har kun postulater.

Å innføre den også på reproduksjonens område var å tøye grensene ett skritt for langt. Regn med et tilbakeslag. Det er trolig allerede underveis. Men som i debatten om det flerkulturelle samfunn: Vil det skje konstruktivt eller destruktivt? Jo, lenger man utsetter åpen konfrontasjon, jo større destruktive konsekvenser. Smerten stiger jo lenger man utsetter et oppgjør. Når det kommer kan man kaste seg over budbringeren. Ytringsfriheten bæres i realiteten oppe av noen få. Det kjennes uvirkelig.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også