Kommentar

«Standpunkt» skulle diskutere rasisme i offentlig sektor med utgangspunkt i Ali Farah og Obiora-saken. Det begynte som så ofte før – friskt, og endte tamt, med hodet stangende mot veggen.

NRK greier ikke holde levende debatter. Man får noen friske personer med. I dette tilfellet Hanne Nabintu Herland, som snakket om den omvendte rasismen, dvs. majoritetsbefolkningen som ikke våger å si noe negativt om minoriteter. Herland gjentok en del av det hun skrev i Aftenposten.

Advokat Abid Q. Raja gremmet seg over det han hørte. Raja hadde fått slippe til og argumentere for at hvis ikke dette var rasisme, hva ellers?

Herland forsøker å utvide og introdusere et helt annet perspektiv. Men det ble for mye for Raja, for ikke å snakke om Nils Nordberg, far til Kohinoor, som da han fikk ordet sa Herlands artikkel og synspunkter enten skyldtes mangel på kunnskap eller «bevisst ondsinnethet».

For sikkerhets skyld var Herland plassert ved siden av Nordberg. Herland forsøkte å holde hodet hevet et par runder, men måtte til slutt bare kaste inn håndkleet, i den forstand at det ikke var mulig å finne forståelse for hennes syn.

Man må bare si at nyankomne Knut Olsen og evigunge Nina Owing stryker så det synger: de inviterer til debatt, men trekker seg når det kommer til stykket. Det er deres feil at debatten går i stå, for de sørger for at majoriteten klubber ned outsiderne. Slik er det i studio, slik er det i avisspaltene (Herland får idag gjennomgå i et hatsk innlegg i Aftenposten av en lektor, Irfan Qaiser). NRK-journalistikken beveger seg aldri utover en trygg, konvensjonell oppfatning. Det er en slags sekulær religiøsitet, hvor det kjennes som om man er innelåst i et bur av gode forsetter.

Det har ingenting med samtale å gjøre, selv om Nina Owing smiler og det rykker i kjevene til Knut Olsen. Spørsmålene går i én retning. Det må de gjøre når ni av ti er enig med hverandre: statsråd Hanssen, Ragnhild Storstein Spilken (sykepleieren som var vitne i Sofienbergparken), advokat Staff, Rødt-politiker Atle Byrkjeflot, forskningsdirektør ved A-hus og ambulansesjåførenes tillitsmann. Noen leder an og det koster for mye å si imot. Den eneste bortsett fra Herland som forsøkte var leder av Oslo politiforening, Sigve Bolstad. Han forsøkte å fortelle om en etat som opplever en stor belastning, særlig i forbindelse med arbeid opp mot minoriteter. Han nevnte stort press på familie, venner og slekt. Dette interessante poenget fulgte ikke programlederne opp. Er det slik at politiarbeidet går ut over familien? Det ville sikkert seerne hørt mer om.

Knut Olsen går for å være flink, men er det blitt rutine? Han spør ambulansesjåførenes tillitsvalgte Roy T. Nilsen: – Bør de to sjåførene få sparken? Venter han å få et svar?

Det var flere slike håpløse spørsmål. Billedbruken av Obiora, Ali Farah og colombianeren som døde i politiets varetekt, var oppiskende og overflatisk.

NRK tør ikke ta en åpen debatt om et så sensitivt tema som rasisme. De tør ikke ta tilbakemeldingene, men må se å få lagt ballen død. De direkte, ubehagelige spørsmålene går hele tiden til de «svarte», de som er svarte på innsiden. Dette er et dansk uttrykk og danskene ligger foran oss, selv om vi tror det er omvendt. NRK kan kun forholde seg til og forvalte den offisielle moral. Etter noen små lufteturer i terrenget, må man vende tilbake til leirbålet og varme seg på moralismen.

Man merker ikke en gang at det ikke er rundt bålet det skjer lenger. Besvergelsene er de samme som for tyve-tredve år siden. De er bare blitt enda surere og tråere.


Jeg har vondt i magen

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også