Kommentar

Offentlige etater som politiet blir truet av politikere, og innvandrerrepresentanter uten at mediene eller offentligheten reagerer. Dette kan representere et betydelig press på offentlig ansatte om å vise seg etterkommende.

En ting er å vise alle mennesker respekt, noe annet er å forme refleksholdninger som sier at alle klager om diskriminering er rett. Da kan anklager om rasisme bli et politisk våpen for å skaffe seg innflytelse.

Flere ting tyder på at Ali Haji Mohamed Farah-saken har tippet over og blitt en kampanje mot en «fiende», representert ved de to ambulansesjåførene. De to har oppført seg slik at det «rettferdiggjør» trusler. Flere – i første rekke mediene – har vært med å piske opp en stemning mot Ullevål sykehus, politiet og de to ambulansesjåførene personlig. Deres faglige svikt er blitt proporsjonal med skadene Ali Haji Mohamed Farah ble påført av den 23 år gamle ghaneseren.

Det er selvfølgelig ingen slik kausalitet: graden av faglig svikt kan ikke måles i alvorligheten i skadene. Ali Haji Mohamed Farah var alvorlig skadet og burde vært tatt hånd om, men må vokte seg for å sette likhetstegn mellom skadene og deres yrkesetiske svikt. Men mediene har fokusert på den to i en grad og på en måte som gjør at folk automatisk danner seg en slik oppfatning. Det er farlig, hvilket truslene mot de to sjåførene viser.

– Folk har funnet ut hvem de er og sjåførene blir nedringt og får nærmest trusler på døra. Så det er en skummel setting, sier divisjonstillitsvalgt for ambulansepersonell i Oslo og Akershus, Terje Gulliksen, til P4.

Men trusler rettes også mot etatene, både ambulansetjenesten og politiet. Leder av OMOD, Organisasjonen mot offentlig diskriminering, Aknaton de Leon, sa til VG at politiet måtte se å finne gjerningsmannen fort, for ellers ville det somaliske miljøet ta saken i egne hender. Det er slikt en ansvarlig person ikke kan si offentlig, hvis han i det hele tatt forstår rettsstatens prinsipper. Hadde en annen person sagt noe slikt ville spørsmålet om oppfordring til selvtekt kommet med en gang, men ikke til Leon. Er det fordi mediene og politikere ubevissst formidler at innvandrere har rett til selvtekt?

Dagen etter ble gjerningsmannen pågrepet. Da kom det frem at de Leon var en personlig venn av Ali Haji Mohamed Farah.

Mediene hausset opp at folk hadde svekket tillit til ambulansepersonell, og at folk hadde begynt å vise fingeren til dem. Dette ble også fremstilt som et beklagelig resultat, men vi vet fra andre land at visse innvandrermiljøer har et aggressivt forhold til ordensmakt som kan slå over på både brannmenn og ambulansefolk. I Danmark har det vært flere tilfeller der ambulanser er blitt angrepet. I Rosengård i Malmø må brannmenn ha politieskorte for å rykke inn.

At innvandrermiljøer, spesielt afrikanere, reagerer på Ali Haji Mohamed Farah-saken er forståelig. Men kanskje mediene bør stille seg litt mer kritiske, og ikke gi dem følelsen av å ha retten på sin side – ubetinget. Det er en farlig følelse. Aftenposten har en sak ute om Afrikanere uten tillit til politiet

Journalistene Thomas Olsen og Hanne Mellingsæter har snakket med to afrikanere om frustrasjon i miljøet. En av dem er Yusuf Hassan som ble vitne til at sykkepatruljen tok med seg to unggutter i håndjern.

– Det var to mørkhudede gutter på 15-16 år som ble stoppet av sykkelpatruljen. Det ble satt håndjern på dem, og de ble brakt til Grønland stasjon nærmest som hunder. Politiet kunne heller tilkalt en politibil, sier Hassan, som savner utenforstående som kan etterforske politiets adferd.

«Som hunder»? Hva er det som sier at dette er en riktig beskrivelse. Er det Hassans stolthet som får ham til å føle det slik? Kanskje situasjonen så noe annerledes ut fra et profesjonelt ståsted? At «Hassan» ikke helt har oversikten viser trusselen om at det kan komme til et «oppgjør» med politiet.

– Hvis dette fortsetter kan det ende med et oppgjør mellom politiet og allmennheten, advarer han.

Hva menes med «oppgjør»? Det ligger helt klart en trussel i utsagnet. Burde ikke Olsen/Mellingsæter spurt om det er en konstruktiv løsning på problemene?

Allerede under Obiora-saken ble det skapt en oppfatning om at det var riktig å «ta» politiet. NRK lot medlemmer av Gatas parlament sitte i studio og anklage politiet for å gå rundt å «drepe folk» straffefritt. Og leder av Politiforbundet, Arne Johannessen, fikk etter at han hadde beklaget uttrykket «korrekt politiarbeid» om pågripelsen av Obiora, spørsmål fra NRKs journalist om det var mulig å skape et godt forhold mellom innvandrere og politi med ham i lederposisjon. Det opplevdes som et forsøk på å avsette Johannessen for åpen mikrfon, som om journalisten drev politikk.

Det går an å skille på grove feilgrep, som Obiora og Farah-saken, uten å gjøre dem til eksempler på et urettferdig system som i sin tur rettferdiggjør voldstrusler. En rekke aktører er med å blåse opp sakene til laviner som feier sunn fornuft til side og gjør «saken» uimotståelig. Hvis man tror man gjør innvandrere, i dette tilfelle afrikanere, en tjeneste ved å forvandle politi, ordensmakt og offentlig sektor, herunder politikere, til feige nikkedukker, tar man sørgelig feil. Men slik virker den klubben man nå svinger.

Ambulansearbeiderne truet i eget hjem