Det er en rørende enighet mellom de pene og gode, de som har rett til å vurdere andre, om de passer inn og om de har rett til å ytre seg. Aftenposten kjører to sider Hanne Nabintu Herland og slipper deretter til Cathrine Elnan som spør:

Hvor mye tid og krefter skal vi bruke på Hanne Nabintu Herland?
Etter at Aftenposten i forrige uke viet en dobbeltside til bokaktuelle religionsviteren Hanne Nabintu Herland, har dette spørsmålet blitt stilt flere steder.

Kanskje vi heller skal spørre: Hva er det med en avis som illustrerer et seriøst intervju med forfatteren som voodoo-heks, og foretar full slakt av boken hennes, for deretter å stille det samme arrogante spørsmålet som Dagbladets Inger Margrete Hobbelstad.

Åmås møtte Hobbelstad i Dagsnytt Atten. Det ble et kjedelig innslag, for ingen av dem rørte ved den kløften som har oppstått mellom et selvoppnevnt smakspanel og vanlige mennesker. Hobbelstad snakker om hvem som skal bli «opphøyd» eller «oppkastet» til samfunnsdebattant, som om det er noe noen bestemmer ut fra visse objektive kriterier. Den gode smak.

Problemet er at Hobbelstad ikke greier å se hvor subjektive hennes egne kriterier er, som når hun bruker begrepet «lysebrun» om Christian Tybring Gjedde.

Hvis Tybring Gjedde er lysebrun, hva skal vi da kalle Tom Egil Hverven, Jostein Gaarder, Thomas Hylland Eriksen eller Martin Grüner Larsen? Det finnes ikke noe ord for dem, ikke en nyanse på farveskalaen med de samme negative konnotasjoner. Merkelig.

Smaksdommerne reagerer på Herlands stil. Hun sier også merkelige ting. Som f.eks. rosende omtale av Muammar Gaddafi og de andre autokratene som nå har falt. Hennes klandring av Vesten og kritikk av NATO lyder også merkelig i mine ører. Men det betyr ikke at hun ikke har noen poenger. Intervjuet Hallgeir Opedahl hadde med henne i Magasinet, var slett ikke dårlig eller usympatisk.

Men det røde borgerskapet tåler ikke et menneske som ikke deler deres stil og tenkemåte. Det er det det koker ned til, ikke at Herland mangler gangsyn i utenrikspolitikken. Det gjør de selv også.

Det kommer tydelig frem når de presses en smule, at de vil ha henne vekk. Hennes tilmålte tid er brukt opp. Selv har de ubegrenset med tid og spalteplass.

Hvem andre skal ut? Det klages over at Herland ikke besitter kunnskap, men slynger ut påstander. Det klages over at andre på høyresiden er flinkere og mer seriøse. Men hvem er det så man mener? Vi venter spent.

Så viser det seg at overforbruket og sløseriet med tid også gjelder Nina Karin Monsen. Også hennes tillatelse burde trekkes tilbake.

– Man opphøyer meninger tilsynelatende med den begrunnelsen at det er en verdi i seg selv å mene noe annet enn det som er mainstream.

Sier Grüner Larsen. En fantastisk setning. Opphøyer meninger. Det er noe helt nytt. Et nytt språk. Hvis noen med feil meninger slipper til, er de da blitt «opphøyet»? Det sier noe om hvordan de opplever seg selv.

– Vi er Himalaya, de andre er dritt, sa Stalin.

Martin Grüner Larsen, journalist og redaksjonsassistent i Klassekampens Bokmagasin har skrevet dette blogginnlegget, hvor han blant annet skriver at Hanne Nabintu Herland får slippe til i for stor grad.

– Hun er ikke en særlig produktiv stemme og sier heller ikke så mye fornuftig. Jeg er enig med Inger Merete Hobbelstad i at det finnes en del gode, interessante kulturkonservative stemmer i den norske offentlighet, som representerer mye av det samme som Nabintu Herland står for, sier han.

Sammenlignes med Nina Karin Monsen
Grüner Larsen trekker paralleller mellom Nabintu Herland og Nina Karin Monsen. Karin Monsen er aktiv motstander av likekjønnet ekteskap og mener at den ideelle kjernefamilien består av mor, far og barn. Hun stiller seg blant annet sterkt kritisk til homofiles rett til å stifte familie. I 2009 fikk hun Fritt Ord-prisen for «hennes gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt»

– Jeg synes det er leit at vi får flere slike stemmer i norsk offentlighet. Det minner meg om da Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen. Man opphøyer meninger tilsynelatende med den begrunnelsen at det er en verdi i seg selv å mene noe annet enn det som er mainstream.

– Men det er forskjell på å gi hylle noen med en pris, og det å la dem komme til orde i Aftenposten?

– Absolutt. Men selv med en kritisk anmeldelse ved siden av, gir man jo Nabintu Herland oppmerksomhet. Offentlighetens oppmerksomhet er en begrenset ressurs og avisene har et ansvar for å formidle stoff som er viktig og vesentlig for sine lesere. I dette tilfellet slipper pressen til en debattant mest fordi hun er underholdende, morsom og far-out.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.